Hei, jeg tenker å fortelle deg en historie som har fulgt meg siden jeg var liten, så sett deg godt til rette.
Det var en gang en gutt som het Kåre. Han hadde hatt en lykkelig barndom helt til han ble fem år gammel. En dag kom ingen foreldre for å hente ham fra barnehagen i Østre Aker. Alle de andre barna var allerede blitt plukket opp, men Kåre satt alene ved et lite bord og tegnet seg selv, mamma og pappa. Barnehageassistenten, fru Lise, kastet ofte blikket hans og tørket lett på kinnet hans. Så kom hun bort, løftet ham opp, holdt ham tett inntil seg og sa:
Uansett hva som skjer, Kåre, du må ikke være redd. Du skal bli sterk nå, skjønner du? Skjønner du, gutten min?
Jeg vil ha mamma, mumlet han.
Snart kommer tante Anne og onkel Tom. Du skal gå med dem, Kåre. Der vil det være andre barn, men du må ikke gråte, ok?
Hun presset sitt fuktige ansikt mot ham, tok ham i hånden og førte ham ut til bilen. Da Kåre spurte når han skulle få tilbake til mamma, fikk han høre at mamma og pappa bodde langt borte, og at de ikke kunne komme i dag. De satte ham i et felles rom med andre guttebarn. Men verken i morgen eller dagen etter kom noen foreldre. Kåre ble så engstelig at han begynte å gråte om natten, og feberen satte inn.
Etter at han var blitt frisk, kom tante Anne i hvitt arbeidstøy og satte seg ned ved ham. Hun sa at foreldrene nå var langt opp i himmelen, så høyt at de ikke kunne komme ned. Men de så på ham hele tiden, passet på ham, og alle visste om ham. Derfor måtte han oppføre seg bra og holde seg frisk, så de ikke ble triste.
Kåre trodde ikke på det. Han så opp på himmelen og så bare fugler og skyer. Han bestemte seg for å lete etter dem. Først gikk han grundig rundt i gårdsplassen på lekeplassen. Til slutt oppdaget han en liten åpning bak en busk. Gjerdene var bøyd, og han klarte bare å krype halvveis gjennom. Så begynte han å grave. Jord og sand gled lett, og etter en stund ble det et større hull mellom stengene. Kåre krøp ut, og som en vind kastet han seg fra det som andre gutter kalte «det kalde barnehjemmet».
Han visste ikke hvilken by han var i, og snart gikk han seg vill. Alt så likt ut. Så, på en gangvei, så han en kvinne som minnet ham om mamma. Hun hadde en prikket kjole og en liten knute av lyst hår.
Mamma! ropte Kåre og sprang etter henne.
Hun hørte ham ikke og snudde seg ikke. Kåre grep tak i henne og ropte igjen. Hun bøyde seg ned, så nøye på ham, men innså at hun ikke var hans mor.
I en annen del av historien møtte vi Elin, som ble forelsket da hun var tjue år gammel. Hun og Viggo ble et flott par etter at de tilfeldig traff hverandre på en sommerdans på Rådhusplassen. Han spurte henne forsiktig om en langsom dans, og de fant tonen med en gang. Etter tre måneder giftet de seg, og livet virket som en drøm. Men etter tre år oppdaget Elin at hun ikke kunne få barn. Viggo slet med det, og Elin gjennomgikk utallige undersøkelser og behandlinger på spaanlegget i Geilo. Til slutt måtte de akseptere at de ikke ville få en egen liten en.
Viggo foreslo én gang at de kunne adoptere et barn fra Barnehjemmet «Lille Engler». Elin elsket Viggo så høyt at hun foreslo å skilles, tenk om de snart var tretti, men fortsatt unge. Hun trodde de kunne finne lykke hver for seg. Men Viggo nektet å gi slipp. Han sa at han aldri ville forlate henne. Da fikk Elin en idé: hun fortalte at hun allerede hadde en annen mann, men Viggo ville ikke tro det. Neste natt kom hun ikke hjem. Da hun kom tilbake, luktet hun av vin og herbasert cologne. Hun holdt fast ved at hun hadde en elsker, og Viggo gikk med på en skilsmisse.
