Ingrid hadde virkelig ikke flaks med kjærligheten. Tiden som ugift dro ut og plutselig var hun blitt tretti år uten å ha fått seg mann, til både sin egen og familiens forundring. Til slutt bestemte hun seg for å prøve lykken en gang til. At Jørgen egentlig var gift, visste hun først ikke, men det tok ikke lang tid før han innrømmet det da han skjønte at Ingrid hadde falt for ham. Likevel klandret hun aldri ham for noe. Ingrid tok hele skylden selv og kritiserte seg for sitt eget svakhet foran denne affæren.
Hun følte seg som annen sort, som om det var prisen for å aldri ha funnet seg en ordentlig frier før tiden rant ut. Selv om hun egentlig ikke var en dårlig catch: Ikke noe modellansikt, men søt, kanskje litt rund i kantene, noe som sikkert fikk henne til å se eldre ut enn hun var. Forholdet til Jørgen ledet ingen steder. Hun ville ikke være elskerinne for alltid, men tanken på å miste ham og bli alene var enda verre.
En dag ramlet plutselig fetteren hennes, Lars, innom henne. Han var innom Oslo på jobb og stakk innom for å si hei, det var lenge siden sist. De satt i det lille kjøkkenet, spiste gryterett og snakket som i barndommen om løst og fast, om livet og kjærligheten. Ingrid åpnet seg til Lars og fortalte alt, til og med det med tårene som alltid kommer på feil tidspunkt.
Midt i samtalen banket naboen på Berit med de store nettene, hun ville at Ingrid skulle komme over og hjelpe henne med å vurdere noen bruktfunn fra Finn.no. Ingrid stakk bare innom for tjue minutter. Akkurat da ringte det på døra. Lars åpnet og trodde først det var Ingrid, men de hadde jo glemt å låse døra.
Der i døråpningen sto Jørgen. Lars skjønte med én gang at dette var Ingrids kjærestekompliserte situasjon. Jørgen ble stående litt tafatt, helt til han fikk summet seg.
Eh, er Ingrid hjemme? var det eneste han fikk ut.
Ingrid er på badet, svarte Lars kjapt, blunket til Jørgen og tok en ekstra stor bit av brødskiva med brunost.
Unnskyld, men hvem er du for henne? klarte Jørgen å spørre.
Jeg er samboeren. Enn så lenge. Hva er grunnen til at du er så interessert, da? Lars reiste seg, satte stål i blikket og grep Jørgen i jakkeslaget. Er det kanskje du som er den gifte kjekkasen hun har fortalt meg om? Hør her, hvis jeg ser deg her én gang til, så får du smake trappene, er du med?
Jørgen vred seg løs og forsvant ned trappene så fort at tøflene hans kilte i luften.
Ingrid kom tilbake og hørte raskt hele historien fra Lars.
Hva er det du har gjort nå, Lars? Nå kommer han aldri tilbake! utbrast hun og gråt inn i hendene sine.
Nei, og det er jo bare bra! Nå får du tørke tårene, sa Lars. Jeg kjenner faktisk en kar til deg, en knakende bra en! Han er enkemann i bygda mi. Damene jager ham stadig, men han holder dem alle unna. Du får gjøre deg klar, snart reiser vi sammen hjem til bygda. Det er jo bursdag til Line, kona mi.
Men Lars! utbrøt Ingrid. Jeg kan jo ikke møte en vilt fremmed sånn! Jeg aner ikke hvem han er, dette er jo bare kjempeflaut.
Flaut er det å ligge med andres mann, ikke å prate med en ledig enkemann. Slapp av, Ingrid, ingen tvinger deg til noe. Kom nå, vær snill, Line blir så glad.
Noen dager senere satt Ingrid og Lars på toget ut av byen. Hjemme i bygda hadde Line dekket langbord ute i hagen ved badstua. Naboer, venner og Lars’ gamle kamerat, enkemannen Knut var der. Grenda visste selvsagt alt om alle, men Ingrid og Knut hadde ikke møtt hverandre før.
Etter en lang kveld med kaffe, vafler og latter dro Ingrid hjem. Hun syntes Knut virket rolig, beskjeden sikkert fortsatt i sorg etter sin avdøde kone. «For en snill og rolig type», tenkte Ingrid for seg selv.
En uke senere, på en søndag, ringte det plutselig på døra. Ingrid ventet ingen. Hun åpnet og der sto Knut, småflau med en bærepose i hånda.
Eh Hei Ingrid. Var i byen en tur, tenkte jeg skulle titte innom. Siden vi kjenner hverandre nå og sånn, kremtet Knut.
Ingrid måtte trekke på smilebåndet, hun skjønte plutselig at dette besøket var alt annet enn tilfeldig.
Fikk du handlet alt du skulle? spurte hun da de satte seg ved kjøkkenbordet over en kopp te.
Jada, var bare noen småting. Og så har jeg med en ting til deg, sa Knut. Han rakte over et lite knippe tulipaner.
Ingrids øyne strålte. De pratet muntert om prisene på Rema og snakket om været nordmenns favoritt-tema. Da teen var drukket opp og Knut skulle gå, dreide han seg plutselig i døråpningen.
Du Ingrid Jeg må bare si det. Hele uken har jeg bare tenkt på deg. Greide knapt vente til helgen. Fikk adressen av Lars, håper det var greit
Ingrid rødmet og så i gulvet.
Vi kjenner vel egentlig ikke hverandre så godt, sa hun lavt.
Nei, men er jeg i det minste ikke avskrekkende? Er det greit å si «du» til hverandre? Jeg er ingen premie, må jeg innrømme. Dessuten har jeg en datter på åtte, hun er hos bestemoren sin nå.
Hendene til Knut skalv litt, men Ingrid smilte:
Datter er bare koselig, det. Jeg har alltid drømt om å ha en datter.
Oppmuntret tok Knut hånden hennes og klemte til. Han bøyde seg frem og kysset henne forsiktig.
Etter kysset så han på henne, og i øynene hennes glitret tårer.
Er jeg så fryktelig, da? hvisket han.
Nei, tvert imot. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle føle dette igjen så trygt, så godt. Og denne gangen er det ingen jeg stjeler fra
Derfra gikk det bare en vei: Hver helg traff de hverandre. Etter to måneder giftet Ingrid og Knut seg og flyttet sammen i bygda. Ingrid fikk jobb i barnehagen. Ett år senere kom en liten datter til verden. Så vokste det opp to jenter i familien begge elsket like mye. Det var kjærlighet og kos nok til alle. Og Knut og Ingrid så bare yngre ut med årene kjærligheten deres ble sterkere, som gammel akevitt som bare blir bedre.
Lars var alltid den som holdt tale i familieselskap:
Ja, Ingrid, si meg hvem annet som hadde funnet deg en sånn rå kjernekar? Ingen dårlig match, du blir bare flottere for hvert år! Aldri vær redd for å høre på storebrors råd!
