Tante Synnøve, jeg har ingen andre steder å gå, hun gråter stille mens tårene triller nedover kinnet. Tilgi meg, jeg skal ikke komme tilbake igjen.
Hvor hun har vært og hva hun har gjort, forteller hun ikke helt, men hun ser så elendig ut…
De tar henne inn igjen, selv om Arne ikke er helt begeistret for det. Hun er jo Sofies mor, en hjemløs foreldreløs pike.
Arne har alltid vært en stille, rolig gutt, som om han ikke helt hører hjemme i denne verden. Han krangler aldri, lager aldri ballade, men sitter i stedet med bøkene sine i en krok.
Arne, du burde leke med gutta i gården, roper bestemor ofte.
Mamma, la ham være. La ham heller lese enn å bli som Vebjørn, den nabokillingen som ble meldt til politiet da han var tolv, protesterer moren.
Arne holder seg rolig. Han har lenge forstått at det er den tryggeste måten å unngå konflikter med familien som har oppdratt ham alene siden fødselen. Formelt sett har han ingen far.
Han blir oppslukt av biologi og legger lite merke til hva som skjer rundt ham, inkludert jenter.
Sønn, tenker du på å gifte deg? Skaffe barnebarn til meg? roper moren, Marta, når han er tjueseks år gammel.
Mamma, alt får sin tid, svarer han avvisende.
Han har et spennende forskningsprosjekt i et forskningsinstitutt i Oslo, og alle er så opptatt av ham at han knapt har tid til jenter.
Marta sukkes tungt. Så flink, så smart sønn, men så lite sosial.
Et år senere overrasker Arne henne ved å ta hjem Tiril.
Mamma, møt min forlovede, bryllupet er om en måned, sier han rolig.
Vel, kom inn, så skal vi bli kjent, svarer Marta.
Han nevner ikke engang at han har et forhold, eller at han allerede har levert søknad om vielsesattest.
Tiril imponerer ikke Marta særlig: hun er tynn, håret er røttnet med svarte og blå striper, en ring i nesen, en tatovering på armen og hun er bare tjuetre år gammel!
Det viser seg at Tiril ikke har fast jobb. Hun møtte Arne på en kafé i Bergen, hvor han feiret et vellykket forskningsprosjekt med kollegaer, og hun jobbet som servitør der.
Marta får med seg Tiril, føler medlidenhet for den tunge fortiden hennes foreldrene døde i en ulykke, et fjernt slektning tok leiligheten, hun har sultet og flyttet fra venn til venn og ender opp med å like henne.
De unge flytter inn hos Marta. Hverdagen er rolig og harmonisk, uten to herrer på kjøkkenet som krangler.
Tiril viser liten interesse for husarbeid, men hjelper moren når hun blir spurt.
Arne bryr seg vanligvis lite om mat og klær, men Marta tar seg av ham. Han blir fortsatt matet og kledd av henne.
Dette idylliske livet varer i seks måneder, men så forsvinner Tiril sporløst.
Ingenting fra huset er borte, og de fleste eiendelene hennes er igjen. Bare telefonen er offline, og Arne kjenner ikke noen av vennene hennes.
Marta ser Arne bli nervøs for første gang han går ikke på jobb i to dager og leter etter kona overalt.
De ringer sykehus og likstuer, og Arne leverer en politianmeldelse.
Det hjelper ingenting; Tiril har forsvunnet som om hun var sunket i vannet.
En måned senere dukker hun opp.
Unnskyld meg, Arne, sier hun sjenert og smilende fra døråpningen, og du, tante Synnøve, tilgi meg også. Jeg har gått gjennom en vanskelig periode Jeg trengte å være alene
Arne kaster seg rundt henne, og Marta stirrer på henne med et kritisk blikk.
Det ser ikke ut som om Tiril har drukket i all hemmelighet, og kroppen hennes viser ingen tegn på noe alvorlig. Kanskje hun virkelig har trengt en pause Hovedsaken er at sønnen er lykkelig igjen!
To måneder etterpå får de vite at Tiril er gravid. Marta blir mer glad for dette enn Arne, som fortsatt er oppslukt av forskningsprosjektet sitt.
I de følgende månedene knytter Marta og Tiril et sterkt bånd. Tiril følger Martas råd, spiser sunt, går turer og møter jevnlig legen.
Mot slutten av svangerskapet får Tiril komplikasjoner, og hun føder litt før terminen.
