**Dagbok 26. april**
I dag klarte jeg å gli inn i skapet bak kjøkkenet et øyeblikk før låsen snurret. Jeg presset meg mot hyllen med sylteglass, famlet etter dørhåndtaket fra innsiden og trakk meg så langt tilbake at bare en smal sprekk på fingertuppens bredde ble igjen.
Jeg pustet tungt, hulket, og holdt hånden over munnen. I gangen var det så stille at enhver lyd ville ha brutt natten i leiligheten.
Døren til inngangsparti åpnet seg med et knirk.
Anders hostet, trådte inn i gangen. Gjennom den smale sprekken så jeg hans hendter: to hvite poser med mat, tettsittende, tauhåndtakene hadde grodd inn i fingrene.
Mamma! ropte han. Er du hjemme?
Jeg klemte håndflaten hardere mot døren.
—
Jeg har bodd alene i fem år nå. Når Kåre plutselig forsvant, som det så ofte skjer med dem som holder smerten skjult, brøt hjertet mitt sammen, og alt falt fra hverandre.
Det første året uten ham var det vanskeligste: Ikke så mye sorgen i seg selv, men stillheten i leiligheten presset meg til kanten. Kåre lo så høyt foran TV-en at selv kjøkkenet fanget hvert ekko.
I badet sang han høyt, vridde både ord og melodi, og han var aldri sjenert. Nå, med døren til badet lukket, hører jeg kun rørsummingen, som for meg er larmende høy.
Datteren Solveig kom fra Bergen de første dagene. Hun ble i to uker: ryddet, lagde mat, la seg ved siden av meg om natten og var bare tilstede, uten å kreve samtaler. Det var uvurderlig.
Sønnen kom aldri, verken da eller senere. Det har nå gått elleve år siden Anders forlot oss, og jeg har sluttet å forklare høyt hvorfor, selv om jeg i mitt indre spinner historien om og om igjen som en knirkende plate.
Historien om hans avgang er smertefull og innviklet, slik det ofte blir når sannheten er gjemt under teppet for lenge. Anders har alltid vært en vanskelig gutt: rask til sinne, lett til hissig utbrudd.
På skolen klarte han knapt, gjentok sjette klasse og dro fra den med bare bestått. Søsteren hans, Ingeborg, var hans motpol: rolig, flittig, med topprangeringer fra skolegangen.
Anders var sint på søsteren, spyttet på kritikken, og Kåre mistet ofte besinnelsen, selv om han prøvde å holde seg i sjakk.
Da Anders ble nitten, sendte Kåre ham på sommeren til bestemoren sin, Klara, på en gård i Ringerike. Han tenkte at jordens duft og hardt arbeid ville roe ham ned fra byens sløsing.
Klara var en hard, direkte dame som ikke holdt tungen tilbake. Når Anders gjorde noe galt i hagen, kastet hun ham et medliden blikk og sa:
Hva kan jeg forvente av deg, gutt?
Anders kom tilbake til Oslo samme dag, satte vesken ved inngangspartiet, gikk inn på kjøkkenet, satte seg og spurte nesten monotont:
Er det sant?
Jeg så på Kåre. Kåre så på meg.
Vi hadde lenge planlagt å fortelle ham når tiden var riktig, men vi utsatte det stadig, overbeviste hverandre om at han måtte vokse litt mer.
Det er sant, sa jeg. Vi tok deg inn da du bare var åtte måneder gammel. Du skrek så kraftig at hele rommet ristet, men da du så oss, stilnet du og stirret på meg.
Jeg sier til Kåre: «Dette er vårt, det er ingen vei tilbake.»
Anders reiste seg og gikk inn på rommet sitt. Kåre og jeg satt på kjøkkenet til midnatt, snakket om alt mellom himmel og jord, men aldri om dette, for vi visste ikke hvordan.
Noen dager senere forsvant Anders. Han tok med seg pengene vi hadde spart til leilighetsinnskuddet hans en overraskelse til høsten. Han overrasket oss først.
Kåre snakket knapt om ham høyt. Om kvelden satt han lenge ved vinduet og så ut på gaten.
Jeg så at han slet, men turte ikke å stille spørsmål. Kåre hadde sin egen måte å håndtere smerte på gjennom taushet og jeg respekterte det. Et par år senere ble hans hjerte også stille.
