Gift med en ufør: En fortelling Takk for all støtte, likes, engasjement og tilbakemeldinger på historiene mine, for abonnement – og en STOR takk fra meg og mine fem katter for alle donasjoner. Del gjerne de fortellingene du liker i sosiale medier – det setter forfatteren stor pris på! Datteren kom sent hjem fra klinikken der hun jobber som sykepleier på skadeavdelingen. Hun dusjet lenge, og kom deretter inn på kjøkkenet i morgenkåpe. – Det står koteletter og makaroni i pannen, tilbød moren, mens hun så datteren inn i øynene og prøvde å forstå hva som var galt. – Er du sliten, Lise? Hva med humøret? – Jeg skal ikke spise, jeg er stygg nok som det er. Hvis jeg i tillegg blir feit, kommer ingen til å se to ganger på meg, svarte Lise dystert og helte seg en kopp te. – Hva er det du sier for noe? utbrøt moren. – Alt er på plass hos deg, både blikket, nesa og leppene er fine – ikke snakk deg selv ned, Lise! – Alle venninnene mine er for lengst gift, bare ikke jeg! Det er bare tapere som liker meg. De jeg selv liker, ser meg ikke engang. Hva er galt med meg, mamma? svarte Lise mørkt og ventet på svar. – Du har bare ikke møtt din sjelevenn ennå, tiden er ikke inne, forsikret moren, men Lise ble bare mer oppgitt. – Joda, jeg har “små” øyne, tynne lepper og bare se på den nesa! Hadde jeg hatt penger, hadde jeg tatt plastisk kirurgi, men vi er jo fattige! Derfor har jeg bestemt at jeg skal gifte meg med en av de skadde pasientene, sånne gutter som har blitt forlatt etter en ulykke eller skade. Hva annet gjør jeg? Jeg er tross alt trettitre; kan ikke vente lenger! – Nei, Lise, nå må du gi deg. Faren din sliter da med beina, jeg håpet i det minste at svigersønnen kunne hjelpe til på hytta, det hadde vært til stor hjelp! Hvordan skal vi klare oss ellers? sa moren i et ubetenksomt øyeblikk før hun la til, – Ikke misforstå, Lise, det er ikke alle som lever i luksus, men hvorfor en ufør mann? Hva med Rune fra nabohuset – han har jo sett på deg i årevis. Han er sterk, dere får sikkert friske barn, og… – Mamma, nå må du slutte, Rune klarer ikke holde på en eneste jobb, drikker altfor mye, og dessuten, hva skal jeg prate med ham om? protesterte Lise. – Du trenger da ikke prate med ham, jeg sier bare: Gå og grav opp åkeren og kom og spis etterpå. Eller så sender jeg ham til butikken. Han er i hvert fall en grei fyr, kanskje dere får det til? foreslo moren håpefullt, men Lise satte fra seg koppen og reiste seg opp: – Jeg går og legger meg, mamma, du er ikke sann… Jeg trodde i det minste du så på meg som et ordentlig menneske, men du tenker tydeligvis også at jeg er stygg… – Lise, vesle jenta mi, hva sier du for noe? ropte moren etter henne, men Lise bare vinket avvisende. – Nå er det nok, mamma! Så lukket hun døren til rommet sitt. Senere lå hun våken og tenkte på gutten som nylig hadde blitt kjørt inn; han hadde mistet leggen. Den ble klemt av en betongblokk i et falleferdig hus. Huset skulle rives, men han skulle absolutt inn der av en eller annen grunn. De fikk ham ikke ut med en gang, og leggen kunne ikke reddes. Ingen kom på besøk til ham, ikke kjæreste, ingen – og han var jo ung, ikke fylt tretti en gang. Først etter operasjonen så han ofte på Lise, holdt henne i hånden og så henne dypt inn i øynene, fullt av sorg. Etter hvert ble han mer innadvendt, stirret bare i taket. Lise syntes ekstra synd på ham, kanskje fordi han aldri fikk noe besøk. – Tror du jeg lærer meg å gå igjen? spurte han henne uten å se på henne forleden, og Lise svarte bestemt, – Klart du gjør det, det gror, du er ung! – Det sier alle, men prøv å være uten bein selv – hvor mye liv er det i