Det lille barnet veier under tre kilo, får helseproblemer og må tilbringe to uker på sykehus. Etterpå tar Marta seg av henne, og i tre måneder er Sofie like frisk som andre barn i samme alder.
Hvorfor er ikke moren til stede? Fordi to uker etter fødselen forsvinner Tiril igjen. Ingenting forsvinner fra huset, verken eiendom eller fødselsattesten. Bare passet forsvinner sammen med Tiril.
Denne gangen leter ikke Marta og Arne umiddelbart etter henne. Hun kan jo komme tilbake, Arne har travelt med arbeidet, og Marta har en ny baby å ta seg av.
De får offisielt tildelt foreldrepermisjon til bestemor, fordi pengene er velkommen!
Marta elsker å ta seg av Sofie. Hun innrømmer det ikke for noen, men det gir henne ekte glede.
Mamma, du ser yngre ut! bemerker Arne.
Selvfølgelig! Jeg er jo mamma igjen! svarer hun med et smil.
Ingen klager over svigerdatteren, så sant Gud vil! Hun forteller nysgjerrige at Tiril bare har draget. Det går ikke alltid som planlagt, men sånn er livet.
De skriver ingen ny politianmeldelse. Tiril ringer Marta en gang og mumler om en ny krise
Marta bryr seg ikke så mye om det lenger hun har andre ting å gjøre.
Fire år går uten at Tiril er hørt, men så kommer hun plutselig tilbake.
Tante Synnøve, jeg har ingen steder å gå, hun gråter igjen. Tilgi meg, jeg vil ikke gjøre dette igjen.
Hun gir fortsatt ingen forklaring på hvor hun har vært, men ser helt fortvilet ut.
De tar henne inn, selv om Arne er skeptisk. Hun er jo Sofies mor, en foreldreløs.
Sofie er imidlertid redd for henne og kaller moren Marta.
Ikke engang en måned etterpå melder Tiril at hun er gravid.
Nei! roper Arne. Vi trenger jo ikke et fremmed barn!
Sønn, hvilket fremmed?
Mamma, vi er jo ikke lenger ekte ektefeller! avbryter han. Jeg vil gifte meg, og dette rotet må stoppe.
Arne planlegger et nytt ekteskap, men Marta vet ingenting om det. Hun er fullt opptatt av Sofie.
Marta vet ingenting om Arnes privatliv.
Tiril, i tårer, ber om å bli værende til fødselen.
Arne gir motvillig etter, og Marta hjelper ham, redd for å miste barnefosteret. Hvis svigerdatteren drar, tror hun Sofie vil bli tatt med.
Hvordan skal jeg skilles fra henne? spør Arne. Hvorfor tenkte jeg ikke på dette før?
Jeg skal prøve å overtale Tiril til en skilsmisse, lover Marta, mens hun innerst inne ber om at alt ordner seg uten en endelig skilsmisse.
Også, mamma, tenker Arne høyt, jeg begynner å lure på om Sofie egentlig er min biologiske datter Jeg må få det testet!
Marta får gåsehud kunne det være en ny kjærlighet som har lurt ham?
Til tross for Marts motvilje, gjør Arne DNAtesten.
Jeg visste det! roper han rasende og viser frem dokumentet. Dette er
Det er ikke lov, sønn!
Det er lov, mamma. Du skjønte vel ikke at Sofie kanskje ikke er min? Du er jo bare en kvinne
Du, som biolog, burde ha tenkt på dette! avbryter hun ham. Ikke tru at barnebarnet mitt ikke er mitt! Jeg har kanskje ingen andre enn henne! hun brister i gråt.
Arne ser merkelig på henne og sier ikke mer.
Han kan heller ikke anklage Tiril ennå hun er i sjette måned og har blitt lagt på hvile. Etter to uker får han snakket med henne.
Jeg var usikker, sier hun med tårevåte øyne. Men jeg vet at faren til Sofie ikke finnes.
Da vet jeg det! mumler han. Jeg vil ikke være far til et fremmed barn!
Han gjør det. Sofie slutter å være hans juridiske datter, men Marta har allerede søkt om foreldreansvar for henne.
Tiril aksepterer og går med på en skilsmisse med Arne.
Det viser seg at hun ikke vil ta vare på den andre datteren. Hun leverer den til fødeavdelingen og forsvinner uten spor, noe som gjør det lettere for Marta å fraskrive Tiril foreldreansvaret.
Arne gifter seg med en ny kvinne, Maren, og flytter fra leiligheten. Contacten med Marta blir sjelden.
