Gå din vei, sier jeg! Hvorfor driver du og slenger rundt her?! — Med et kraftig dunk satte Klara Mathiasdatter det store fatet med rykende varme boller ned på bordet under det vide epletreet, og dyttet bort nabogutten. — Nå går du herfra! Når skal egentlig mora di begynne å passe på deg?! Latsabb! Tynn som en stoppet pinne, Sondre – som ingen noensinne kalte ved navn, fordi alle for lengst hadde vent seg til kallenavnet hans – kastet et blikk på den strenge naboen og diltet slukøret mot sin egen inngangsdør. Det store huset, delt opp i flere leiligheter, var bare delvis bebodd. Der bodde i grunnen bare to og en halv familie: de Pokke, Sem, og Karlsen — med Kaja og Sondre. Sistnevnte var nettopp den “halve” familien, som ingen egentlig brydde seg særlig om, og helst lot være i fred – inntil det var noe man absolutt trengte. Kaja ble ikke ansett som noen betydningsfull person, så hun var det ikke verdt å bruke tid på. Utover sin sønn hadde Kaja ingen. Ingen mann, verken foreldre eller slekt. Hun klarte seg som best hun kunne. Folk så nok skjevt på henne, men var for det meste fredelige, bare de kunne jage Sondre – som ingen annet enn Gresshoppa, med sine tynne, lange armer og ben og det litt for store hodet som så vidt satt fast på den spinkle halsen. Gresshoppa var fryktelig lite tiltalende å se på, redd av seg – men veldig snill. Han kunne ikke passere et gråtende barn uten å prøve å trøste det, noe han ofte fikk kjeft for av oppfarende mødre som ikke tålte å se “skrekkfiguren” i nærheten av sine egne små. Hvem Skrekkfiguren var, hadde Sondre ikke forstått før Kaja ga ham en bok om ei jente ved navn Ella – og alt ble klart, da han skjønte hvorfor han fikk det kallenavnet. Men å bli sint, det ville han ikke. Sondre bestemte seg for at alle som kalte ham det, sannsynligvis selv hadde lest boka – og visste at Skrekkfiguren var både klok og snill, hjalp alle, og til slutt ble hersker i en vakker by. Kaja, som sønnen betrodde sine tanker, prøvde ikke å overbevise ham om annet. Hun bestemte at det ikke ville være det spor galt om gutten fikk tro det beste om folk. For det var så mye vondt i verden allerede, og hennes egen sønn ville nok få sin fulle dose – la ham heller få glede seg over å være barn litt til… Hun elsket gutten uten grenser. Da hun, allerede på sykehuset, tilga Sondres far for brutalitet og svik, slo hun seg til ro med skjebnen, og lot barsk jordmor prate i vei om at gutten var “annerledes”. — Prøv noe annet! Gutten min er den vakreste i hele verden! — Vel, det er vel ingen uenig i … Men særlig smart, det blir han nok ikke. — Det får vi nå se på! — lo Kaja gjennom tårene, mens hun strøk sønnen over kinnet. I to år dro hun rundt med Sondre til alle slags leger, og fikk ham vurdert grundig. Hun slepte ham med inn til byen, sittende godt pakket inn i det gamle bussen. De medlidende blikkene blåste hun i. Forsøk på råd og formaninger gjorde henne til en skikkelig løvinne: — Send din egen til barnehjem, du! Nei? Da trenger jeg ikke rådene dine! Jeg vet selv hva jeg gjør! Da Sondre fylte to, hadde han tatt seg opp, blitt rundere i kinnene og lå nærmest på linje med andre barn – og var nesten aldri syk lenger. Men noen skjønnhet, det ble han aldri. Hodet for stort, armer og ben så tynne Kaja kjempet med alt hun hadde for å gjøre ham sterkere. Hun ga ham alt først, og tok selv det som ble igjen. Det kunne ikke unngå å gjøre gutten friskere på sikt. Doktorene så etter hvert bare på Sondre med beundring, og på lille Kaja – skjør som en skogsalv – som hun klemte sin Gresshoppe. — Slike mødre kan du telle på en hånd! Tenk, gutten sto i fare for å bli ufør, og nå! Se på ham! Helt utrolig! — Ja! Min gutt er virkelig sånn! — Men vi snakker ikke om gutten her – vi snakker om deg, Kaja! Du er en skikkelig sterk mor! Kaja trakk bare på skuldrene – for hvordan skulle det være noen prestasjon å elske sitt eget barn? Da