Du, bare vent til du hører det her det er nesten litt komisk! Sønnen til Astrid gifta seg for andre gang for en måned siden, og tok like godt med seg den nye stesøstera si på 13 år, Ingrid, opp til hytta til «nye bestemor». Han skulle bare la henne være der en hel uke.
Før stemora dro, bøya hun seg mot Astrid og hviska:
Bare så du vet det, Ingrid har aldri vært på landet før. Og hun har litt temperament, hvis du skjønner fjortis, vet du. Så vær litt streng med henne, please. Blir det helt krise, så bare ring, så kommer jeg og henter henne.
Hva mener du med «hvis noe skjer»? spurte Astrid litt forvirra.
Den nye svigerdattera smilte bare, ga svigermor en kjapp klem på kinnet, satte seg i bilen til mannen sin, og så var de borte.
Ingrid, kunne du ha henta litt vann til meg? spurte Astrid, og rakte henne en tom bøtte med en gang.
Hente hvor da? Ingrid så forvirra ut.
På vannposten, da.
Vannpost? Hva i all verden er det for noe?
Det er bare en vannpost. Den står ute, like ved porten, ser du rett bak gjerdet. Du setter bøtta under, trykker ned hendelen, vannet kommer ut, og så tar du det med inn igjen.
Bestemor Astrid, kødder du nå? Ingrid sto med øynene som tinntallerkener. Vann får man jo fra springen inne på kjøkkenet. Dere har vel kran?
Jada, vi har kran, smilte Astrid. Men det har ikke vært vann i springen denne uka.
Hvorfor ikke?
Fordi Steinar rørleggeren på gata har stengt vannet mens han skal bytte noen greier. Så vi må bruke vannposten i mellomtida, men der er det alltid vann.
Nei ass Ingrid satte hardt fra seg bøtta. Jeg gidder ikke. Finnes det en kran, så skal det komme vann ut.
Vel, trakk bestemor på skuldrene. Da får du vaske deg her. Hun dro Ingrid med seg bort til ei diger tønne stilt under takrennen. Skjenk opp litt regnvann med hånda og vask deg som folk gjorde før i tida.
Er du seriøs? Ingrid så sjokkert på tønna. Det er jo mark i vannet!
Slapp av, det er bare mygglarver, forklarte Astrid. De biter ikke.
Og så skal jeg vel pusse tennene med det også? Ingrid lagde en grimase.
Selvsagt, smilte Astrid tørt. Har jo ikke vann i vasken nå.
Greit, jeg går vel, da mumlet Ingrid surt, tok bøtta igjen og luska mot porten.
Det tok henne nesten kvartet å komme tilbake, svett og irritert, og det var bare litt vann i bøtta.
Hvorfor tok det så lang tid? spurte Astrid.
Jeg visste ikke hvordan man fikk ut vann. Heldigvis gikk det en snill mann forbi og viste meg.
Da så! sa bestemor fornøyd, helte vannet over i kummen og ga henne bøtta på nytt. Nå har vi vann til å vaske oss. Da trenger vi til matlagingen også.
Seriøst?! Ingrid stirra oppgitt. Må man hente vann til mat også?
Sånn gjør vi det her, smilte Astrid med et lite skuldertrekk. Eller vil du ha regnvann fra tønna?
Nei takk! utbrøt Ingrid, grep bøtta og løp tilbake til vannposten.
Det ble til at hun løp fem runder med bøtta den ettermiddagen, mens Astrid begynte å lage middag.
Bestemor, hvorfor fikser de ikke vannledningen? klaget Ingrid til slutt. I byen ringer man bare til kommunen, og så er problemet løst på en time.
Her må man ta beina fatt. Det er bare å gå til Steinar i nummer femtiåtte på nabogata og si ifra. Men han har jo vann hjemme, så han har dårlig tid, vet du.
Hvorfor maser du ikke mer, da?
Har gått dit mange ganger, jeg, Astrid veiva med hånda. Men Steinar er alltid enten ute på jordet, på fjøset, eller ingen steder å finne. Lover å komme «i morgen», men du vet hvordan det er det har han sagt i ei uke allerede.
Hvilket hus sa du det var, igjen?
Nummer femtiåtte, der borte. Astrid pekte. Hva tenker du nå?
Jeg fikser dette selv, altså!
Ingrid forsvant ut porten før Astrid rakk å stoppe henne. Så var det tyst lenge. Etter en halvtime blei Astrid urolig og gikk bort mot Steinar sitt hus.
Har du sett henne, hun jenta mi? spurte hun Steinar sin kone, Kirsten.
Er det den derre lille tøtta du mener? Kirsten så på Astrid med et lurt blikk.
Hvorfor tøtte?
Nei, hør her, hun begynte å kommandere og skulle «ha Steinar NÅ!». Og da jeg sa han ikke var hjemme, skulle hun skjelle ham ut, for han «bare tenker på seg selv». Og så trua hun med å tenne på låven hvis ikke Steinar kom og fiksa vannet deres med en gang! Du ser det for deg?
Åh du milde, holdt Astrid seg til hjertet. Sa hun virkelig det?
«Ingrid» altså, rista Kirsten bare på hodet. Den ungen! Man kan jo bli svett av mindre Nå vet jeg ikke hvor hun er. Hun løp vel ut på jordet på jakt etter Steinar.
Og han?
Hvor ellers? Han er på jordet og skrur på noe utstyr. Og her står jeg og blir trua av småjenter.
Herregud! utbrøt Astrid og satte av gårde mot åkeren der de holdt på med innhøstinga.
Men hun kom aldri fram, for omtrent midtveis møtte hun traktoren til Steinar, og der, i førersetet ved siden av, satt en småforbanna Ingrid.
Steinar stoppa traktoren og ropte gjennom motorstøyen:
Er det her din unge? nikka han bort på Ingrid.
Astrid nikka ivrig og ropte tilbake:
Hvor skal du ta henne nå, Steinar? Til lensmannen? Hun er jo bare et barn! Du kan ikke arrestere henne!
Arrestere? gapskratta Steinar. Nei da, jeg kjører for å fikse vannet deres. Men hør her denne jenta di var villig til å kaste seg under hjulene på trøskerne! Hun trua til og med med å stikke hull på alle dekkene hvis hun ikke fikk vann! Men jeg må le hun vet tydeligvis ikke at hjulene på trøskerne ikke lar seg punktere så lett. Hun har glimt i øyet, den der. Skulle hatt flere slike ungdommer her i bygda, vi hadde fått opp farta! Han gliste lurt mot Ingrid. Du har vel lyst til å prøve å kjøre traktoren?
JA! ropte Ingrid ivrig.
Da setter vi deg bak rattet, også får du hjelpe meg å bytte den ventilen, lo Steinar, men på én betingelse: du må rekke meg verktøyet mitt.
Helt i orden! gliste Ingrid, kasta seg over rattet, og var i sitt ess.
Ingrid ble faktisk hos bestemor Astrid helt til 30. august, tjue dager til. De fikk nesten ikke lurt henne hjem igjen, skulle på skolen, vettu! Åh, jeg lover hun hadde sikkert blitt værende hele høsten, så gøy hadde hun det, men på landet så må man jo ta i et tak, spesielt når det går mot høst.
