Gry og Lise vandret gjennom Frognerparken da de plutselig fikk øye på et par som stod tett sammen midt i de grønne bølgene av gress. Mannen lente hodet mot kvinnen, og han hvisket noe i øret hennes som om verden bare bestod av deres egen hemmelighet. Hun lo, et smil så bredt at det nesten lyste opp de omkringliggende trærne. Gry stirret med vidåpne øyne, som om hun så inn i et annet univers, og klarte ikke å rive blikket bort.
Gry, hva tenker du på? utbrøt Lise, forbløffet.
Ingenting, la oss gå videre svarte Gry plutselig, som om ordene bare fløt ut av henne. De tok farvel med hverandre, og Gry fortsatte hjemover, mens tankene hennes snurret som høstløv i en vindstorm.
Pappa, hvordan kunne du? tenkte hun, mens hun gikk forbi de høye barikadene av bygninger som så ut som gigantiske bokhyller.
Etter skoletimen hadde Gry og Lise ingen lyst til å gå hjem, så Gry foreslo:
Lise, la oss ta en ekstra runde i parken!
Ja, før mørket tar over svarte Lise, og de kastet seg inn i de kronglete stiene som aldri før hadde en klar retning.
Stien de fulgte var som et levende vev av drøm og virkelighet. De passerte par som hviskjente seg som stjerner som glitret over dem, men ingen så dem. På en avsidesliggende allé dukket et annet par opp, akkurat som før, med samme stille omfavnelse og samme hvisking i øret. Mannen, som nå stod med ryggen mot dem, så eldre ut enn før, men hans tilstedeværelse var like likegyldig som en sky som driver over fjelltoppen.
Lise kastet et likegyldig blikk på dem, men så på Gry som om hun så en avsidesliggende filmprojeksjon.
Gry, hva skjer? ropte Lise igjen.
Det er greit, la oss gå svarte Gry, og hun skyndte seg fremover som om hun jaget en usynlig lykt.
De forlot parken, og Gry fortsatte å gå i stillhet, hodet litt bøyd, som om hun bar på en hemmelighet som ingen kunne forstå. Foran henne så hun igjen det lykkelige ansiktet til kvinnen ved et tre, mannen som hvisket, og deres egen lille verden som fortsatte uten å merke hennes tilstedeværelse ikke engang hennes egen datter!
Pappa, hvordan kunne du? Jeg har alltid sett på deg som perfekt. Har du en elskerinne? Jeg ville aldri ha trodd det hvis jeg ikke hadde sett det selv! tenkte hun, mens drømmens tåke svøpte henne.
Etter en lang natt kom Gry hjem.
Kom og spis middag! brummet moren fra kjøkkenet. Dere vil aldri få se faren igjen.
Bare et øyeblikk, jeg må vaske hendene! mumlet Gry litt ukomfortabelt.
Hun tilbrakte evigheter i badet, og da hun endelig kom ut, var faren fortsatt borte. Gry spiste, skjøv seg inn i rommet sitt, satte seg ved den knitrende laptoppen, men tankene hennes vandret stadig tilbake til den samme scenen fra parken. Det var som om drømmen hadde gjort en dypere inngang i hjertet hennes enn virkeligheten.
Dette er min far. Kan det være at bedrag og svik er en vanlig del av voksnes liv? Hva mangler han i livet? Kan han forlate oss og moren for en… så kom en bisarr idé til henne.
Kanskje elskerleiken hans tror jeg vil gi ham bort til meg? Kanskje hun ikke vet at jeg eksisterer…
Plutselig hørtes døråpningen i huset:
Beklager, kjære! Dagen har vært tung ropte faren fra korridoren.
Tidligere var de tunge dagene bare på slutten av måneden kom moren med et snev av irritasjon. Nå er hver dag en kamp.
Kjære, jeg har det så travelt! svarte faren, og som alltid svingte han seg inn på datterens rom for å gi henne et lett kyss, men hun skjøv ham bort.
Gå, maten blir kald! ropte hun.
Hva skjer, min jente? spurte faren forsiktig.
Ingenting, og du? svarte hun.
Faren så på henne med et blikk som var både bekymret og løst, men han snudde seg og gikk mot kjøkkenet. Resten av kvelden ble Gry fanget i rommet sitt, planla i hodet hvordan hun skulle trekke faren tilbake. Med denne planen la hun seg ned for å sove.
Hun våknet til foreldrenes stemmer:
Einar, hvor skal du?
På jobb. Det er viktig.
Det er lørdag, du kunne ha tilbrakt dagen med familien.
Jeg er borte en stund, kommer tilbake til middag, så kan vi gå et eller annet sted.