Sondre skulle begynne i første klasse, kunne han allerede lese, skrive og regne, men stammet litt. Det slo ofte beina under de ellers store talentene hans. — Sondre, det holder! Takk! — avbrøt læreren ham hver gang han leste høyt. — Flink gutt, men det går ikke an å høre på denne stemmen, sukket læreren bak foreldrenes rygg. Heldigvis sluttet læreren etter to år, gjeftet seg og forsvant. Sondres klasse fikk ny lærer. Maria Ingebrigtsdatter var eldre, men fortsatt kvikk og glad i barna. Hun skjønte hvem Gresshoppa var med en gang, bar ham til god logoped og ba ham levere oppgaver skriftlig. — Du skriver så fint og flott! Jeg elsker å lese det du skriver! Sondre strålte av ros, og Maria leste ofte høyt for klassen, og sa at hun var stolt over å ha en så talentfull elev. Kaja gråt av takknemlighet og ville kysse lærerens hender, men Maria stoppet henne prompte: — Du er gal? Det er jobben min! Gutten din er fantastisk! Det skal gå bra – det lover jeg! Sondre sprang til skolen om morgenen, og naboene moret seg. — Der kommer Gresshoppa! Da er det snart på tide å skifte vakta, he-he! Gud som naturen kan være streng! Hvorfor får slike barn leve? Hva naboene syntes, visste Kaja selvsagt. Men hun likte ikke å slåss, og mente at har Gud ikke gitt folk hjerte og sjel, nytter det ikke å tvinge dem til å oppføre seg “som folk”. Bedre å bruke tiden på nyttige ting, som å stelle hjemmet eller plante en rose ved trappestøtta. Hver leilighet hadde sin “femøring” foran døren. Kajas flekk var finest – roser, syriner, og trappen var dekket med biter av fliser hun hadde tigget fra kulturskolelederen under ombygning. — La meg få det, vær så snill! Lederen lo, men tillot henne å ta det hun ville. Kaja brukte hele kvelden på å stable flisene i trillebår – hvor Gresshoppa fikk sitte. — Hva i all verden skal hun med det skrotet? undret naboene. Noen uker etter sto trappen der i all sin prakt – et mesterverk som hele nabolaget måtte skue. Men Kaja brydde seg ikke med naboenes mening. Det største komplimentet fikk hun fra sønnen: — Mamma, det er så fint… Sondre satt på trappa og fulgte mønstrene med fingeren, lykkelig. Og Kaja begynte å gråte. For gutten hennes – han var lykkelig. Men det var ikke mange grunner til å være lykkelig i hans liv. Skryt på skolen, eller hvis moren laget noe ekstra godt og koste med ham – det var det. Sondre hadde nesten ingen venner; han holdt ikke følge med guttene og leste heller enn å spille fotball. Han fikk knapt gå i nærheten av jentene. Særlig naboen Klara forbød ham det – hun hadde tre barnebarn, fem, sju og tolv år. — Ikke engang tenk på det! – truet Klara Sondre. – Slike søte bær er ikke for deg! Hva som foregikk i det permanent permanentede hodet til Klara visste ingen, men Kaja ba Sondre holde seg unna. “Ingen vits i å hisse henne opp. Hun kan bli syk…” Sondre var enig, og holdt seg langt unna. Den dagen Klara forberedte festen, gikk han bare forbi, han ville ikke delta. — Ja, mine synder! — mumlet Klara og la et brodert kjøkkenhåndkle over det store fatet. — Folk vil si jeg er gjerrig. Vent litt! Hun valgte ut noen boller og løp etter gutten. — Her! Men du holder deg unna hagen i dag! Vi har fest. Sitt pent hjemme til moren din kommer! Er det forstått? Sondre nikket, takket for bollene, men Klara hadde allerede glemt ham. Om litt kom barna til å komme, barnebarn, slekt skulle samles, og alt var ennå ikke klart. Det var bursdag for den yngste og kjæreste barnebarnet, Silje, og Sondre – den pjuskete, storhodede Gresshoppa – ville hun absolutt ikke ha med! Ingen skulle bli redd for det stikkøyde skrømtet – da kunne barna få mareritt. Klara mintes hvordan hun prøvde å overtale Kaja: — Hvorfor skal du ha barnet? Hva er vitsen? Han kommer bare til å forfalle, fryse i hjel under et gjerde! — Har du sett meg med flaske? svarte Kaja skarpt. — Det sier ingenting! Med all den fattigdommen din – det