Sønnen til Sigrid giftet seg for andre gang for en måned siden, og tok med seg denne vakre trettenårige jenta, Rakel, datteren til den nye kona, til sin nye bestemor. Hun skulle være hos oss i hele en uke.
Rakel sin mor hvisket til svigermoren før hun satte seg i bilen:
Bare så du vet det, Rakel har aldri vært på landet før. Og hun er ikke akkurat den enkleste å ha med å gjøre. Du vet den alderen, ikke sant? Så vær litt streng med henne, vær så snill. Om det skulle bli noe, ring meg, så henter jeg henne.
Hva mener du med «om det skulle bli noe»? Jeg skjønner ikke helt, svarte Sigrid.
Den nye svigerdatteren bare smilte, ga svigermor et kyss på kinnet, satte seg inn til mannen sin, og de kjørte avgårde.
Rakel, kan du gå og hente litt vann? sa Sigrid, og rakte henne en tom bøtte.
Hvor skal jeg hente vann? spurte Rakel ubekvemt.
Ved pumpen.
Hva er en pumpe?
Det står en gammel vannpumpe rett utenfor gjerdet, ikke langt fra huset. Du setter bøtta under, drar i spaken, og så får du vann i bøtta, forklarte Sigrid.
Bestemor Sigrid, mener du det? Vann får man jo fra springen på kjøkkenet! Har dere ikke innlagt vann, da?
Jo, vi har kran, men det har ikke vært vann i den på over en uke nå, smilte Sigrid.
Hvorfor ikke?
Fordi rørleggeren, Steinar, har skrudd av hovedvannet i gata. Han sier det er en ventil som må byttes. Så da må vi bruke pumpen i mellomtiden. Der er det alltid vann.
Nei… sa Rakel og satte bøtta fra seg. Jeg vil ikke. Når det er en kran, så skal vannet komme derfra.
Ok, svarte bestemor med et smil. Da får du vaske hendene på denne måten her, i så fall. Hun ledet Rakel til den store tønna under takrenna. Skvett litt regnvann i hendene og vask deg slik.
Bestemor, er du gal? sa Rakel, overrasket. Det er jo mark i den tønna!
Det er bare mygglarver, forklarte Sigrid. De gjør ingen ting.
Skal jeg pusse tennene med dette vannet også? spurte Rakel, rynket på nesa.
Ja, det er ikke vann i servantkrana heller.
Ok, da får jeg vel gå, da… svarte Rakel surt, tok bøtta og tuslet mot gjerdet.
Hun kom tilbake et kvarter senere, svett og med bare tre liter vann i bøtta.
Hva tok deg så lang tid? spurte Sigrid.
Jeg visste ikke hvordan pumpa virket. Heldigvis kom en mann forbi og viste meg.
Så bra, svarte Sigrid, tømte vannet i servanten og ga henne bøtta på nytt.
Nå har vi vann til å vaske oss. Men vi trenger litt mer til matlaging også.
Skal vi ha vann til det også? utbrøt Rakel, sjokkert.
Ja, selvfølgelig! Men hvis du vil, kan jeg hente fra tønna, svarte Sigrid med et lite skuldertrekk.
Nei, nei, det skal du slippe! sa Rakel og løp tilbake med bøtta.
Slik sprang hun til og fra fem ganger til, mens Sigrid begynte å lage middag.
Bestemor, hvorfor kommer ikke noen og fikser vannet? spurte Rakel utmattet. Hjemme i byen, bare ringer man kommunen, så er det ordnet på en time.
Her må man gå selv til 58-b, borti neste gate, og si fra. Men de har jo vann selv, så Steinar har ikke så hastverk.
Hvorfor går du ikke og krever at han fikser det, da?
Jeg har gått mange ganger, men Steinar er alltid på jordet, på fjøset, eller ute et annet sted. Han lover alltid å komme «i morgen». Han er den eneste vi har her i grenda.
Hvilket hus var det, sa du?
Femtiåtte. Bortenfor elva. Hvorfor spør du?
Jeg skal gå og snakke med ham selv, annonserte Rakel bestemt.
Hun forsvant raskt ut porten, så kjapt at Sigrid knapt fikk sukk for seg. Hun dro, og ble borte. Etter en halvtime klarte ikke Sigrid vente lenger, så hun gikk selv bort til huset til Steinar.
Har datteren min vært her? spurte hun Steinars kone.
Du mener den frekke ungen? svarte Åse.
Hvorfor frekk?
Vet du hva hun gjorde? Først krevde hun å få møte Steinar med en gang. Så begynte hun å skamme ham ut, sa at han bare tenkte på seg selv! Min Steinar, som løper rundt som et troll natt og dag. Jeg veivet med kosten mot henne, og hun truet med at hvis Steinar ikke ordner vannet til dere i dag, så tenner hun på låven vår! Skjønner du eller?
Hjelpe meg, kan det stemme? spurte Sigrid fortumlet.
Den Rakel, ja! Vil ikke anbefale noen å få en sånn i hus…
Hvor er hun nå da?
Aner ikke. Hun løp visstnok for å finne Steinar.
Hvor er han?
På jordet så klart, reparerer traktor. Og jeg får livredd barnebarn på døra.
Herregud! ropte Sigrid, og satte av gårde mot jordet der de holdt på med innhøstinga.
Men hun rakk ikke bort for der så hun traktoren kjøre mot seg. Bak rattet satt Steinar, og ved siden av en bråsint Rakel.
Da Steinar så Sigrid, stanset han brått.
Din, eller? ropte han gjennom motorstøyen og pekte på jenta.
Sigrid nikket.
Hvor har du tenkt deg med henne, Steinar? Skal du levere henne til lensmannen? Husk at hun er under fjorten!
Hva, lensmannen? ropte Steinar. Skal bare reparere ventilen deres! Denne ungen, du aner ikke… Hun truer med å kaste seg foran hjulene på alle traktorene hvis jeg ikke ordner vannet. Sier hun skal punktere dekkene med en spiker! Det går jo ikke, men… Steinar lo plutselig høyt: Vi skulle hatt flere slike ungdommer her på bygda. Skulle sett på fremskrittet da, vi hadde satt fart på sakene! Hva sier du, Rakel? Vil du kjøre traktor?
Ja! sukket Rakel lykkelig.
Kom og sett deg ved rattet. Vi skal få fart på vannet til bestemor Sigrid, forutsatt at du hjelper til!
Jippi! svarte Rakel, grep rattet og smilte bredt.
Rakel ble hentet av foreldrene fra bygda etter hele tjue dager, akkurat den trettiende august. Og det var så vidt kun fordi hun måtte på skolen igjen. Hadde det ikke vært for det, hadde hun nok blitt lenger. Det er alltid nok å ta seg til på gården om høsten.
Denne sommeren lærte jeg noe viktig: Det er ingen alder hvor man ikke kan lære noe nytt verken jeg eller Rakel. Ofte trenger både voksne og ungdommer litt motstand før vi forstår hvor fint det faktisk er å få ting til sammen.
