Kjell Nilsen gikk mot det kommunale senteret for etterutdanning som om han var på jakt etter et nytt verkstedlokale. Samme bakgater, de samme Til leie-skiltene, men nå teller han ikke vinduet med og spekulerer ikke i hvor mange som vil strømme inn. Han teller trinnene ved inngangsdøren for å unngå å tenke på hvor lett både penger og selvtillit fløy fra hverandre i fjor.
Han var følt 48 år. I passet så det respektabelt ut, men i hodet føltes det som om noen hadde trykket pause og glemt å trykke play igjen. Han hadde drevet reparasjon av hvitevarer i nesten et tiår: først alene, så med en partner, så uten partner og uten noen av verktøyene han måtte selge da leien steg, og kundene kom med: Kan du fikse dette for en tusen kroner, eller enda bedre gratis. Han feilet ikke spektakulært, han var bare lei av å forklare at arbeidet kostet penger, og en morgen klarte han ikke å stå opp med tanken på å smile til folk som krøp rundt for hver eneste skrue.
Ved inngangen ble han møtt av vaktmesteren, en dame med strikket skjerf og alvorlige øyne.
Hvem er du?
Jeg skal holde en klubb. Jeg mener, lede en klubb, han hørte seg selv si det og rødmet litt.
Hun så på ham som på noen som hadde gått inn i feil rom.
Rom 13. Gå rett i korridoren, så til høyre, så til venstre. Der har vi teknikk. Ikke lag for mye bråk, vi har sangrom ved siden av.
Korridoren var kald, med linoleum som hadde sett flere reformer enn hun selv. Kjell hadde under armen en eske med det han hadde greid å samle hjemme: multimeter, et sett skrutrekkere, to gamle loddebolter, en spole med loddetinn og en plastbeholder med skruer. Alt dette så ut som en latterlig bagasje for en som en gang drømte om et skikkelig verksted med avtrekksvifte og skikkelig belysning.
Rom 13 var tidligere et håndverksrom: bord, et skap med lås, ved vinduet et langt bord med to loddeunderlag og en sammenfiltret skjøteledning. På veggen hang et slitt sikkerhetsplakat med de falmede ordene «ikke rør med våte hender» som fortsatt var lett å lese.
De første tenåringene dukket opp ikke med en gang. I opplegget stod: «Reparasjon og montering av hvitevarer, 1416 år», men i døren sto enten gutter på tolv år eller jenter med et blikk som om de hadde blitt tvunget inn.
Så er dette virkelig en reparasjonsplass? spurte en høy gutt i svart jakke, med hetten på.
Virkelig, svarte Kjell. Så lenge det er noe å reparere.
Og hvis det ikke er det?
Da river vi opp og setter det sammen igjen, sa han overrasket over sin egen uttalelse. Gutten smilte og ble igjen.
Så kom en tynn, stille gutt med en ryggsekk som så tyngre ut enn ham selv. Han satte seg ved vinduet og tok straks fram en rutete notatbok. Han hilste ikke, så ikke på Kjell, bare justerte pennen med fingertuppene.
Hva heter du? spurte Kjell.
Arne, svarte gutten etter en pause, som om han vurderte om han skulle svare i det hele tatt.
To andre kom «for selskap» og begynte å hviske ved døren. Den ene, rundansiktet med evig smil, den andre med hodetelefoner som han aldri tok av.
Jeg er Henrik, sa den rundansikte. Og dette er Jonas. Han hører normalt, bare sånn.
Jonas løftet tommelen, men beholdt hodetelefonene.
Kjell skjønte at hans gamle vane med å snakke raskt og selvsikkert, som han gjorde med kunder, ikke fungerte her. Ingen var kommet for en tjeneste. De var her for å se om det skulle bli kjedelig, og om voksen ville late som han var «på samme bølgelengde».
Han plasserte esken på bordet og åpnet lokket.
Sånn, folkens. Den som har ødelagt dings hjemme som du ikke har noe imot å ta med, bringe den. Tekokanner, hårfønere, kassettspillere, høyttalere, alt som ikke plugges rett inn i 380voltnettet, han brøt opp, rettet seg opp: kort sagt, husholdningsapparater. Vi tar dem fra hverandre, ser hvorfor de ikke virker, og setter dem sammen igjen. Om noe brenner, finner vi ut hvorfor.
Hva om det gir støt? spurte Henrik, tydelig håpe på en dramatisk effekt.
Da er jeg skyldig, svarte Kjell. Så først lærer vi å unngå støt. Vi jobber med frakoblet strøm. Kjedelig, men fingrene våre er tryggere så.
Den første timen reparerte de nesten ingenting. Kjell viste hvordan man holder en skrutrekker, hvordan man unngår å rive i spaltene, hvordan man merker skruer så man ikke får ekstra deler. Tenåringene lyttet av og til, men flyttet seg også. Arne tegnet rektangler i notatboken som så nesten ut som skjemaer. Jonas stirret på telefonen, men hevet blikket av og til for å følge Kjells hender.
