Jeg er 34 år gammel. For to år siden giftet jeg meg med Ingebjørg hun var 41 på den tiden, med en skilsmisse bak seg og en åtteårig datter, Liv. Jeg husker ennå hvordan pappa satte seg ned med meg på kjøkkenet den kvelden og sa rett ut:
Ole, tenk deg om en gang til. En kvinne med barn fra før det er ikke bare en familie du går inn i. Det er en historie som allerede har begynt, og det er slett ikke sikkert at du har noen plass der.
Jeg lo det vekk:
Pappa, slutt nå. Vi er glad i hverandre. Liv er en fin jente, jeg finner nok tonen med henne også. Alt kommer til å ordne seg.
Han ristet bare på hodet:
Det er ditt valg. Bare ikke kom og si at jeg ikke advarte deg.
Jeg hørte ikke på ham. Jeg var overbevist om at Ingebjørg og jeg virkelig hadde noe ekte sammen. At vi skulle bygge en familie, og at datteren hennes til slutt ville akseptere meg. At vi skulle få det som på film ikke perfekt, men ærlig og varmt.
Jeg tok feil.
De første månedene mens illusjonene fremdeles lever
Vi giftet oss i juni den sommeren. Jeg flyttet inn til Ingebjørg en enkel toromsleilighet i utkanten av Trondheim, ikke noe spesielt, men koselig nok. Liv bodde hos oss, og faren hennes hentet henne en helg i måneden og betalte bidrag.
Helt fra starten av prøvde jeg å nærme meg Liv. Ville spille brettspill, hjelpe til med leksene, dra på kino sammen. Hun sa sjelden ja, og svarte alltid kort, med et blikk som holdt meg på avstand.
Ingebjørg trøstet meg:
Gi henne litt tid, Ole. Hun venner seg til det.
Jeg ga henne tid. Men ukene gikk og det ble ikke enklere, snarere tvert imot stemningen ble stadig mer anspent.
Lagde jeg middag, rynket Liv på nesa: Det liker jeg ikke. Slo jeg på TV-en: Kan du skru av? Det forstyrrer meg. Ga jeg Ingebjørg en klem på kjøkkenet, kom det straks: Mamma, kan vi gå?
Og hver gang stod Ingebjørg på datteren sin side:
Ikke ta det personlig, Ole. Hun er bare et barn.
Jeg ble ikke sint, men jeg følte meg mer og mer som en fremmed i mitt eget hjem. Ikke familiens overhode engang, bare en statist.
Punktet da jeg skjønte at jeg betalte for andres barn og alltid ble den skyldige
Etter omtrent tre måneder kom penger opp. Ingebjørg jobbet som resepsjonist på en klinikk og tjente rundt 15000 kroner brutto. Jeg var ingeniør på en fabrikk og hadde ca 50000 i måneden. I tillegg kom bidraget fra eksen.
Men utgiftene økte stadig. Liv trengte ny skoleuniform. Så begynte hun på dans. Så en privatlærer i engelsk. Og til slutt ny mobiltelefon.
Ingebjørg kom inn på det lett, som om det var selvfølgelig:
Ole, du forstår jo at Liv trenger dette. Du har vel ikke noe imot å hjelpe til litt?
Så jeg betalte. Hver måned, mer og mer. Halvparten av lønna forsvant til Liv. Resten gikk til mat, regninger og småreparasjoner. Til slutt satt jeg igjen med null.
En kveld forsøkte jeg forsiktig å ta opp fordelingen:
Ingebjørg, burde vi ikke se litt på hvordan vi deler utgiftene? Kanskje du kan bidra med litt mer?
Hun så på meg, åpenbart irritert:
Ole, jeg tjener lite. Og jeg har oppdratt Liv alene i åtte år. Du visste jo hva du gikk til da du giftet deg med oss.
Jeg visste det, men ikke at jeg måtte ta alt ansvaret alene.
Hvem andre skal ta det? Faren hennes? Han betaler underholdningsbidrag, det er alt. Nå er det du som er stefar og da har du ansvar.
Ordet ansvar traff meg hardt, det føltes plutselig som en dom. Der og da skjønte jeg at jeg ikke var der på grunn av kjærlighet. Ikke fordi jeg var ønsket. Jeg var bare en funksjon økonomisk støtte.