er rett vei! Du har selv ikke fått noe fra foreldra dine, og ungen din får aldri noe heller! Du aner ikke hva morskap er! Du ble aldri lært! Så hvorfor skal gutten din lide? Gjør deg kvitt ham mens du kan! Etter det sluttet Kaja å hilse på Klara. Hun gikk forbi, stolt med sin store, underlige mage, og overså naboen. — Hvorfor er du sint på meg, du dumme? Jeg vil jo bare ditt – og barnets – beste! sa Klara. — Ditt “beste” lukter dårlig! Men jeg har svangerskapskvalme! – snappet Kaja, og klappet magen: – Ikke vær redd, lille venn! Ingen skal få gjøre deg vondt! Hva Sondre aldri fortalte moren, var hvem og hva han ble utsatt for i sine åtte år. Han ville ikke såre henne… Når han ble såret, gråt han stille et sted for seg selv. Mora ville blitt mye mer lei seg enn han selv. Sår la seg som vann på gåsa – skylte bort av barnets tårer, og etter en halvtime hadde han glemt både hvem og hva som var sagt, bare bekymret over rare voksne som ikke skjønte det vesentlige. Det er så mye lettere å leve uten bitterhet og sinne. Sondre hadde sluttet å være redd Klara for lengst, men særlig glad i henne ble han aldri. Hver gang hun truet med pekefingeren og kalte ham stygge ting, løp Gresshoppa sin vei, så han slapp å se de sinte øynene og høre de skarpe ordene. Hadde Klara spurt Sondre hva han egentlig syntes, ville hun blitt overrasket. Han syntes nemlig synd på henne – oppriktig, slik bare han kunne. At en voksen kvinne brukte så mange dyrebare minutter på å være sint. For minutter satte Sondre høyest av alt – han hadde forstått at det fantes ikke noe dyrere. Alt kunne rettes på, alle feil, men ikke tiden. — Tick-tack! – sa klokken. Og så… Ingenting! Minuttene borte! Fanger du dem, griper du bare luft! De kommer aldri tilbake, ikke for noe penger og ikke for den vakreste sjokoladepapirbytteleken i verden. Men voksne forstod det ikke. Sittende i vinduskarmen hjemme, tygde Sondre på bollen og så på Klara sine barnebarn og de andre barna leke bursdag for Silje – bursdagsjenta, kledd som en prinsesse. Sondre så på henne – som en eventyrprinsesse. De voksne skravlet og spiste ved det store bordet ved Klaras inngang, mens barna løp lekende bort mot den gamle brønnen bak huset. Sondre forsto straks hvor de skulle – han sprang til morens soverom hvor han kunne følge alt fra vinduet. Etter en stund la Sondre merke til at Silje drev rundt nær brønnen – og ikke med de andre. Han visste hvor farlig det kunne være. Kaja hadde sagt det mange ganger. — Tømmeret er råttent. Visst er det vann der, og faller du nedi, er det for sent! Fattar du? Hold deg langt unna, gutten min! — Jeg lover! Øyeblikket Silje falt ut av synet bak brønnen, gikk ham forbi – han stirret på guttene som sto i ring på engen. Så sa det stopp – hvor var den rosa kjolen? Hun var borte. Ikke på engen og ikke ved bordet sammen med de voksne. Hvorfor Sondre ikke ropte hjelp med én gang, ville han aldri klare å forklare. Han stupte ned trappa, og hørte ikke engang Klaras hese rop bak seg: — Jeg ba deg holde deg inne! Barna hadde ikke sett at Silje var vekk. Sondre kastet seg på magen over brønnkanten, ropte ned: — Trykk deg inntil veggen! Han ville ikke treffe henne ved et uhell. Han firte seg selv ned, kroppsvekt var ingen sak – og lot seg gli ned i mørket. Nede i brønnen visste Sondre at det var snakk om minutter for Silje. Hun kunne ikke svømme, det visste han for sikkert – så ofte som Klara hadde forsøkt lære henne å svømme på stranda. Silje hadde aldri lært, og var redd for Sondre etter farmorens formaninger. Men nå hang hun seg om halsen hans i ren panikk. — Ikke vær redd! Jeg er her – hold deg fast, jeg skal rope etter hjelp! Sondres hender gled mot sleipe tømmerstokker, Silje dro ham ned, men Sondre fikk dratt inn nok luft til å rope: — HJELP! Han visste ikke – ikke noe av det som skjedde over brønnen. Men han visste én ting: Ei lita jente i rosa kjole måtte reddes – det er ikke mange slike skjønnheter, ikke mange minutter. Og denne gang ble ropet hans til slutt hørt. Klara, bærende på det store fatet med stekt gås, fikk øye på at Silje var borte – hun mistet nesten pusten: — Hvor er Silje?! Gjestene, litt fuktet i stemmen, skjønte ikke hele alvoret, før vertinnen skrek så høyt at alle hørte det – også dere som gikk forbi på gata. En gang til rakk Sondre å rope: — Mamma… Og Kaja, på vei hjem fra jobb, fikk plutselig fart på seg. Hun tenkte ikke på det hun burde kjøpe, sprang bare så sandalene nesten røk. Hjemme kom hun inn akkurat idet Klara sank sammen på trappa. Uten å tenke, kastet hun seg ut i hagen. Hørte ropet til sønnen sin. — Jeg er her, gutten min! Hun visste instinktivt hvor hun skulle. Den gamle brønnen hadde hun lenge fryktet, og hun hadde veget til kommunen for å dekke den – uten hell. Ikke tid til å tenke. Hun løp tilbake inn, grep tørkesnoren og ropte: — Hold fast i meg! En av Klaras svigersønner var til alt hell edru nok til å forstå. Fikk snoren rundt Kaja, og lot henne fire seg ned. Silje greide hun å få tak i med én gang. Jenta la armene og bena rundt Kaja og ble med opp – men Kaja skalv av skrekk. Men Sondre fant hun ikke, uansett hvor hun lette i mørket… Da ba hun til Gud – som da Sondre skulle bli født: — Kjære Gud! Ikke ta ham! Hun minusket gjennom det kalde vannet. Timene slo henne i ansiktet – frykt, håpløshet, men hun kunne ikke stoppe. — Vær så snill… Noe sleipt og tynt gled inn i hånden. Kaja fløy til med all kraft og fikk dratt sønnen opp – visste ikke om han pustet. — Dra opp! — skrek hun. Og idet hun ble heist opp fra dypet, hørte hun et svakt, hest: — Mamma… Sondre lå nesten to uker på sykehuset i byen før han kom hjem som en helt. Silje var hjemme litt før. Hun hadde bare fått i seg mye vann og fått skrubbsår og revnet kjole. Sondre var verre deran – brukket håndledd, vondt for å puste. Men mamma var der, og frykten for Silje var borte. Han gledet seg bare til å komme hjem til bøkene og den kjære katten. — Gutten min, kjære deg! Gud, hadde det ikke vært for deg… – gråt Klara da hun besøkte ham. – Jeg kan gi deg alt du vil! — Hvorfor det? — trakk Sondre på de tynne skuldrene. – Jeg gjorde bare det som måtte gjøres. Jeg er jo tross alt en gutt! Klara klarte ikke svare, men omfavnet ham. Hun visste bare ikke at denne tynne, ufikse gutten, som alltid ville kalles Gresshoppa, noen år senere ville redde sårede kamerater ut av ildlinjen – og gjøre alt for å lindre dem som, lik ham selv, ropte etter mamma… Og når noen spurte hvorfor han gjorde det – når andre ikke hadde behandlet ham bra? Da svarte han: — Jeg er lege. Det må til. Man må leve. Det er det rette! *** Kjære leser! For morskjærlighet kjenner ingen grenser. Kaja elsket gutten sin, tross alles fordommer. Hennes tro og omsorg hjalp han til å bli et godt menneske. En påminnelse om kjærlighetens uovervinnelige kraft. Og ekte heltemot sitter i sjelen: Sondre, “stygg” på utsiden, unngikk aldri – og ble en helt da han uten å nøle reddet ei lita jente fra brønnen. Det er handling, ikke utseende, som avgjør hvem du er. Godhet, mot, og barmhjertighet – de ekte tegn på storhet. Naboer som foraktet Kaja og Sondre, måtte bøye seg etter Sondres heltedåd. Denne fortellingen viser at fordommer forsvinner i møte med ekte menneskelighet, og den største lærdommen ligger i å tilgi, ikke bære nag, og gjøre riktig, selv når noen har gjort urett mot deg. Som Sondre sa: “Jeg er lege. Det må til. Livet må leves. Det er slik det skal være!” La denne fortellingen inspirere oss: Menneskelighet og medfølelse overvinner alltid likegyldighet og sinne, og indre skjønnhet skinner sterkest. Vi utfordrer deg til å reflektere: Tror du at godhet, tross alle utfordringer, alltid finner sin vei og forandrer verden til det bedre? Har du opplevd at ytre fremtoning bedrar, og at menneskets sanne rikdom finnes i sjelen?