det? svarte han plutselig sint, og snudde seg vekk, nærmest som om det var hennes feil. – Hvorfor gikk du inn i det huset? ble Lise også sint, – Det er din egen skyld! – Så ut som det var noe der, mumlet han bare motvillig, og siden har han snudd seg vekk hver gang hun kom inn på rommet. Lise hadde lagt merke til hans øyne – de var lyse og kalde som isbiter. Og veldig pen var han også, synd det som skjedde… – Synes du synd på meg? traff han henne med blikket en gang, – Ser du gjør det, og jeg skjønner deg. En som meg kan man bare synes synd på, elske kan man ikke! – Sånne som meg blir heller ikke elsket, selv om jeg har armer og ben. Det er ingen som synes synd på meg engang. Kanskje hadde det vært bedre å være uten bein, da hadde i det minste noen gitt meg medfølelse, snappet Lise så opprørt at hun fikk tårer i øynene. Da smilte Marius for første gang, smilte bredt til henne: – Med deg? Stygg? Er du sprø? Jeg ser på deg og misunner den som du velger. Skjønner du det? Hun så vantro på ham, og for første gang stolte hun på noen. Og plutselig sa hun det hun hadde tenkt på hele tiden: – Hva om jeg velger deg? Vil du gifte deg med meg? Sier du ikke noe, så juger du! Lise reiste seg og gjorde seg klar til å gå. Marius satte seg brått opp så godt han kunne og ville nesten springe etter henne. Men så husket han at det kunne han ikke, og ropte etter henne: – Gift deg med meg, Lise! Jeg lover deg at snart vil ingen merke hva som har skjedd med beinet mitt. Jeg skal klare meg. Ikke gå, Lise… Lise og Marius Hun stanset i gangen, nesten på gråten, men kjente samtidig at det var HAM. Og nå spilte det ingen rolle hvordan nesa hennes var, eller øynene, eller om han manglet et bein – de hadde funnet hverandre. Tiden var kommet, som moren hadde sagt… Marius gikk løs på rehabilitering med et vanvittig pågangsmot. Nå hadde han et mål – han ville gifte seg med den fantastiske jenta, og han måtte på beina for framtidens skyld. Han ville at Lise ikke lenger skulle tenke at ingen trengte henne. Han trengte henne, ville leve sammen med kun henne… – Er du forelsket endelig, veslejenta mi? spurte mamma elleve seg pludrende. – Du stråler jo – og så snakket du om at du var stygg! Lise benektet ikke – hun svevde på skyer, og det største ønsket hennes var nå at Marius snart skulle gå normalt og venne seg til protesen. De begynte å gå lange turer sammen, først på klinikkområdet, så i snødekte gater opplyst av fargerik julebelysning… – Huset er revet, der ble jeg skadet, pekte Marius en dag. – Men hvorfor gikk du dit inn? Du har aldri fortalt det, minnet Lise ham på. – Du kommer til å le, men jeg så en hjemløs hundevalp der inne, tynn og svart med hvite flekker, tenkte den kom til å fryse i hjel, og ville ta den med hjem så jeg slapp å være alene, forklarte Marius. – Se, der borte står en tynn bikkje og ser bedende på oss, men tør liksom ikke komme bort. – Det er sikkert den samme, utbrøt Marius, og hunden fulgte faktisk etter dem hele veien hjem… – Oj, så heldig Lise var – fant seg en yngre og stilig mann, til og med med leilighet alene uten svigermor! spøkte venninnene hennes i bryllupet. Moren til Lise felte faktisk en tåre da Marius begynte å kalle henne for “mamma”. Han er barnehjemsgutt, har ingen slekt i det hele tatt. En godhjertet og flott fyr, og viktigst av alt – de elsker hverandre oppriktig, måtte de få mange lykkelige år. Nå bor Lise, Marius og hunden Kuzma sammen. Men snart blir de fire – Lise og Marius venter sitt første barn… Man må aldri fortvile – hvis ikke kan man overse sitt eget lykke i livet. For livet er vakkert, nettopp fordi det er så uforutsigbart…