Anders dukket opp i begynnelsen av april. Han banket forsiktig, ringte ikke, men banket som om han var usikker på om noen ville åpne.
Jeg åpnet døren og stod stille i noen sekunder og så på ham: en tretti år gammel mann med et tydelig skjegg, litt krum i ryggen, i hendene en pose med mandariner.
Mamma, sa han. Unnskyld meg. Jeg gjorde en dum ting den gangen.
Som en gutt igjen.
Jeg stod og visste ikke hva jeg skulle gjøre.
Jeg vil rette opp, la han til. Gi meg en sjanse.
Jeg omfavnet ham ved dørkarmen. Han klemte meg klønete, som noen som har levd lenge uten klemmer og har glemt hvordan.
Ved middagen fortalte han: Jeg har jobbet som kokk over hele landet, fra Stavanger til Tromsø, startet i små bodkaféer, og har nå blitt ansatt på fine restauranter. Han er en virkelig god kokk.
Jeg så ham skjære en kylling med letthet, og tenkte at livet er merkelig: En mann forsvinner i elleve år og kommer tilbake for å steke kjøttboller til deg.
Han ble boende. Tok det gamle rommet, la ut ting på hyllene, lagde havregrøt eller eggerøre om morgenen.
Jeg ringte Solveig hver kveld.
Er han tilbake? spurte Solveig stille på den andre siden av røret. Hvordan har han det?
Bra. Hyggelig.
Kan du virkelig si at alt er i orden? Det har gått elleve år.
Han er min sønn. Du vil ikke forstå, svarte jeg.
Jeg kontaktet slektninger over hele landet, fortalte at Anders var hjemme igjen. Kusinen fra Stavanger mumlet i telefonen at det ikke finnes røyk uten ild, og at folk ikke kommer tilbake fra ingenting.
Jeg svarte at det ikke var nødvendig å lage drama, alt var bra.
Om to uker merket jeg at jeg ble sliten mye mer enn før. Mot kvelden føltes hodet som fylt med bomull, om morgenen var jeg svimmel.
Jeg tenkte det bare var vår, mangel på vitaminer, blodtrykkssvingninger, alder. På seksti år er helsen en skrøpelig sak, det er ikke noe konkret å klage på.
Det viktigste var at sønnen var nær.
Solveig spurte om helsen om kvelden. Jeg svarte at jeg hadde det greit, ble litt sliten, men det ville gå over.
Skal du gå til lege? spurte hun.
Nei, jeg trenger ikke å løpe til lege for hver liten tretthet. Der er to ukers venteliste, det går nok over av seg selv.
Det gikk ikke over. Kvalmen økte, hodet ble tungt ved lunsjtid.
Jeg tok vitamintilskudd, lagde rypebærte og prøvde å ikke gå i sirkler.
Den natten våknet jeg tidlig, før klokken seks. Utenfor strakte et grått aprilshimmel seg, ingen var ute på gaten.
Munnen var så tørr at jeg knapt kunne svelge, gikk i tøfler og inn på kjøkkenet for vann. Jeg tente ikke lyset i gangen: jeg kjenner leiligheten som min egen hånd, hvert hjørne.
Før jeg nådde kjøkkenet stoppet jeg.
Anders stod ved komfyren. En enkelt kjele brant, under den en gryte med grøt.
Han holdt en liten plastpose med et hvitt pulver, helte det i gryten, tok en skje og rørte grundig.
Jeg trakk meg bakover i gangen, gikk inn på soverommet, la meg i sengen og trakk teppet opp over meg.
Jeg lå og så på taket med åpne øyne. Etter noen minutter hørte jeg døren i soverommet knirke.
Jeg lukket øynene, pustet jevnt og forestilte meg at jeg sov. Jeg følte Anders se på meg fra døråpningen.
Han sto et øyeblikk, lukket døren, banket på inngangsdøren.
Jeg åpnet øynene.
Ute ble det lyst. Jeg leste gjennom datoene i hodet: når begynte jeg å bli syk, når kom kvalmen, når kom den tunge trettheten. Jeg telte bakover. Det endte akkurat den dagen Anders flyttet inn og tok på seg matlagingen.