Author Fame LovingViews 9

Dagbok en tankefull ettermiddag i huset vårt i Lokken

«Kom deg vekk! Nå har jeg sagt det gå! Hvorfor går du bare og slenger her?!» Fru Klara Mathisen dundret kakefatet sitt hardt ned på bordet under det digre epletreet og smådyttet nabogutten. «Kom deg! Når skal mora di ta ansvar for deg, egentlig? Slask!»

Tynn som et spett, gikk Knut som ingen egentlig kalte ved navn, alle sa bare «Gresshoppa» med bøyd hode mot den spinkle trammen utenfor vår del av firkantgården.

Det store trehuset med flere leiligheter var bare halvveis bebodd: familien Paulsen, Simensen og så oss, Katja og Knut, som utgjorde den såkalte «halvdel-familien» i huset. Det var ingen som så spesielt opp til oss vi ble nesten usynlige, helt til noen virkelig måtte ha noe fra oss. Katja var aldri noen viktig person her i bygda, mente folk, og det var aldri noen grunn til å bruke tida si på henne.

Utenom sønnen sin hadde Katja ingen andre igjen. Ingen mann, ingen foreldre. Hun kjempet seg frem alene, så godt hun kunne. Mor og barn ble møtt med skepsis, men slapp likevel for det meste unna mas, annet enn de daglige kjeftene mot Gresshoppa for å «holde seg unna de andre barna» eller «slutt å være så rar».

Gresshoppa Knut var alt annet enn en vakker pode. Tynn, litt klosset, altfor store hender og føtter, og et hode som nesten virket for stort for den spinkle halsen. Han var så godhjertet at det nesten gikk utover ham alltid den første til å trøste andre hvis noen gråt. Ofte fikk han kjeft av de andre foreldrene for nettopp det. «Den rare gutten» ville de ikke at skulle være i nærheten av deres håpefulle.

En gang fikk Knut av moren sin en bok om piken Hanne på eventyr. Det gikk opp for ham hvorfor de kalte ham for Gresshoppa det var akkurat en sånn figur i boka, snill og klok og litt redd, men bare god. Han valgte å tro det beste at de som kalte ham det, kanskje faktisk mente det på sitt vis.

