Den lykkelige barndommen til Kåre tok slutt da han ble fem år gammel. En dag kom ingen av foreldrene for å hente ham fra barnehagen. Alle de andre barna var allerede blitt hentet, mens gutten satt ved bordet og tegnet seg selv, mamma og pappa. Barnehagelæreren kastet blikket over ham og tørket stadig bort tårer fra kinnene. Så gikk hun bort, løftet ham opp, klemte ham hardt inntil seg og sa:
Uansett hva som skjer, skal du ikke være redd, Kåre. Du må bli sterk nå. Forsto du meg? Forsto du, lille venn?
Jeg vil ha mamma, svarte han med lille stemme.
Tante og onkel kommer snart. Du skal gå med dem, Kåre. Der er andre barn, så ikke gråt, fortsatte hun mens hun presset sitt fuktige ansikt mot ham.
Deretter tok hun ham i hånden og førte ham til bilen. På spørsmålet «Når får jeg gå hjem til mamma?» fikk han beskjed om at mamma og pappa var langt borte og ikke kunne hente ham i dag. Kåre ble plassert i en felles rom med andre gutter i samme alder. Foreldrene kom verken dagen etter eller dagen etter den. Gutten ble svært urolig, gråt om natten, og på grunn av dette fikk han feber.
Etter at han ble frisk, kom en tante i hvit frakk og snakket alvorlig med ham. Hun fortalte at foreldrene nå bodde langt opp i himmelen og kunne ikke komme ned, men at de alltid så på ham, passet på ham, og at alle visste om ham. Hun ba ham oppføre seg godt og holde seg frisk, så de ikke skulle bli triste.
Kåre trodde ikke på det. Han så opp på himmelen og så kun fugler og skyer. Han bestemte seg for å finne dem, uansett hva som måtte skje.
Først undersøkte han hagen på sine daglige turer. Til slutt oppdaget han en liten åpning bak en busk. Der lå bøyd metalltråd fra gjerdet, men han klarte bare å krype halvveis gjennom den. Så begynte han å grave et lite tunnel. Jordet var løst, blandet med sand, og etter hvert som han gravde, ble åpningen større. Til slutt fikk han et hull stort nok til å krype gjennom.
Kåre smatt ut og løp så fort han kunne fra den dystre institusjonen, som de andre guttene kalte «fangehuset». Han kjente seg fri, men snart gikk han seg bort i en ukjent by. Han trengte desperat å finne hjem, men alle hus så like ut.
Plutselig så han en kvinne på et fotgjengerfelt som minnet om mamma: en prikkete kjole, en liten knute av lyst hår på hodet.
Mamma! ropte Kåre og løp etter henne.
Kvinnen hørte ham ikke og snudde seg ikke. Kåre grep tak i henne og ropte:
Mamma!
Hun bøyde seg, satte seg på huk og så nøye på ham. Det var ingen av hans foreldre.
—
Karin hadde elsket Einar i tjue år, og de var et lykkelig par. De møttes tilfeldig på en sommerdans, da Einar, litt nølende, spurte om hun ville danse en langsom vals. De snakket lett, og han holdt henne tett hele kvelden.
Etter tre måneder giftet de seg. Livet gikk som en dans, men etter tre år innså Karin at hun ikke kunne få barn. Einar klarte ikke å akseptere det, og de tilbrakte mange måneder med undersøkelser og behandling på ulike kursteder. Til slutt måtte de innrømme at de aldri ville få sitt eget barn. Einar foreslo at de kunne adoptere et barn fra Barnevernet.
Karin elsket Einar så høyt at hun foreslo at de skulle gå fra hverandre. De var begge i begynnelsen av trettiårene, fortsatt unge. Einar ville gifte seg på nytt, med en kvinne som kunne gi ham et barn, mens Karin tenkte at hun måtte klare seg alene. Men Einar nektet å gi slipp på Karin. Han lovet at han aldri ville forlate henne. Så laget Karin en list: hun fortalte at hun hadde en annen elsker, og at hun aldri mer elsket Einar. Einar trodde ikke på det.
Den påfølgende natten kom Karin ikke hjem. Da hun kom tilbake om morgenen, luktet det av vin og menns cologne. Da Einar spurte, svarte hun at hun hadde en elsker. Einar ga etter og gikk med på en skilsmisse.
—
Da Karin ropte på Kåre, var hun allerede to måneder i en separasjon. Hun følte seg tom, savnet Einar og lurte på hvordan han hadde det. Plutselig ropte en ukjent gutt «mamma», og hjertet hennes hoppet.