Da eksen dukket opp og det ble tydelig hvem som bestemte
Seks måneder etter bryllupet kom plutselig eksmannen inn i bildet. Tommy 45 år, driver eget firma, kjører dyr bil, selvsikker type. Han kom med splitter ny sykkel og haugevis med dukker til Liv.
Liv juble, hang rundt halsen på ham og kysset ham. Ingebjørg så bort på ham med et varmt, nesten lengtende smil. Jeg sto litt på siden og følte meg mest som nattevakten, ikke en av familien.
Tommy klappet meg lett på skulderen:
Så, Ole, holder du stand? Bra at du tok ansvar.
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare.
Ta vare på dem, sa han. Jeg har ikke tid, du vet, jobben. Men du gjør en bra jobb, det ser jeg.
Han dro. Ingebjørg var strålende resten av kvelden. Jeg satt igjen alene på kjøkkenet og tenkte for første gang helt alvorlig: Hva gjør jeg egentlig her?
Senere spurte jeg:
Ingebjørg, hvorfor kommer ikke barnebidraget? Nå har det gått to måneder uten penger.
Hun bare vinket det bort:
Han har det vanskelig med firmaet for tiden. Det ordner seg.
Men penger til sykkel og dukker hadde han?
Hun så kaldt og bestemt på meg:
Ole, ikke ta det opp. Det er hans datter, han har rett til å kjøpe gaver.
Men barnebidraget det har han ikke rett til å betale?
Vi kranglet så Liv hørte oss. Hun begynte å gråte. Til slutt var det jeg som ble syndebukken hun tok skade fordi jeg ikke klarte å være rolig.
Vendepunktet da jeg for alvor ble gjort til pliktig
Våren kom, og det smalt ordentlig. Vi var i bursdag hos Ingebjørgs mor på Melhus. Svigermor, allerede godt bedugget, lente seg over mot meg:
Ole, du er mann. Du må forstå at Ingebjørg trenger støtte og Liv trenger en far. Tar du på deg ansvar, må du stå for det til slutt.
Da sprakk det for meg. Midt under middagen, foran alle, sa jeg:
Jeg skylder ingen noe! Liv har sin egen far, Tommy! Han får ta ansvar, ikke jeg!
Et øyeblikk ble det totalt stille. Ingebjørg ble hvit i ansiktet. Liv gråt stille. Svigermor strammet leppene:
Vi tok deg inn i familien vår for ingenting, ser jeg.
Ingebjørg reiste seg, tok hånden til Liv:
Vi drar. Hjem til mamma. Vi må tenke oss om.
En uke senere kom papirene. Ingebjørg hadde søkt om skilsmisse. Hun krevde å få utbetalt halvparten av bilen og ba om bidrag til Liv til fylte 18 som en faktisk stefar.
Advokaten sa det rett ut:
Ole, hvis retten mener du har forsørget barnet, kan du bli pålagt å betale bidrag.
Jeg satt i bilen, ringte pappa:
Pappa, unnskyld. Du hadde rett.
Det er ingen vits i å si hva sa jeg. Bare lær og kom deg videre. Du klarer deg, gutten min.
Hva jeg har lært og det jeg angrer på
Nå er vi midt i en rettssak. Jeg selger bilen for å gjøre opp med Ingebjørg. Hun får sin del. Kanskje må jeg betale bidrag også.
Angrer jeg? Ja, men ikke på at jeg giftet meg. Det jeg angrer på, er at jeg ikke hørte på pappa. At jeg kastet meg inn i andres historie og nesten mistet min egen.
Ikke alle skilte kvinner er et problem. Men hvis hun er ute etter en sponsor ikke en partner og ungen hennes ser deg som fienden fra dag én, da bør du bare gå med en gang. Ikke tro at det blir bedre.
Jeg trodde det. Nå har jeg mistet to år av livet og halve formuen.
Burde en mann trekke seg når han bare blir ansett som pliktig til å betale for andres barn, eller burde han ha skjønt det fra starten?
Er kvinnen som brukte mannen økonomisk skyldig, eller hadde hun faktisk rett til å forvente støtte?
Og det største spørsmålet: Hvis en mann gifter seg med en alenemor er han pliktig til å forsørge barnet på lik linje med barnets biologiske far, eller er det fortsatt et valg?