Katja orket ikke dempe det håpet. La gutten få tro noe godt om menneskene litt til, tenkte hun ofte. Det er mer enn nok tøft i livet fra før av.

Hun elsket gutten sin grenseløst. Da hun for lenge siden, på sykehuset, hadde hørt at barna kunne bli «annerledes», hadde hun bare rast mot jordmora og sagt: «Mitt barn er det vakreste i verden!» De lo av henne. «Klok blir han neppe» sa de. «Det får vi nå se på!» hadde Katja svart mens hun strøk over det lille ansiktet til Knut og lot tårene renne.

De første årene reiste hun utrettelig med ham fra lege til lege, helt inn til Trondheim, alltid presset inn på rull med den gamle rutebussen. Ikke snakk om å sende ham bort, sa hun hvis noen begynte med velmente råd, «Vil du gi bort ditt eget barn? Nei? Da trenger jeg heller ikke ditt råd.»

Og Knut vokste seg sterkere. Utseendet ble aldri noe særlig, men han holdt seg frisk, og var etter hvert ganske lik de andre barna på det meste. Katja gjorde alt hun kunne, ga avkall på det meste for å sørge for at Knut hadde det han trengte, selv om det betød at hun gikk med slitte sko og knapt råd til annet enn litt hvetemel til boller.

Folk ristet på hodet når det så henne bære gutten sin rundt på den måten eller sto utenfor sykehuset time etter time. «Sånne mødre finnes knapt» sa de, «gutten kunne blitt ufør, og se på ham nå!» Men Katja forsto ikke hva de hadde å rose henne for. Hva skulle hun ellers gjøre som mor annet enn å elske barnet sitt og ta vare på ham?

Da Knut skulle til skolen, kunne han allerede lese, skrive og regne men han stammet. Det satte ofte en stopper for at han fikk vist hva han kunne. «Takk, Knut, det holder for i dag», sa læreren stadig og lot en annen elev lese høyt. I lærerrommet sukket hun: «Han er flink, men det er umulig å høre han lese» Heldigvis sluttet læreren etter bare to år. Klassen overtok en ny lærer, frøken Marie Haldorsen, veteran og hjertelig, som raskt oppdaget at Knut trengte tilrettelegging. Han fikk levere svarene sine skriftlig. «Du skriver så vakkert, Knut!» sa hun, og Knut blomstret i lyset fra ros.

Katja gråt av takknemlighet over den omsorgen sønnen fikk. Men Marie ristet på hodet når Katja takket. «Dette er arbeidet mitt. Du har en fantastisk gutt, alt blir bra!»

Til skolen spratt Knut som en gresshoppe, og naboene lo. «Der hopper gresshoppa vår da er det på tide å finne på noe nytt!» Folk hvisket fortsatt om hvorfor Katja og sønnen var som de var, men hun brukte heller tiden på å stelle nytt i hagen eller legge en ekstra stein på den lille stien til inngangsdøra.

Vår lapp ut mot veien var den fineste. Katja tryglet til seg biter av flis fra lederen på samfunnshuset hvor de skulle pusse opp. Hun spurte, fikk lov og trillet læsset hjem i trillebår, med Gresshoppa fornøyd på toppen. Naboene forsto ikke hva hun skulle med alt det «skrapet» men etter noen uker fikk de se det mosaikkmønsteret Katja hadde laget på trammen. Som en skatt fra fjerne land, gnistret det i solskinnet. Egentlig hadde hun aldri vært utenlands eller sett berømte museer men hun hadde smak, og kunne trylle med det hun hadde.

Sønnen hennes satte seg på trammen, strøk over flisene og sa: «Mamma, det er så fint» Da måtte Katja tørke tårene igjen. Knut var lykkelig og det var ikke ofte livet rommet sånne glimt.

Han hadde nesten ingen venner, for han rakk ikke opp i løpeleker, og syntes bøker var morsommere enn fotball. Ingen foreldre slapp jenter i nærheten av ham, særlig Klara Mathisen. Hun hadde tre barnebarn og var alltid streng: «Ikke engang kom nær dem, du! Ikke for deg det der!»