Gry stupte opp fra sengen, gjespet og lot som om hun akkurat hadde våknet.
Hvor skal du? spurte moren med et blikk som kunne skjære gjennom tåken.
Jeg må på klassen, og jeg er allerede sen.
Hva er dette for noe? mumlet moren, som om hun var trøtt av alt som foregikk hele dagen.
Men datteren var allerede på vei inn i badet. Hun sprang sammen med moren på kjøkkenet, så faren sto i korridoren, smilende som om han bar en hemmelighet.
Kom, jeg tar deg til timen! sa han.
Gry, ta en kopp kaffe! ropte moren fra kjøkkenet. Den er klar.
Kom og drikk, jeg venter! faren var høflig, som om han følte skyld over den skjulte historien.
Gry drakk kaffen i ett eneste drag, sprang mot korridoren:
Kom, pappa!
De gikk i stillhet i noen minutter, så brøt faren stillheten først:
Er du sint på meg for noe?
Nei, pappa! Kanskje jeg er i en overgangsperiode hun stanset et øyeblikk, som om hun skulle finne mot til å si mer. Jeg elsker deg, pappa!
Og jeg deg også, min jente!
Hva er det største i verden?
Faren så litt skeptisk på henne, men svarte likevel:
Det største i verden!
De smilte, men begge følte en merkelig uro hver gang blikket deres møttes.
Alt er klart, pappa, jeg venter på deg til lunsj. Du lovet at vi skulle tilbringe helgen sammen.
Gry hastet mot timen, men snudde seg så, gjemte seg bak en busk og ventet på faren, som fortsatte uten å snu seg. Hun håpet han skulle gå til jobben, men han gikk i en annen retning.
De marsjerte en stund, faren så aldri tilbake. Til slutt nådde de et lite hus, han stoppet ved et tre, tok opp telefonen og ringte.
Et kvinnedødeland dukket opp etter fem minutter. Gry så på kvinnen og tenkte:
Hvor vakker hun er! Er hun mer verdt for pappa enn vi er?
Kvinnen løp mot ham, kysset ham, og de gikk hånd i hånd, som om de var to skyer på en klar himmel.
Området var ukjent, nesten tomt. De satte seg på en benk i en liten plass, snakket i en alvorlig tone, og så en lang, tung kyss. Gry så på dem på avstand, og en brennende misunnelse fylte henne.
De reiste seg og gikk tilbake til huset kvinnen kom fra. Et nytt kyss, et smil, og faren så ut til å dra hjem, mens kvinnen forsvant opp i trappeoppgangen.
Gry stod på sidelinjen, besluttet at hun skulle bli alene med denne kvinnen, og visste at resten av kvelden skulle gå som i en drøm.
Plutselig så hun at farens elskerinne kom ut fra trappeoppgangen med en full pose og gikk mot søppelkassen. Gry løp etter henne.
Hei! stoppet hun kvinnen da hun kastet søpla og snudde seg for å gå hjemover.
Hei! kvinnen så overrasket på henne. Hva vil du?
Hør her, hvis du møtes med Einar igjen, vil jeg ordne deg.
Hvem er du?
Forstår du ikke?
Hva vil du ha? spurte kvinnen forvirret.
Jeg har sagt det tydelig svarte Gry. Ta telefonen!
Her, ga kvinnen den.
Ring opp nummeret, og si at du aldri mer skal komme. Jeg er hans datter, og han elsker min mor!
Gry tastet nummeret, og farens stemme kom gjennom høyttaleren:
Diana, hva skjer?
Einar, vi skal ikke møtes mer.
Hvorfor?
Det går ikke. Du har en familie, og jeg drar tilbake til universitetet etter ferien.
Diana, hvis farens stemme fikk et glimt av glede.
Slutt, Einar, ikke kom mer, ikke ring igjen!
Greit, Diana! avsluttet han bestemt. Farvel!
Da Gry kom hjem, satt foreldrene ved kjøkkenbordet og snakket rolig.
Er du fornøyd? spurte moren mens hun reiste seg fra bordet. Skal du spise?
Ja.
Hva er så gledelig med deg, da? spurte faren.
Pappa, elsker du meg? spurte hun.
Ja!
Og mamma?
Et kort øyeblikk av stillhet, så kom faren:
Jeg elsker også mamma!
Jeg elsker dere begge! ropte han glad.
—
Vennene, om dere vil lese flere av våre merkelige drømmer, legg igjen en kommentar og trykk på like.—I den siste drømmens stille skumring lå Gry alene på kanten av en blå tåke, mens månen sang en sang av glemte løfter.
