Det var nyttårsaften. 31. desember. Fritid midt på dagen. Utenfor vinduet var det skikkelig vinter – alt lå under snø. Store snøfnugg fløy mot rutene, det var ordentlig frost ute, og jeg kjente tydelig frost på hjertet. Vet du hva nyttårsaften er i en slik vakker, snødekt dag? Det var akkurat det denne dagen var. Jeg hadde slått opp med kvinnen min, og det var definitivt ingen å feire med.
Jeg hadde ikke lyst til å dra til slektninger. Ville ikke høre spørsmålene deres om hvordan jeg hadde det, eller mine egne svar, og så måtte se på de medlidende ansiktene deres. Ute og i hjertet var det frost. Sånn var det.
Jeg kom til å tenke på tanta mi. Det godeste menneske, hvile i fred. Helt til siste dag hjalp hun alle hun kunne, og hun sa til meg: «På selveste nyttårsaften må du samle alt du har – god mat, tepper – og gå ut. Du skal mate hver katt og hund du møter, og legge et varmt teppe under dem.» Det gjorde hun.
Men jeg er en lathans. Bare et par ganger løp jeg bort til parken og strødde tørrfôr på forskjellige steder.
Nå var visst turen kommet til meg, tenkte jeg. Det var på tide å minnes tantas råd og hedre henne. Jeg pakket to store poser. I den ene var kokt kylling og en haug med tørrfôr, i den andre håndklær og et par gamle tepper.
Jeg tok på meg en varm jakke med hette og gikk ut. Vinden med snø slo mot ansiktet. Jeg gyste og gikk. Lette lenge uten resultat. Enten hadde kattene gjemt seg for kulda, eller så klarte jeg bare ikke finne dem. Til slutt, helt utmattet og uten anelse om hva jeg skulle gjøre med alt, kom jeg til et lite torg.
Det som var merkelig: overalt snødde det og vinden hvitet, men her åpnet skyene seg, og en eneste solstråle falt ned og ble liggende på bakken. I den strålen stod en benk midt på torget – og et menneske som satt på den.
Jeg gikk bort og satte meg ved siden av. Jeg trengte hvile, og det var godt å sitte i den milde strålen.
Det var en rar gammel mann i strikket lue. I hendene holdt han en bukett tulipaner og stirret rett frem.
«Her er fint,» sa jeg hen i luften. «Hyggelig og varmt,» svarte han.
«Hvorfor går du ikke og feirer nyttår?» spurte jeg. «Jeg skal straks,» sa den gråhårede mannen. «Jeg har mye å gjøre, men først skal jeg røyke ferdig og få unna en av dem.» Han så på meg. «Hvorfor går ikke du?» smilte han. «Jeg har ingen å feire med,» nølte jeg. «Og tanta mi sa…» Jeg viste frem posene.
«Tanta di sa at du på selveste nyttårsaften skal samle alt du kan – god mat, tepper – og gå ut for å gi det til hjemløse katter og hunder,» fortsatte den gråhårede og så meg rett i øynene.
Kjeften hang og sigaretten falt i bakken. «Hvordan vet du det?» stammet jeg. I den gråhårede mannens øyne blinket plutselig stjerner. «Gå du,» sa han. «Du må skynde deg, for du blir ventet. Husk tanta di oftere. Hun var et godt menneske.» Han reiste seg, la igjen tulipanbuketten på benken, gikk ut av solstrålen, krysset veien og forsvant bak en buss som kjørte forbi. Som om han løste seg opp i luften.
Jeg reiste meg fra benken og la merke til fire katter som så grådig på posene mine. Lukten av kylling måtte ha nådd dem.
Først kom to raggete skjønnheter med buskete haler. Så, hoppende morsomt i snøfonnene, kom det to til fra buskene.
«Dere var det jeg trengte,» sa jeg til dem og la ut all godbitene og teppene under et lite skur som beskyttet dem mot den kraftige snøen.
Med lett hjerte gikk jeg hjem, kastet de tomme posene. Men jeg skjelte meg selv ut for ikke å ha spurt den gråhårede med stjerner i øynene hva han mente med at jeg ble ventet. Og om tanta mi burde jeg ha spurt. Sånn er jeg alltid – glemmer det viktigste og roter til alt. Hele livet, tenkte jeg.
Uten å merke det bar bena meg hjem, og da jeg nærmet meg inngangsdøren, falt blikket mitt ned.
Der i buskene, i en snøfonn, satt en bitte liten grå kattunge og gråt, med den venstre labben presset inntil seg.
Jeg satte meg på huk foran den. «Hva er galt, lille venn?»
Kattungen hikstet og rakte fram en liten, våt og iskald labb. Jeg tok den i begge hendene. Og plutselig – helt plutselig slapp det ut av meg:
«Pappas hender er veldig helbredende. Nå skal det bli bedre med deg, solstrålen min.»
Jeg tok forsiktig den skjelvende, lille kroppen i håndflatene og klemte den inn til meg mens jeg gikk inn i oppgangen.
Nå hadde jeg noe å gjøre og noen å feire nyttår med.
Likevel – den gråhårede mannen med stjerner i øynene løy ikke. Jeg ble ventet. Veldig ventet. Og det er jo det viktigste. Når du blir ventet.