Katja forbød Knut å være i veien for Klara. «Hvorfor gjøre dama nervøs, bare hold deg unna.» Det var greit for dem begge.

Den dagen Klara forberedte barnebursdag for lille Solrun, gikk Knut bare forbi. Men han fikk et par boller kastet etter seg, og beskjed om å holde seg unna til mora kom hjem fra arbeidet på Samvirkelaget. Klara hadde ikke tid til rare unger, det var fest, og Solrun skulle feires med brask og bram ingen klossete dingsefanter på hennes mark!

Men Klara hadde alltid så mange meninger. Da Knut var på vei, husket hun hvordan hun hadde advart Katja mot å beholde gutten. «Hva har du å gi ham? Vil bare ende med fyll og elendighet!» Men Katja sto imot. «Du har aldri sett meg full. Hva vet du om hva jeg gir sønnen min?» sa hun tverrt, og streifet stolt gaten med sin rare, store mage.

Knut, min Gresshoppe, fortalte aldri moren de stygge ordene han fikk høre. Han stod heller bak huset, tørket tårene, og fant tilbake til roen, for mamma ville jo bare bekymre seg unødig. Han lærte tidlig at det er lettere å leve uten bitterhet og sinne.

Klara var han aldri redd for, men likte henne heller ikke. Han syntes mest synd på henne for alt hun kastet bort tid på å være sur. Han forsto: Ingenting er mer verdt enn tiden. Man kan få det meste tilbake, men aldri et minutt som er forbi. Tik-tak, og den er borte for alltid ingen millioner kan kjøpe den tilbake.

Han satt der i vinduet, tygde på bollen, og kikket ut mot engen der Solrun og barna lekte. I sin strålende rosa kjole lignet hun en prinsesse fra eventyrene, syntes Knut.

De voksne satt og spiste marsipankake under det store treet, mens ungene etter hvert løp videre mot gamlebrønnen bak huset den beste plassen å spille ball.

Knut visste at det var farlig der. Katja hadde alltid sagt: «Det er råttent i brønnkanten. Ikke gå der faller du nedi, er det ingen som hører deg skrike. Lov meg å holde deg unna, Knut!» Og det hadde han.

Likevel, da han ikke fikk øye på Solrun, og ingen la merke til at hun var vekk, raste han ut trammen, løp rett gjennom hagen og mot brønnen. Ingen hørte Klara rope bak ham at han skulle holde seg i ro.

Han så den rosa flekken der nede. Uten å tenke slengte Knut seg ned, ba henne presse seg mot kanten og klarte å fire seg etter henne, selv om det var så råttent at plankene ga etter for magen hans. Han hoppet ned i brønndypet i visshet om at det stod minutter om livet.

Solrun kunne ikke svømme det visste Knut fra alle forsøkene hennes farmor hadde gjort ved vannkanten tidligere.

Ned i mørket, ukjente krefter trakk i henne, men Knut grep henne rundt nakken slik moren hans hadde vist ham. «Ikke vær redd, jeg er her nå. Hold deg fast, så roper jeg på hjelp!»

Slim-dekkede stokker, isvann og tunge armer. Men han fikk så vidt presset ut et hyl: «Hjelp!»

Kanskje trodde han ikke engang selv at noen ville høre. Men så, endelig, begynte uro blant de voksne ved bordet. Solrun var borte Klara mistet fatet og skrek så alle naboene stanset i gaten.

Og i det øyeblikket kom også Katja løpende hjem fra arbeidet, forpustet og med en uro hun ikke helt forsto. Hun tenkte ikke på å kjøpe brød, bare løp og løp.

På tunet så hun Klara kollapse på mine trappetrinn, handa på hjertet. Hun forsto plutselig hvorfor stemmen til sønnen kalte på henne fra hagen.

Katja løp etter tauet hun brukte til klesvask, og med hjelp fra en av svigersønnene til Klara ble hun firet ned i brønnen.

Hun grep Solrun først jenta hang rundt halsen hennes, utslitt. Men Katja rakk ikke å glede seg, for hun fant ikke sønnen sin i mørket.

