Gift med en ufør. En fortelling
Tusen takk for støtten, for likes, for engasjementet og alle tilbakemeldingene på fortellingene, for abonnementet og et ENORMT takk for alle donasjoner fra meg og mine fem katter.
Del gjerne fortellingene du liker i sosiale medier det setter virkelig forfatteren pris på!
Datteren min kom sent hjem fra klinikken der hun jobber som sykepleier på akuttmottaket. Hun stod lenge på badet, før hun i morgenkåpe slentrer inn på kjøkkenet.
Det står karbonader og makaroni på stekepanna, tilbyr mamma, i det hun forsøker å lese i ansiktet hennes hva som foregår, Er du sliten, Ingrid? Og hvorfor er du så dyster i dag?
Jeg skal ikke spise, jeg føler meg fæl nok som det er, og hvis jeg i tillegg trøkker i meg, blir det jo enda verre, da kommer vel ingen til å orke å se på meg, svarer Ingrid mørkt og heller seg en kopp te.
Hvordan kan du si sånn? utbryter mamma, Alt er jo på stell med deg, og du har kloke øyne, fin nese og leppene dine er helt normale, ikke si sånt om deg selv, Ingrid!
Fordi alle venninnene mine er gift for lenge siden, og jeg er fortsatt alene! Jeg tiltrekker meg tydeligvis bare de verste guttene. Og de jeg liker selv, de ser meg ikke engang. Hva er galt med meg, mamma? Ingrid stirrer mørkt og forventningsfullt på et svar.
Du har ikke møtt din rette, bare, det er alt, tiden er ikke inne ennå forsøker mamma å trøste, men Ingrid hisser seg bare mer opp.
Ja, alt dette med «øyne» fordi de er små. Tynne lepper og vift med nesa, så ser du! Hadde vi hatt penger, kunne jeg tatt plastisk kirurgi, men vi har jo ikke råd! Så jeg har bestemt meg for å gifte meg med en eller annen som har blitt skadet, på avdelingen finnes det mange gutter etter ulykker, som kjæresten har forlatt. Hva annet skal jeg gjøre? Jeg er tross alt trettitre! Jeg kan ikke vente lenger!
Men Ingrid, kjære deg, hva er det du sier, faren din har jo også problemer med beina. Jeg tenkte at svigersønnen kom til å hjelpe til på hytta til sommeren, det hadde vært et kjærkomment bidrag, ellers, hvordan skal vi klare oss? sier mamma fortvilt, men prøver så å unnskylde seg,
Ikke tenk på det, Ingrid, men hvorfor vil du ha en ufør? Hva med Espen, nabogutten han har sett på deg lenge! Sterk kar, sunne barn får dere sikkert, og dessuten…
Mamma, slutt nå, Espen din klarer jo aldri å holde på en jobb, han drikker og hva skal jeg prate med ham om uansett? protesterer Ingrid.
Du trenger ikke snakke så mye, jeg sier bare til ham at han skal spa opp jorda med jordfreseren, så kan vi spise middag etterpå. Eller jeg sender ham i butikken, han er villig, snill gutt, kanskje det vil funke, hvem vet? maser mamma, men Ingrid bare dytter unna tekoppen og reiser seg,
Jeg går og legger meg, mamma. Jeg trodde i det minste du så på meg som et menneske, men du er som alle andre og tror jeg er stygg…
Ingrid, lille venn, det mener jeg ikke! roper mamma etter henne, men Ingrid løfter bare hånden og sier: Nå er det nok, mamma!
Så smeller hun døra til rommet sitt.
Ingrid ligger lenge våken etterpå, tenker på mannen hun nylig møtte han som hadde mistet foten til ankelen.
Foten hans ble klemt under en betongplate i et falleferdig hus. Huset skulle rives, og han gikk inn der av en eller annen grunn de fikk ham ikke ut med én gang, og de klarte ikke å redde foten.
Ingen kom for å besøke ham, og han var bare litt under tretti år.
Først så han ofte på Ingrid, holdt henne i hånden og søkte hennes blikk etter operasjonen.
Men etter hvert som han kom til hektene, forsto han alt, og lå bare og stirret mutt i taket. Hun syntes mer synd på ham enn på de andre pasientene, kanskje nettopp fordi han alltid lå alene.
Tror du jeg kan lære meg å gå igjen? spurte han henne en dag, uten å se på henne. Ingrid svarte selvsikkert:
Klart du kan, så ung som du er! Kroppen vil lege seg.