Jeg stod opp, kledde på meg og bestemte meg for å gå til naboen Tara på tredje etasje. Hun er en forstandig dame, med et klart språk og som kan takle en krise uten tårevåte øyne. Jeg hadde nesten tatt på meg jakken da låsen snurret.
Jeg var ikke klar til å forstå hvordan jeg havnet i skapet.
Gjennom sprekken så jeg hvordan Anders tok opp telefonen og holdt den til øret.
Hallo? Ja, jeg er hjemme, pause. Nei, den gamle damen er borte, hun er ikke her. Han gikk langs gangen. Ikke stress, jeg sier det.
Det er ikke så lenge igjen for meg. Jeg tenker kanskje mangel på vitaminer eller blodtrykk. Han sukket. Hvordan ender dette? Vi rydder leiligheten raskt, så er det gjort, og jeg kommer rett til deg.
Vi vil klare oss!
Jeg sto stillestående, holdt hånden mot munnen og så gjennom sprekken på sønnen.
Søren, jeg glemte å gå til apoteket igjen, sa han irritert. Jeg må bli tatt på nytt. Han banet. Greit, snart er jeg der, vent på meg.
Døren smalt igjen. Trinnene i trappen stilnet.
Jeg kom ut av skapet og stod midt i gangen. Jeg så på jakken hans på knaggen, skoene ved døren, nøklene til loftet på hyllen. Den nedre låsen var bare med min nøkkel, jeg hadde ingen reserve.
Jeg pakket sekken på tjue minutter: papirer, pensjonskort, et lite bilde av Kåre i en ramme.
Jeg ringte Solveig.
Mamma, hvorfor er du oppe så tidlig? Sagde hun med en gjesp.
Jeg tenker å komme til deg,svarte jeg.Jeg savner deg.
Kom, når? spurte hun.
I dag.
I dag?! Solveig våknet helt. Hva med Anders? La ham også komme, jeg vil endelig se broren min.
Anders er på jobb, han er borte nå.
Jeg kommer alene.
Gi meg tognummeret, så møtes vi.
Jeg la bort telefonen, tok med meg Anders klær som hadde samlet seg den siste måneden: noen t-skjorter, en barberhøvel, en slitt bok, la dem pent i sekken hans og lukket glidelåsen.
Jeg plasserte sekken på trappeoppgangen ved inngangen.
Jeg tok frem et ark og en penn fra lommen, skrev sakte og tydelig:
«Anders. Jeg elsker deg, har alltid elsket deg og vil alltid elske deg, selv om du ikke fortjente det.
Derfor går jeg ikke til politiet. Men jeg vil ikke se deg igjen.
Aldri. Mamma.»
Jeg la papiret på toppen av sekken.
Jeg gikk ut, lukket døren med den nedre låsen med min nøkkel, og la den i lommen på kåpen.
Jeg tok bussen til Viken stasjon, gikk ned i undergrunnstunnelen, satte meg på toget og så ikke på reklamene over dørene, men på mitt eget speil i det dunkle vinduet.
Toget ristet og satte kurs.
Det var ikke langt til Oslo Sentral, med en bytte på «Trondheim». På perrongen var det tomt og ekkoende.
Jeg kjøpte billett til Bergen på dagtog, fant en benk i venterommet og satte meg. En mann ved siden av meg mater duer med brødsmuler.
Duerne plukker, skrangler, tråkker.
Jeg satt og tenkte på at jeg en dag må fortelle Solveig alt. Ikke i dag, ikke med en gang, men en gang.
Solveig er klok, hun vil forstå og ikke rope i protest.
Jeg prøvde å ikke tenke på Anders overhodet. Det var vanskelig.
Solveig møtte meg på perrongen i Bergen, løp nesten mot meg og ga meg en fast klem, før ord kunne komme. Jeg la hodet mot hennes skulder og lukket øynene.
Mamma, hvisket hun. Hva har skjedd?
Jeg forteller deg senere, svarte jeg. La oss gå hjem først.
Vi gikk sammen langs perrongen, Solveig bar sekken min. Det svake morgenlyset skinnet over oss.
Jeg vandret og tenkte på skapet i Oslo, på øverste hyllen hvor en krukke med kirsebærsyltetøy fra august for noen år siden fortsatt står, uåpnet, og har ventet på vinteren.
Kanskje den bare skal stå der. Ikke i syltetøyet ligger lykken.