Gift med en krøpling. Dagboknotat

Takk for støtten, for hyggelige kommentarer, likes, varme ord om historiene mine og for alle donasjoner fra meg og mine fem pusekatter. Del gjerne fortellingene du liker videre i sosiale medier det setter jeg stor pris på!

Datteren min kom sent hjem fra sykehuset der hun jobber som sykepleier på akuttmottaket. Hun brukte lang tid på badet før hun kom inn på kjøkkenet i morgenkåpen.

Det er karbonader og makaroni i panna, sa jeg og så på henne for å prøve å forstå hva som plaget henne. Er du sliten, Ingrid? Hva er det med humøret?

Jeg spiser ikke, jeg er jo stygg nok som det er, og hvis jeg begynner å spise mer, da vil jo absolutt ingen legge merke til meg, svarte hun dystert og helte seg litt te.

Hvor har du det derfra? spurte jeg urolig. Du har alt på rett plass, både kloke øyne, normal nese og lepper ikke vær så streng mot deg selv, Ingrid!

Jo, for alle venninnene mine er gift for lengst, bare jeg som ikke er det! Det er bare noen rare, uinteressante gutter som liker meg. De jeg selv liker, bryr seg ikke det spøtt om meg. Hva er galt med meg, mamma? Hun så nedslått på meg og ventet på svar.

Du har bare ikke møtt din utkårede ennå, tiden er ikke inne, forsøkte jeg å berolige henne. Men Ingrid ble bare mer opprørt.

Akkurat, jeg har så små øyne, tynne lepper, og se på nesen min da! Hadde jeg bare hatt penger, ville jeg fikset det med en operasjon, men vi har jo knapt råd til å betale husleia! Derfor har jeg bestemt meg for å gifte meg med en av de som har blitt skadet i en ulykke, det er jo flere slike gutter på sykehuset. Kjærestene deres har latt dem i stikken. Hva annet har jeg å velge i? Jeg er trettitre, jeg kan ikke vente lenger!

Men Ingrid da, hva er det du sier? Faren din har jo dårlige bein også. Jeg hadde håpet at en svigersønn kunne hjelpe oss litt på hytta, det ville jo vært fint for oss alle? Hvordan skal det egentlig gå? Men ikke misforstå meg, Ingrid, ikke alle har det så lett her i landet, men hvorfor nå akkurat en ufør? Hva med naboen Torstein han er sterk og grei og har alltid sett på deg. Flink er han også, og dere ville fått friske, raske barn!

Mamma, nå må du gi deg. Torstein har jo aldri klart å holde på en eneste jobb, og så drikker han litt for mye. Hva har jeg til felles med ham? svarte Ingrid irritert.

Må du absolutt snakke så mye med han da? Jeg kan jo bare be ham spa jorda på hytta, så blir det middag etterpå, eller handle mat for oss han er da en god gutt, Ingrid! Kanskje dere kunne fått det til? prøvde jeg forsiktig.

Ingrid skjøv bare unna koppen og reiste seg: Jeg går og legger meg, mamma. Jeg trodde i det minste at du kunne se meg som et menneske, men du er som alle andre og tenker at jeg er stygg…

Ingrid, jenta mi, nei! ropte jeg etter henne, men hun vinket bare avvisende: Det er bra nå, mamma.

Hun lukket døra til rommet sitt rett foran ansiktet mitt.

Etterpå lå hun visst lenge våken. Hun tenkte på en gutt de nylig hadde fått inn, som hadde fått foten amputert til ankelen.

Foten hans ble knust under en tung betongplate i et forlatt hus som egentlig skulle rives. Ingen tok seg inn der før det var for sent, og dermed gikk det som det gikk.

Ingen besøkte gutten, han var yngre enn Ingrid, ikke fylt tretti engang.

I starten så han på Ingrid med bedende blikk, tok henne i hånda etter operasjonen, søkte blikket hennes.

Etter hvert forsto han nok selv om situasjonen, og begynte å stirre i taket taus og surmulende. Hun fikk så vondt av ham, kanskje fordi han var så ensom.

Tror du jeg noen gang kan gå igjen? spurte han henne uten å se mot henne. Ingrid svarte sikkert og fast:

Klart du kan! Du er fortsatt ung, alt leger seg.

Det sier alle, men prøv å mangle en fot sjøl det er ikke mye til liv, skjønner du! utbrøt han plutselig sint og vendte seg mot veggen.

Hvorfor gikk du inn i det huset da? svarte Ingrid skarpt. Du har jo bare deg selv å takke!

Jeg syntes jeg så noe røre seg, mumlet han motvillig. Siden snudde han seg hver gang hun kom inn.