Loddebolten som senteret hadde levert, var død. Kjell plugga den i stikkontakten, ventet, rørte ved kroppen den var kald.
Den varmer ikke, sa Henrik med en slags triumf, som om han hadde fanget en løgn.
Da starter vi med å reparere loddebolten, svarte Kjell rolig.
Den andre timen kom noen med en elektrisk vannkoker uten sokkel. Kroppen var intakt, knappen klikket, men den ville ikke starte.
Dette er mammas, sa Henrik og fortsatte umiddelbart: Nesten. Hun sa at hvis jeg fikser den, slipper vi å kjøpe en ny.
Kjell fjernet den nedre delen, viste kontaktpunktet.
Se, det er brent. Dårlig kontakt, den har blitt varm. Vi må fjerne korroksjonen, sjekke om den er løs.
Kan vi bare kortslutte den? spurte Jonas, endelig uten hodetelefonene.
Ja, men så vil den bare slå seg på når den selv har lyst, svarte Kjell. Det er som
Han tenkte på «som en butikk uten lås», men stoppet seg.
Som en dør uten lås. Ser ut som den er lukket, men hvem som helst kan gå inn.
De jobbet sammen med Henrik, mens Jonas holdt lyset fra telefonen som en lommelykt. Arne satt ved siden av og sa lavt:
Der kan det være en termisk sikring. Hvis den er brent, hjelper ikke rensing.
Kjell så på ham.
Hvor da?
Arne tegnet et lite diagram på siden av notatboken og pekte.
Vanligvis ved varmeren, i varmesløyfen.
Han snakket rolig, uten å prøve å imponere. Kjell følte en merkelig lettelse: han var ikke den eneste som visste hva han gjorde.
De fant sikringen, testet med multimeteret den var hel. De renset kontaktene, satte sammen, og plugga inn via skjøteledningen. Kokerens klikk kom, og den brummet.
Oi! strålte Henrik. Den fungerer virkelig.
Så langt, sa Kjell. Men la den ikke stå uten oppsyn hjemme. Og fortell moren at vi renset kontaktene, ikke utførte magi.
Hun sier sikkert at jeg ikke gjorde noe, mumlet Henrik, men nå uten irritasjon. Han pakket kokerens kasse som om den var en trofé.
Den tredje timen kom en jente ved navn Synnøve med en hårføner som luktet og slukket av seg selv.
Den lukter og slår seg av, sa hun. Mamma vil kaste den, men jeg har det vondt for den.
Kjell demonterte hårføneren, og støv og hår fra innsiden blåste opp.
Det er derfor den lukter, forklarte han. Ikke fordi den er dårlig, men fordi livet har samlet seg i den.
Synnøve lo, en kort og forsiktig latter.
Og den slår seg av?
Kan være overoppheting. Termisk beskyttelse aktiveres. Vi må rense børstene, sjekke kontakten.
Jonas ble plutselig livlig:
Jeg har den samme hjemme. Pappa tettet den med lim, nå knirker den.
Lim? kjedet Kjell. Lim kan fikse mange ting. Noen ganger også forhold.
Jonas så på ham med et blikk som om han testet om han var for seriøs.
De renset hårfønerens motor, smurte leddet med en dråpe olje, sjekket ledningen. På et tidspunkt sa Synnøve:
Hos oss hjemme er det likt. Hvis du ikke rengjør, så brenner den.
Kjell nikket, uten å fange opp metaforen.
Arne begynte å komme tidligere. Han satte seg ved vinduet og la ut skjemaene sine på bordet. Kjell la merke til at Arnes hender var full av små skråmerker, som om han også hjemme snekret.
Hvor har du lært dette? spurte han en dag, da Arne uanmeldt reparerte en kontakt på en gammel høyttaler.
Hjemme. Bestefar hadde en radio. Da han døde, ble radioen liggende. Jeg ville ikke bare la den samle støv.
Kjell nikket. Han forsto ønsket om at noe skulle fungere, fordi ellers ville alt rundt deg falle fra hverandre uten grunn.
Han snakket lite om sin egen forretning. Bare at han tidligere reparerte apparater. Tenåringene spurte ikke mer, men han merket at han ventet på spørsmål og var redd for dem. Han fryktet å høre den samme stemmen i dem: «jeg klarte det ikke».
En dag, mens de klemte sammen en gammel kassettspiller Jonas hadde tatt med, sprutet en fjær fra en fjærspenning under skapet.
Så bra, sa Kjell med en liten irritasjon i stemmen. Uten den vil den ikke sette seg sammen.
Henrik lo:
Det er som i spill. Loot fløy bort.
Arne bøyde seg ned og lette etter fjæren. Jonas tok av hodetelefonene, og de to søkte i nesten stillhet. Kjell følte skam over irritasjonen. Han husket hvordan han en gang hadde snakket skarpt til en kunde som bare hadde spurt kan du fikse dette?. Så ba han om unnskyldning, men inntrykket ble igjen.
