Tallerkener med kald middag stod fortsatt urørt på bordet. Ingrid så på dem uten egentlig å se. Øynene hennes var heller festet på de evige tallene på kjøkkenklokka, som sneglede seg sakte videre. 22:47.
Erik hadde lovet å komme hjem til ni. Som alltid …
Mobilen var stille.
Ingrid var ikke lenger sint.
Alt som en gang levde i henne, hadde brent ut for lengst og etterlatt seg en kald utmattelse.
Litt før midnatt knirket det endelig i låsen.
Ingrid snudde ikke på hodet. Hun satt innpakket i et ullpledd på sofaen, stirrende ut i løse luften.
Hei, vennen. Beklager, jeg ble sittende igjen på jobben, stemmen til Erik var mer sliten enn oppriktig, med falske toner av overskudd. Han brukte alltid den stemmen når han løy.
Han bøyde seg mot henne for å gi et kyss på kinnet. Ingrid rykket umerkelig unna. Kanskje ikke så lett å merke, men han kjente det.
Er det noe galt? spurte han, mens han viklet skjerfet av seg.
Husker du hva slags dag det er i dag? stemmen til Ingrid var lav, nesten uten liv.
Han stivnet et øyeblikk mens han tenkte seg om.
Onsdag. Hvorfor?
Det er mammas bursdag i dag. Vi skulle dra til henne med kake. Du lovet det.
Eriks ansikt forvandlet seg på et øyeblikk. Smilet forsvant og ble erstattet av skam og stress.
Å kjære vene, Ingrid, det hadde jeg helt glemt. Unnskyld, det har vært så mye på jobben Jeg ringer henne i morgen, lover.
Han gikk inn på kjøkkenet. Ingrid hørte hvordan han begynte å romstere i kjøleskapet, klirret med asjetter. Han søkte alltid tilflukt i kjøkkenets ståk for å slippe unna vanskelige samtaler.
Men i kveld var hun ikke villig til å skåne ham. Hun reiste seg og gikk mot kjøkkendøren.
Erik, hvem var det du “jobbet overtid” med helt til elleve i dag egentlig?
Han snudde seg. Hånden med melkekartongen ristret:
Hele teamet var der. Vi har ny lanseringsfrist på prosjektet. Du vet hvordan det blir.
Jeg vet, sa hun. Og jeg vet også at du klokken tre i dag ringte og sa, «Siri, jeg skjønner alt, men jeg må rette opp dette.»
Siri. Hans ekskone. En skygge som hadde levd mellom dem i tre år. Skyggen av uuttalte beskyldninger og sår.
Erik ble blek.
Du … overhørte meg?
Jeg trengte ikke å sniklytte. Du snakket så høyt på badet at jeg hørte absolutt alt.
Han satte melkekartongen på bordet og sank tungt ned på stolen.
Det er ikke slik du tror.
Hva skal jeg tro da? for første gang kom følelser til uttrykk i stemmen til Ingrid. At du har vært på nåler i et halvt år? At du forsvinner hver kveld? At du ser på meg som om du ser rett gjennom meg? Prøver du å få henne tilbake? Si det ærlig. Jeg tåler det.
Erik så ned på hendene sine, så sterke, så flinke, men de hadde aldri klart å bygge noen lykke.
Jeg skal ikke tilbake til henne, sa han lavt.
Så hva da? Du har sex med henne igjen?
Nei! det var så mye fortvilelse og oppriktighet i øynene hans at Ingrid et øyeblikk tvilte på sin egen mistanke. Ingrid, tro meg, ingenting slikt.
Så hva da?! Hva er det du skal «rette opp»?! nesten ropte hun. Betaler du hennes gjeld? Løser du hennes problemer? Lever du hennes liv i stedet for å leve med meg?
Erik var stille.
Ordene Ingrid hadde holdt inne altfor lenge, fosset ut.
Gå, Erik. Dra til henne, hvis hun er så viktig for deg. Eller til hvem som helst du trenger å dra til. Rett opp feilene dine. Bare la meg være i fred. Jeg orker ikke mer. Og vil ikke.
Hun skulle til å gå, men Erik spratt opp og blokkerte utgangen:
Jeg har ingen steder å dra! Ikke noen Siri, hverken ny eller gammel! Jeg jeg forstår ikke engang selv hva som skjer! Jeg bare prøver å fikse ting!
Han snudde seg bort, svelget tungt.
Snakk rett ut, klarte Ingrid å presset frem.
Du spør hva jeg prøver å rette opp? Erik brøt sammen, Det er meg selv. Jeg prøver å fikse meg selv. Men jeg klarer det ikke. Skjønner du? Du du er ikke henne. Du er tålmodigere, snillere, du har hatt tro på meg selv da jeg ikke trodde på meg selv. Alt skulle bli bra med deg. Jeg skulle bli bra. Men det funker ikke! Jeg ødelegger alt igjen: Glemmer bursdager, gir meg hen til jobben når jeg vet du venter. Trekker meg unna. Når jeg ser på deg, ser jeg hvordan lyset i øynene dine slukner. Akkurat som det gjorde i hennes.
Ingrid sa ingenting.
Jeg vil ikke lete etter noen ny en, fortsatte Erik stille, jeg er redd for at det blir det samme igjen. At jeg mister noe viktig. At jeg gjør en annen kvinne fortvilet, får henne til å gråte. Jeg kan ikke … være ektemann. Jeg kan ikke leve sammen … dag etter dag. Uten drama, uten bråk. Jeg ødelegger alt rundt meg. Jeg går ikke egentlig gjennom livet jeg balanserer på en line og er redd for å falle. Og du … du er også bare en skygge ved siden av meg …
Erik så på Ingrid. Denne gangen var blikket hans fortapt, men endelig ærlig:
Så det er ikke deg det handler om. Ikke Siri. Det er meg …
Ingrid satt stille og kjente plutselig at han aldri hadde sveket henne med en annen kvinne. Han hadde sveket henne med sin egen frykt. Han var ingen slemming; han var et menneske som hadde gått seg bort, som ikke visste hvordan han skulle leve videre.
Så hva nå, Erik? spurte hun uten et snev av bebreidelse. Nå har du innsett alt dette. Og?
Jeg vet ikke, svarte han ærlig.
Da får du finne ut av deg selv, kom det fra Ingrid. Gå til en psykolog, les bøker, gå deg en tur og bank hodet i veggen gjør noe. Men slutt å løpe i ring og tro at det finnes en magisk knapp som fikser det gamle. Det finnes ingen knapp. Det finnes bare jobb. Med deg selv. Gå og gjør det. Alene.
Uten meg.
Hun gikk ut av kjøkkenet, passerte ham i gangen og tok på seg kåpen.
***
Døren lukket seg bak henne. Erik ble stående igjen i stillheten, bare regndråpene mot vinduet brøt den. Han gikk bort til vinduet, så Ingrid forsvinne ut i mørket, og kjente en vekt synke ned over seg.
Nederlaget hans var ikke lenger noe uvirkelig. Det var der, sammen med ham, i den tomme leiligheten, i den kalde middagen, i hendene som ikke hadde klart å holde på noe.
I stedet for å løpe etter Ingrid, hentet han frem en flaske akevitt.
I det øyeblikket forsto jeg det største sviket er ikke mot en annen, men mot en selv. Først når du tør å innrømme det, kan du kanskje begynne å leve på ordentlig.
