Nå er det jammen travle tider
Eirik, kommer du hjem snart?
Ja, jeg er rett rundt hjørnet.
Flott, ikke vær for sen! Vi må prate om noe.
Har det skjedd noe? Eirik ble straks urolig.
Tja, ikke skjedd ennå, men vi må ta en prat, Ragnhild hørtes bekymret ut, men det var tydeligvis ikke noen katastrofe.
Kvart over fem låste familiens overhode seg inn hjemme.
Hva er det som foregår her da? spurte han forsiktig kona.
Ta nå og skift, vask hendene, ikke slipp alt du har i hendene som om du må redde verden, sa hun, ga ham et kyss og dyttet ham mot badet.
Snart var alt stelt og han gikk inn i stua.
Kom, kona ledet ham inn på datterens rom. Silje satt på senga si, surmulende, med røde, sammenklemte øyne etter gråt.
Hva har skjedd? Eirik forsøkte å holde roen.
Spør dattera di selv, fnøs Ragnhild. Fortell nå pappa hva du har funnet på!
Silje tygget på inni munnen, snudde seg mot vinduet og ville slett ikke si noe høyt.
Jentene mine, Eirik slo hånda forsiktig i bordet. Nå forklarer dere meg hva som er saken, rolig, uten å overdramatisere og med vanlige setninger ellers får dere ordne alt selv og la meg få litt ro etter jobb!
Her er det bryllup på gang! konstaterte kona syrlig. Helst i kveld!
Er det sant? Eirik ble lettere paff. Sånn plutselig? Med hvem da?
Siden Silje fortsatt bjeffet i motvind og tiet, måtte mor stå for svarene:
Jonas Pettersen, han spurveunge med brillene, har vært mye her i det siste.
Jonas, ja Og du da? så han spørsmålet til datteren
Silje sa ingenting.
Nå, min kjære, slutt på å leke partisaner. Må jeg virkelig danse narr for å få vite hva som skjer? Nå begynte faren å bli streng.
Jonas og jeg elsker hverandre! utbrøt datteren. Han er verdens beste, og vi skal gifte oss!
Jaha, der fikk vi klarhet, sukket Eirik. Går dere på samme skole?
Ja, samme klasse.
Førsteåret, enten en slags forståelse eller dogmatikk i stemmen.
Vi er ikke barn! hevdet Silje indignert. Vi er begge atten og myndige!
Ok. Da er dere voksne og vi kan snakke som voksne, ikke sant?
Jeg vil ikke snakke. Nå blir det bare: “Dere er unge, bør vente, bygge på livet, sjekke om følelsene varer”, alt det der kjedelige. Dere skjønner ingenting: Vi elsker hverandre! Men dere vil drepe det!
Ingen skal “drepe” noe, Silje, sa faren trøtt. Jeg vil forstå. Så dere elsker hverandre, du og Jonas? Silje nikket hardt. Det er bra, det. Og dere vil gifte dere? Helt på alvor, begge to?
Du trenger ikke snakke ned Jonas! Han vil like mye gifte seg som meg.
Flott, så dere vil begge. Men hvor skal dere bo og på hvilke penger? Har dere tenkt gjennom dette?
Det spiller ingen rolle! Kjærligheten ordner alt! kom det lidenskapelig fra datteren.
Hvor gammel er du, Silje? spurte faren stille. Tenker du virkelig som førsteårsstudent eller som barneskoleelev? Uansett hvor sterk kjærligheten er, må man ha råd til å bo og spise. Hvorfor haster det slik? Kan ikke Jonas komme til oss, hilse på oss, så kan vi også snakke med foreldrene hans? Enig, Ragnhild?
Absolutt, min kjære. Men det er én detalj De har faktisk grunn til å skynde seg.
Skal Jonas i militæret? Men han er jo student
Nei, ikke militæret. Og ikke Jonas… Silje, skal jeg virkelig si alt?
Jeg er ikke taus! slengte Silje tilbake. Jonas og jeg skal ha barn.
Javel, mumlet Eirik, lettere forfjamset. Hvordan hadde dere tenkt å løse det?
Vi skal gifte oss! Og barnet skal vi ha! Ikke prøv å overtale meg til noe annet barnet skal få komme!
Greit, ro deg, Silje! Ingen skal tvinge deg til noe. Bare: Vet Jonas sine foreldre det?
Han skulle vi avtalte at vi skulle snakke med foreldrene i dag
Vel, får du høre noe, sier du fra. I mellomtiden, la meg få mat jeg holder ikke ut all denne dramatikken på tom mage!
De to voksne gikk ut på kjøkkenet, Ragnhild varmet raskt opp middagsmat og satte fatet foran mannen.
Hva gjør vi nå? spurte hun lavt.
Jeg vet ikke. Vi får vente og høre hva foreldrene hans sier kanskje vi finner ut av det sammen.
Middagen var knapt over før den dårlige nyheten kom: Foreldrene til Jonas var totalt imot, de hadde hatt en skikkelig krangel, og Jonas måtte gå.
Om et kvarter kom Silje ut i stua, telefonen i hånda, og sa stille med mikrofonen dekket til:
Jonas sin mor vil snakke med en av dere, mamma eller pappa
Ragnhild holdt hendene foran seg:
Kjære, kan ikke du ta det, jeg orker ikke nå
Eirik så strengt på kona, men tok telefonen, satte på høyttaler og ba om ro.
Hallo, dette er Siljes far, Eirik Aasen.