Alle sier sånt. Du skulle prøvd å være uten fot selv, da får du se hva slags liv det er, svarte han irritert, og snudde ryggen til, som om det var hennes skyld.
Hva gjorde du der inne egentlig? sa Ingrid skarpt, Din egen feil!
Jeg så noe, mumlet han motvillig, og fra da av snudde han seg alltid vekk når hun kom inn.
Ingrid la merke til øynene hans, lyse og kalde, nesten som is. Men ansiktet hans var veldig fint. Hun syntes synd på ham, hun syntes virkelig det…
Synes du synd på meg? sa han plutselig, og fanget blikket hennes, Jeg ser du synes synd på meg. Det er bare synd man får, man blir ikke elsket, ikke etter sånt.
Sånne som meg kan ingen like de heller, selv med armer og bein i behold. Jeg er også «feil», jeg får ikke engang medlidenhet, kanskje livet hadde vært lettere uten bein, da hadde i det minste noen syntes synd på meg, svarte Ingrid, stemmen brast nesten.
Da smilte han plutselig til henne for aller første gang:
For en raring du er, du mener du ikke er pen? Du har jo helt mistet bakkekontakten! Jeg ser på deg, og misunner den du en dag velger, skjønner du?
Ingrid stirret på ham med vidåpne øyne, og det rare var at hun faktisk trodde på ham. Og plutselig sa hun det som hadde ligget på tunga så lenge:
Og hvis jeg velger deg, vil du gifte deg med meg? Nå sier du ingenting, da lyver du, skjønner hva du mener!
Hun reiste seg og gikk mot døra med et såret blikk.
Men han satte seg opp i sengen og prøvde å reise seg, som om han ville løpe etter henne. Så husket han den manglende foten, og ropte i stedet etter henne:
Gift deg med meg, Ingrid! Jeg lover, snart vil ingen merke at jeg har protese. Jeg skal bli god som ny, ikke gå, Ingrid…
Ingrid og Trygve
Ingrid stopper i korridoren, på gråten, men plutselig føler hun, med hele kroppen, at dette er HAN.
Og det spiller ingen rolle hvordan nesa hennes ser ut, eller øynene, eller at han mangler en fot, for de har møtt hverandre, og nå har tiden kommet. Akkurat som mamma har sagt…
Trygve går løs på rehabiliteringen med voldsomt pågangsmot. Nå har han et mål han vil gifte seg med denne fantastiske jenta, og han vil stå på egne bein for framtiden deres.
Han vil aldri mer at Ingrid skal tvile på seg selv, eller tro hun er lite verdt hun er den eneste han vil ha, og eneste han vil være sammen med resten av livet…
Har du blitt forelska endelig, jenta mi? lurer mamma plutselig, Se på deg! Du blomstrer jo! Så var du visst ikke stygg likevel, gitt.
Ingrid protesterer ikke, hun svever som på skyer. Nå er hennes største ønske at Trygve snart skal gå uten problemer og venne seg til benprotesen.
De går lange turer sammen, først i sykehusparken, så utover vinteren i snødekte gater fulle av julelys…
Her sto huset som raste over meg, peker Trygve en dag.
Hva var det egentlig du så der inne? Du har aldri fortalt meg det, sier Ingrid da.
Du kommer til å le. Jeg så en hjemløs valp der inne, tynn og liten, svart med hvite flekker. Jeg tenkte den fryser i hjel hvis jeg ikke tar den med meg hjem. Ville ikke gå fra den, for jeg orket ikke bo helt alene, forklarer Trygve.
Se der borte! Der står det en mager bikkje og ser på oss, men tørr ikke komme bort, sier Ingrid.
Det må være den samme! blir Trygve glad, og hunden følger dem hele veien til huset deres…
Snakk om flaks for Ingrid, tenk å finne seg en så fin mann, yngre enn seg, og egen leilighet og ingen svigermor på kjøpet! hoier venninnene i bryllupet hennes.
Ingrids mor felte en tåre hun også, særlig da Trygve begynte å kalle henne mamma.
Han vokste opp på barnehjem, har ingen slekt i det hele tatt. Men han er snill og god og viktigst av alt: de elsker hverandre.
Og hageparsellene kan de klare seg uten, selv om Trygve tar i et tak med alt han får alltid alt til!
Ingrid og Trygve bor forløpig tre sammen hunden Kåre ble hos dem, og snart blir de fire. Ingrid og Trygve venter datteren sin snart…
Aldri gi opp håpet. Hvis ikke kan du lett overse ditt eget lykke.
For livet er vakkert nettopp fordi det er så uforutsigbart…