Da ba hun av all kraft. Slik hun en gang hadde ropt ut under fødselen på sykehuset, ropte hun nå: «Gud, ta ham ikke fra meg!»

Endelig fikk hun tak i en spinkel arm dro Knut opp i lyset igjen med hjertet i halsen. «Dra i tauet!» skrek hun.

Og under oppheisen hørte hun det svake, heseblesende: «Mamma»

Etter nesten to uker på sykehuset, kom Knut hjem som helt. Solrun klarte seg med noen skrubbsår og en ødelagt kjole, men det var Knut som måtte bøte med brukket håndledd og vond pust lenge etterpå. Men han smilte. Det holdt for ham at han kom hjem til kattepusen, bøkene sine, og mamma.

Klara gråt da hun besøkte ham med bløtkake: «Gutten min! For en gave du har gitt oss Gi beskjed, du skal få alt du vil»

Knut bare trakk på skuldrene. «Hvorfor det? Jeg gjorde bare det som var rett jeg er jo gutt!»

Ingen visste den gang at vår Gresshoppe ville beholde kallenavnet sitt. Eller at han senere i livet ville lede en full ambulanse med sårede folk trygt gjennom fare, lege som han ble, og gjøre sitt ytterste for dem som ropte etter hjelpen deres. Og hvis noen spør ham hvorfor, sa han kort: «Jeg er lege. Sånn må det være. Livet må reddes. Det er riktig.»

Noen tanker før jeg legger vekk pennen i kveld:

Katjas kjærlighet for sønnen kjenner ingen grenser. Mot alt press og alle fordommer elsket hun Knut så dypt at det løftet og helbredet ham. Det er en påminnelse om styrken i et foreldrehjerte.

Og en helt er i sjelen sin: Knut, «stygg» på utsiden, viste alle hva det virkelig vil si å være modig ikke med ord, men handling. Hans vennlighet og pågangsmot endret alles syn på ham.

Og naboene våre? De måtte overgi seg for godhet til slutt. Fordommer varer bare til de møter ekte verdier tilgivelse og det å ikke gjengjelde ondt med ondt er noe av det viktigste i livet, tenker jeg. Som Knut sier: «Jeg er lege. Slik skal det gjøres. Det er riktig!»

Kanskje er det sant, at godhet alltid finner veien, samme hvor tungt det er.

Hva tror du? Har du opplevd at ekte omsorg og indre styrke har forandret noe for deg? Kanskje skjønner vi først med åra at det er hjertet, ikke utseendet, som betyr noe.

KatjaI kveld, når lyset fra kjøkkenvinduet la seg stille over gulvet, sto Katja litt ekstra lenge foran speilet. Hun stanset, smilte til ansiktet sitt rynkene etter sorg, etter latter, etter våkenetter og håp, hadde samlet seg i myke folder rundt munnen og øynene. Et øyeblikk kjentes det som alle årene hadde ført henne akkurat hit, til denne roen.

Bak henne satt Knut med boken sin, katten på fanget. Hun så hvordan gutten, som aldri skulle blitt noe særlig, hadde fått øyne som strålte av visdom og takknemlighet ikke bare for alt han hadde reddet, men for alt han hadde lært av å bli sett og elsket som han var.

Hun hvisket: «Nå vet de hvem du er, min gutt. Nå vet de at det er inni hjertet helter bor.»

Da himmelen utenfor la seg mørk over Lokken, lød det en vennlig latter fra flere nabovinduer. Gresshoppa var ikke lenger en fremmed. I hagen sto mosaikktrammen deres og glitret i lyset fra lampen over døra et lite monument over alt de hadde overvunnet sammen.

Og idet Katja blåste ut det siste lyset for kvelden, tenkte hun: Kanskje er det ikke så mye mer som trengs i livet enn dette å ha vært noens lyspunkt, og å ha elsket med ren samvittighet.

Så sovnet huset, tett og varmt, fullt av visshet om at alt vondt kan veies opp av litt godhet og at selv den minste gresshoppe kan komme med vår, for den som våger å tro.