Hege Pettersen her, Jonas mor. Vår sønn har altså erklært at han og deres datter er kjærester. Og om vi skal tro situasjonen, så har de visst ikke spart på noe. Store planer, sa han. Er dere klar over det?
Ja, vi har pratet med Silje.
Greit. Da er det viktig å vite at vi er HELT imot disse, la oss kalle det, voldsomme planene! Jonas skal fullføre utdanning, bygge seg opp. Bryllup på første året, og barn i tillegg, det er helt uaktuelt for oss.
For å si det rett ut: hastebryllup sto ikke på våre lister heller. Men Silje venter barn deres sønns, for øvrig. Hva mener dere vi skal gjøre med det?
Det får dere ordne med selv, Eirik Aasen. Jeg er ikke overbevist om at det er Jonas sitt barn en gang. Og selv om så er ikke “oioi, jeg er gravid så nå gifter vi oss”-metoden noe dere kan bruke her. Jeg forstår, som kvinne, at dattera deres gjerne vil gifte seg, særlig med en gutt som Jonas han har jo leilighet, god bakgrunn! Men jeg gjør som mor alt jeg kan for at dere holder dere unna vår sønn. Dette mener både min mann og jeg. Jonas har snakket med oss og har forståelse for våre argumenter, han ba meg si til dattera deres at hun ikke må forstyrre ham mer. Hun får skaffe abort, eller føde det angår oss ikke. Ha det.
Så ble det stille i telefonen. Eirik så mørkt rundt på kvinnene sine og sa kort:
Dere hørte alt? Ingen abort, det er uforsvarlig både mentalt og fysisk. Det ordner seg. Når tiden er inne, tar du permisjon fra studiene, så kommer du tilbake etterpå. Du er ikke den første, ikke den siste. Vi støtter deg økonomisk og vi kan trå til med barnepass. Og de ja, dem tar vi senere. For noen egoister! Nå, ta litt te, gråt om dere må, men ikke for lenge. Vi klarer dette.
Han trakk kona til seg og hvisket:
Ragnhild, la Silje sove hos deg i natt, så sørg for at det ikke skjer noe tull. Du får prate med henne og roe henne ned. Jeg tar rommet hennes i natt.
En time senere ringte det på døra.
Hvem er det nå da? Eirik brummet og gikk for å åpne.
Straks stod han i stua, sammen med en ung gutt med briller og småkviser.
Jonas! ropte Silje og kastet seg om halsen hans. Du kom!
Ja, for deg. Eirik og Ragnhild, jeg vil ta med meg Silje.
Hvor da, om jeg får spørre?
Vet ikke helt ennå. Vi finner nok en leilighet å leie. Vi er myndige, så jeg håper dere ikke vil stoppe oss! Bli med?
Klart jeg blir med deg!
Vent litt, unge folk, faren rakk hånda ut. Et par spørsmål: Moren din sa at hele familien, også du, er imot, Jonas?
Det er ikke helt sant, Eirik. Mor bestemte, og far følger etter. Jeg lot dem tro de hadde overbevist meg, så de ikke skulle låse meg inne. Tok lommeboka, passet og bankkortet, og så dro jeg hit.
Ja, dette var overraskende! sa Eirik, oppriktig løftet. Men hvordan har du tenkt å klare dere økonomisk?
Jeg har greid å spare litt; jobbet på kveldstid og har en YouTube-kanal med faste følgere. Det holder til husleie og mat i noen måneder så skal jeg jobbe mer.
Hm, ikke verst. Hva tenker du, Ragnhild skal vi la henne dra?
Jeg vet virkelig ikke midt på natta liksom.
Riktig, ikke slippe dem ut i natten. Vi gjør det heller sånn: Planlegger dere bryllup?
«Ja!» svarte begge.
Og barnet skal dere beholde?
Det samme svaret.
Da støtter vi dere, men har et par krav. For det første: Du, Jonas, prøver å bygge bro til foreldrene dine og du, Silje, støtter ham. I natt blir du her hos oss. Vi rer opp til deg i stua du er fortsatt bare datterens venn her hjemme. Si til foreldrene dine at du overnatter hos en kamerat. Bygg dem sakte opp mot sannheten, uten mer bråk! Ikke droppe skolen! Spesielt du, Jonas. Silje tar permisjon og fortsetter etter fødsel. Vi hjelper dere så godt vi kan økonomisk og med barnepass, men jobben må dere selv ta. Vielsen bør dere ta uten brask og bram spar på pengene. Stort selskap kan dere ta senere. Er dere enige?
Ja, sa Jonas uten å nøle.
Jeg ville egentlig ha skikkelig bryllup med brudekjole, kjempetog, limousin og fest sa Silje skuffet.
Det får komme senere, sa Jonas bestemt. Vi gifter oss stille, og etter hvert kan vi feire stort.
Ok, som du vil
Da er alt klart, oppgaver fordelt. Legg dere, i morgen er en ny dag.
Senere, da Eirik kom ut på kjøkkenet, tok Ragnhild ham i armen.
Si meg, hvordan kunne du plutselig snu sånn?
Snudde? Etter å ha snakket med den iskalde moren hans, var jeg rasende. Så ser jeg denne, som jeg trodde var en bortskjemt og hjelpeløs gutt, men så han har faktisk ryggrad, svikter ikke Silje! Slike gutter kan man sende dattera si til med hodet hevet!
Du har helt rett, som alltid, kjære! svarte Ragnhild, ga ham et kyss og gikk for å legge alt til rette for familien sin.