Hva er det som har skjedd, lille venn? Har du gått deg vill? spurte hun med mild stemme.
Jeg leter etter mamma og pappa. De skal være i himmelen, men jeg tror ikke på det, hulket Kåre.
Kom, jeg bor i nærheten. Vil du ha noen deilige boller? tok hun gutten i hånden, og de gikk sammen.
Hjemme spiste Kåre de saftige bollene hun hadde kjøpt på vei, mens hun drakk en kopp tranebærte. Han fortalte alt som hadde hendt. Det var tydelig at han ikke hadde spist søtsaker på lenge; de ble tatt av eldre gutter, som også ertet ham og noen ganger slo ham i ansiktet.
Karin følte medlidenhet. Hun spurte:
Kåre, vil du bo hos meg? Når du blir eldre, vil du forstå alt, og du vil en dag møte foreldrene dine igjen. Men det er ennå ikke tid.
Kåre nikket.
Karin ringte Barnevernet og meldte at hun hadde funnet gutten. Hun tok ham med seg, snakket med de andre ansatte og ba dem passe ekstra godt på barna. Hun besøkte ham hver dag, men kunne ikke ta ham med hjem. Hun hadde jobb, egen leilighet, men ingen mann. En alenemor fikk sjelden et barn til adopsjon. Først skulle hun ha angret på at hun hadde gått fra Einar, men nå visste hun ikke hvordan hun skulle få ham tilbake.
Derfor inngikk hun en avtale med en kollega, Stian, om et fiktivt ekteskap. Stian var nylig skilt, en kjent flørt, men også en dyktig jurist som lett fikk en attest fra jobben sin. Først nølte Stian, men gikk med på det mot betaling. Karin hadde lenge likt ham, men avviste tanken på å gifte seg med noen andre.
En dag oppdaget Karin at Kåre hadde et blåmerke under øyet et streik fra de eldre guttene for å hindre ham i å sladre. Barnehagepersonalet hadde i stedet rapportert samtalen med Karin. Nå forsto hun at gutten ville ha en tøffere hverdag.
Karin aksepterte Stians tilbud. På en lørdag lagde hun et koselig middag, tok på seg en rød kjole som Stian hadde bedt om, tente lys og ventet på ham. Hun følte seg både sint og trist, men hun måtte holde ordet hun hadde gitt Kåre.
Døren ringte, og hun gikk tungt mot den. Overraskelsen var stor da hun så sin tidligere ektemann på trappen.
Jeg må snakke med deg, Karen. Jeg har fulgt deg hele tiden, har aldri sett noen komme inn eller gå ut av huset ditt, sa Einar, rødmende, knyttnevene hans knyttet.
Plutselig gled heisen opp, og Stian kom ut med en bukett blomster og en flaske musserende vin.
Karen, her er jeg mumlet han.
Einar ble rød i ansiktet, men snudde seg uten ord og hastet ned trappen, hoppet inn i en trikk og forsvant.
Karin, i tårer, så Stian gå. Hun tenkte på Kåre og håpet på en bedre fremtid for ham.
—
To år senere sto Kåre stolt på skoleplassen blant førsteklassingene, iført en pen dress og hvit skjorte, med en stor bukett blomster til læreren. Foreldrene hans og lillesøsteren Maren kom og så på ham. Maren var en lita, livlig jente som alltid lå på farens skuldre. Kåres mor i prikkete kjole var igjen Karin, faren var Einar, og de hadde også et annet adopert barn i familien.
Det viste seg at Stian ikke var så ille som han hadde virket. Han møtte Einar, forklarte situasjonen, og de ble enige om å hjelpe hverandre.
Den påfølgende dagen stormet Einar inn på Karins kontor, tok tak i hånden hennes og førte henne til folkeregisteret for å gifte seg igjen, slik at de raskt kunne få Kåre. De fortsatte å besøke barnehjemmet, ga barna gaver og godteri. Maren ble tatt med så snart hun ble plassert der.
—
Mamma, pappa, jeg lover å gjøre det bra på skolen, sa Kåre stille mens han så opp mot himmelen. Ikke bli sinte på meg fordi jeg nå har andre foreldre. Jeg elsker dem, men de er midlertidige til jeg kan møte de ekte foreldrene mine igjen.
Han visste allerede at hans virkelige foreldre hadde omkommet i en bilulykke; han hadde besøkt graven deres. På søndager gikk han i søndagsskolen ved den lokale kirken og forsto hva himmelen kunne bety.
Karin hadde først nektet å forstå Einar, men skjebnen førte dem sammen igjen, og de giftet seg på ny. Slik endte historien alle fikk sin egen lykke.