Greit, sa han roligere. Det er min feil. Jeg skulle ha dekket bordet med et teppe så småting ikke fløy.
Det går bra, sa Henrik overraskende alvorlig. Vi gjør også feil.
Arne fant fjæren med en linjal.
Funnet, sa han, og for første gang hørtes stolthet i stemmen.
Kjell tok fjæren, la den i en liten eske og sa:
Dette er en viktig del, ikke fordi maskinen ikke fungerer uten den, men fordi vi fant den.
Jonas smilte skjevt:
Filosof.
Nei, svarte Kjell. Bare erfaring.
Et par uker senere annonserte senteret en liten messe for klubber for foreldre og naboer. Ingenting stort: noen bord i hallerommet, barna skulle vise hva de holder på med. Sjefen for senteret, en kortklipt dame med en evig mappe, kom inn på rom 13.
Kjell Nilsen, du deltar også? Du må vise noe. Ingen farlige eksperimenter, ok?
Vi har allerede ingen farlige, svarte han.
Jeg så skjøteledningen deres, sa hun tørr og gikk.
Kjell så på den sammenfiltrede skjøteledningen. Han forsto at på messen ville alt bli sett: den skrøpelige utstyret, at de lærte på gamle greier, og at han fortsatt ikke helt visste hvordan han skulle være lærer i stedet for håndverker.
Skal vi vise det vi har reparert? spurte Henrik.
Ja, svarte Kjell. Men det må også fungere for folk utenfor vårt bord.
Hva om det ikke virker? spurte Synnøve.
Så sier vi ærlig at det ikke fungerte, svarte han. Det er også en del av prosessen.
Arne så opp fra skjemaet.
Vi kan lage en stand. Vise innmaten, ikke bare at den er på, men hvorfor.
Kjell kjente et lite skifte inni seg. Han var vant til å selge sluttresultat. Her kunne han vise prosessen.
God idé, sa han. La oss gjøre det.
På forberedelsesdagen ble de værende etter timen. Korridoren var delvis mørk, renholderen skrubbte gulvet, og lukten av vaskemiddel blandet seg med støvet fra verkstedet. Kjell la ut papp, tusjer, tape. Henrik tok med en gammel ramme for å gjøre det pent. Jonas dro med en liten høyttaler de nettopp hadde fått liv i, og skrudde på lav musikk.
Rolig, sa Kjell automatisk.
Jeg er rolig, svarte Jonas, men dempet lyden.
Synnøve plasserte hårføneren ved et skilt Etter rensing. Henrik satte vannkokeren og skrev: Kontakter ingen magi. Arne festet en skisse av kassettspilleren på pappen, med piler.
Du er som en ingeniør, sa Kjell.
Jeg bare liker når det er tydelig, svarte Arne.
Et lite oppgør brøt ut. Henrik ville plassere vannkokeren på kanten for å gjøre den mer synlig. Synnøve mente den kunne velte. Jonas greide seg inn og sa: «det er liksom liksom for alle». Henrik fyrte opp:
Du bryr deg aldri! Du kom bare for å være med!
Jonas dro av hodetelefonene.
Du er her for å bevise for mamma at du ikke er dum, ropte han.
Stilheten senket seg i rommet. Kjell følte et sterkt ønske om å gripe inn og gi de riktige ordene. Men han husket hvordan han selv hadde lukket konflikter altfor raskt tidligere.
Folkens, sa han rolig. La oss holde oss unna personangrep. Vi er ikke her for det.
Henrik vendte blikket bort, ørene hans rødmet.
Jeg må virkelig bevise noe, sa han lavere. Ellers
Jonas så ned på gulvet.
Jeg er her fordi det er stille hjemme, sa han. Dette er rolig.
Synnøve flyttet forsiktig hårføneren og sa:
La oss bare sette vannkokeren i midten. Så er det greit.
De gjorde det. Konflikten ble ikke helt borte, men den ble mindre, som en sprekk man oppdager i tide.
På messen var hallerommet trangt. Foreldre gikk rundt med handlenett, noen filmet med telefonen, andre stilte spørsmål som om de skulle velge en nytteklubb. Kjell stod bak bordet, håndflatene svett. Han likte ikke å være i sentrum. I forretningen gjemte han seg bak kassa, bak en ordre, bak frasen vi ringer deg. Her var det ingen å gjemme seg bak.
En dame i en vinterjakke spurte:
Hva holder dere på med? Skal barna leke med strøm?
Kjell var klar til å gå inn i en lang forklaring, men Arne avbrøt:
Vi lærer hvordan det er bygget opp. Se her, sikringen, kontakten. Forstår du, blir du mindre redd.
Damen så på Arne, så på Kjell.
Han snakker godt, bemerket hun.
Kjell nikket:
Han tenker bra, svarte han.
Henrik viste vannkokeren og loEtterpå samlet vi alle rundt bordet, pustet ut og innså at selv om verkstedet var fullt av løse skruer, hadde vi funnet noe enda bedre et fellesskap som holdt sammen lenger enn noen ledning.