Når Kåre ropte etter Elin, hadde hun allerede vært to måneder skilt. Hun følte seg tom, savnet Viggo og lurte på hvordan han hadde det. Da den fremmede gutten kalte henne «mamma», hoppet hjertet hennes i brystet.
Hva skjer, lille venn? Har du gått deg bort? spurte hun mildt.
Jeg leter etter mamma og pappa. De skulle jo være i himmelen, men jeg tror ikke på det, sniffet Kåre.
Kom, jeg bor i nærheten. Vil du ha noen deilige skolebrød? tok hun ham i hånden, og de gikk sammen.
Hjemme slukte Kåre brød med krem og drakk sukkerholdig te med tyttebærblader. Han fortalte Elin alt som hadde skjedd. Det viste seg at de eldre guttene hadde tatt ham søtsaker og plaget ham. Elin ble så lei seg for ham at hun spurte:
Vil du bo hos meg, Kåre? Når du blir eldre, forstår du alt, og du vil møte foreldrene dine en dag. Men det blir ikke med en gang.
Kåre nikket ivrig.
Elin ringte barnehjemmet og meldte fra om funnet. Hun hentet gutten, snakket med de ansatte og ba dem passe ekstra på barna. Hun besøkte Kåre hver dag, men kunne ikke adoptere ham. Hun hadde en jobb, en leilighet i Frogner, men ingen ektemann. En enslig kvinne fikk sjelden adoptere et barn. Først angret hun på å ha krevd skilsmisse, men visste ikke hvordan hun skulle få tilbake Viggo.
Derfor foreslo hun en falsk ekteskap med kollegaen sin, Stian. Han var nylig skilt, kjent for å ha mange kjærester, men også dyktig i jobben. Elin hadde lenge likt ham, og han gikk med på avtalen mot lønn.
Stian nølte først, men aksepterte med betingelse om betaling. Elin var forlatt, men gikk med på et middagsselskap med stearinlys. Hun kledde seg i en rød kjole, som Stian hadde ønsket, og tente lys. Hun følte seg både bitter og kvalm, men måtte redde Kåre, for hun hadde lovet ham det.
Da døren ringte, gikk Elin mot dørstokken. Til sin store overraskelse sto hennes eksmann Viggo på trappen.
Jeg har fulgt deg hele tiden, Elin. Jeg har aldri sett noen andre gå inn eller ut, sa han.
Akkurat da løftet heisen, kom Stian ut med en bukett roser og en flaske musserende i den andre hånden.
Elin, så er jeg her mumlet han.
Viggo ble rød i ansiktet, knyttet nevene, men snudde seg stille og løp ned trappen. Elin ropte etter ham, men han hoppet i t-banen og forsvant.
Elin stod igjen i tårer og så på Stian, mens hun tenkte på Kåre.
To år gikk. Kåre stod stolt på linja med førsteklassingene, iført en pen dress og hvit skjorte, med en stor bukett blomster til læreren. Foreldrene og lille søsteren Maren, som alltid hadde hendene på farens arm, kom for å hente ham. På moren hadde hun på seg Kåres favorittprikkede kjole.
Det var Elin, Viggo og et annet adoptert barn i familien. Stian viste seg ikke å være en drittsekk; han møtte Viggo og forklarte alt. Neste dag stormet Viggo over til Elin på kontoret, trakk henne med seg til folkeregisteret, og de skrev under for å få Kåre hjem.
De fortsatte å besøke barnehjemmet, levere gaver og godteri til barna. Maren ble tatt med hjem så snart hun kom inn der.
Mamma, pappa, jeg lover å gjøre det bra på skolen, hvisket Kåre og så opp på himmelen. Ikke bli sinte på meg fordi jeg har andre foreldre nå. Jeg elsker dem, men de er midlertidige til jeg kan møte dere igjen.
Han visste at foreldrene hans hadde vært med i en bilulykke og lå på graven deres. Men på søndager gikk han på søndagsskole ved den lokale kirken, og da forsto han hva himmelen egentlig var.
Elin hadde først avvist Viggo, men skjebnen førte dem sammen igjen, og hun giftet seg på nytt med ham. Alle endte opp med å være lykkelige.