Ingrid studerte ham lyse, kjølige øyne, nesten som is. Og ansiktet hans; pent og mildt, synd at noe slikt måtte skje ham.

Synes du synd på meg? spurte han plutselig en dag, Jeg ser jo du gjør det. Klart du gjør: slike som meg kan ingen annet enn å synes synd på. Hvem kan like en med én fot?

Sånne som meg får heller ikke kjærlighet, selv om jeg har både armer og bein. Jeg er vel heller ikke den noen kan synes synd på, men det er heller ikke noen som liker meg, kanskje hadde jeg vært heldigere uten føtter, da ville folk i det minste syntes synd på meg, svarte Ingrid spisst, og hun kjente tårene presse på.

Men Marius smilte plutselig for første gang til henne:

Så dum du er! Du, ikke pen? Er du blitt sprø? Jeg har sett på deg i det skjulte og bare vært misunnelig på han som får deg, skjønner du det?

Ingrid stirret på ham lenge, og merkelig nok trodde hun virkelig på ham. Så kom det hun hadde hatt på tunga lenge:

Men hvis jeg hadde valgt deg da, vil du gifte deg med meg? Nå er du stille, da lyver du, da skjønner jeg det!

Ingrid reiste seg og gikk mot døra, fornærmet og på gråten.

Marius løftet seg opp på albuene, ville kanskje reise seg om han bare kunne, men måtte bli sittende, og ropte etter henne:

Gift deg med meg, Ingrid! Jeg lover, snart ser ingen at jeg mangler noe. Jeg skal kjempe meg tilbake, ikke gå fra meg, Ingrid…

Hun stanset ute i gangen, på gråten men også for første gang følte hun at det var ham. Det spilte ingen rolle at hun ikke syntes hun så fin ut, eller at han manglet en fot. De hadde funnet hverandre akkurat som mamma pleide å si at tiden ville komme…

Marius kastet seg ut i rehabiliteringen med alt han hadde. Nå hadde han et mål å gifte seg med ei fantastisk jente, og han MÅTTE opp på beina, for dem begge.

Han ville at Ingrid aldri mer skulle tenke dårlige tanker om seg selv eller føle seg ensom. Hun var alt for ham, han ville bare leve med henne, alltid ved hennes side.

Har du blitt forelsket, jenta mi? spurte jeg, da jeg så hvordan hun strålte. Se på deg, og du som sa du var stygg!

Ingrid nektet ikke hun fløy rundt som om hun hadde fått vinger. Nå var eneste ønsket hennes at Marius snart lærte seg å gå ordentlig og fikk det til med protesen.

De begynte å gå tur sammen, først i sykehusgården, så på vinterhvite fortau pyntet med julelys i Oslo…

Her har de revet huset nå, det var her jeg ble liggende, sa Marius en dag og pekte.

Hvorfor gikk du inn der? Hva var det du så? Du har aldri fortalt det, minnet Ingrid ham på.

Du kommer til å le, men jeg så en hjemløs valp, tynn og svart med hvite flekker. Jeg var redd den kom til å fryse i hjel, tenkte jeg skulle ta den med hjem. Ville ikke være alene, skjønner du, forklarte han.

Og se der, den hunden der står jo og ser på oss! Men den tør visst ikke helt komme bort.

Det må jo være den samme, utbrøt Marius glad. Og bikkja ble faktisk med dem hele veien hjem bare på avstand.

Kan du fatte hvor heldig Ingrid er? For en kjekk mann hun har funnet seg, yngre enn henne, leilighet har han også og ingen svigermor! lo venninnene hennes på bryllupet.

Jeg sto med tårer i øynene da Marius kalte meg «mamma» for første gang.

Han er et barnehjemsbarn, har ingen slekt, men er en god og varm gutt. Det viktigste er jo at de elsker hverandre la dem få være lykkelige.

Og åkeren på hytta vår får stå ubrukt det er ikke så farlig, selv om Marius tar i et tak med alt, og får det alltid til!

Så nå bor Ingrid og Marius sammen med hunden Balder, som har blitt med dem videre. Men veldig snart er de fire, for Ingrid og Marius venter ei lita jente…

Aldri gi opp håpet for da kan du gå glipp av lykken uten å vite det.

Livet er så vakkert nettopp fordi det er uforutsigbart.