Forlovelse på tidsskjema
Kjære dagbok,
I dag satt jeg, Ingrid, ved kontorpulten, fordypet i arbeidet. Foran meg lå en solid bunke papirer rapporter, regninger, fakturaer. Jeg satte dem sirlig i permer, sjekket tallene og noterte små detaljer med kulepennen i skriveboken min. Kontoret var stille, avbrutt bare av enkelte dempede samtaler fra det tilstøtende rommet og klapringen av tastatur et sted bortenfor. Solstrålene snek seg inn mellom persiennene og tegnet rette, lyse striper på pulten.
Så ringte plutselig telefonen, så skarpt at jeg skvatt. På skjermen sto det Mamma. Jeg rynket pannen; det var uvant mamma pleier alltid å ringe om kvelden etter jobb, men nå var klokken knapt tre. Hva kunne det være midt på ettermiddagen?
Jeg trykket på svar og løftet mobilen til øret.
Ingrid, kan du komme hjem med én gang? Mammas stemme var spent, nesten litt nervøs. Jeg kjente straks igjen det der lille skjelvet hun får når noe virkelig betyr noe for henne.
Inni meg strammet det seg. Jeg rettet meg i stolen, skjøv papirene til siden som om de plutselig bare var til bry.
Går det bra med deg? spurte jeg, prøvde å høres rolig ut, men merket at stemmen allerede bar preg av uro.
Ja, det går helt fint, svarte hun kjapt, tydelig ivrig etter å berolige meg. Men jeg må snakke med deg. Snarest.
Jeg så på papirene og visste at arbeidsdagen knapt var halvveis, med mye å gjøre. Men mammas tone tålte ingen protest.
Ok, jeg kommer om en time, svarte jeg, tok en rask kikk på veggklokka.
Det hadde vært fint om du kunne komme med en gang, la hun til, og senket stemmen. Det er noen folk her og de venter på deg.
Ordene noen folk venter hang i lufta, fulle av noe jeg ikke helt skjønte. Jeg rakk ikke å protestere; hun ventet ikke på spørsmål, det var bare å komme seg av gårde.
Jeg rasket sammen sakene samlet papirene, slengte mobilen og lommeboken i vesken, tok på jakken. Smilte unnskyldende til sjefen, som heldigvis var en forståelsesfull type, og forklarte situasjonen. Han vinket meg av gårde. I farten bestilte jeg taxi fra appen, skrev adressen, og løp nesten ut døren. På vei ut sendte jeg mamma en kort melding og spurte om jeg burde ta med noe hjem, men fikk bare Nei, bare kom til svar.
Utenfor kjente jeg på at pulsen dunket høyere enn vanlig. Tankene spant rundt hendte det noe på mammas jobb? Hun nevnte et vanskelig prosjekt forleden, med stress og misfornøyde kolleger. Eller gjaldt det kanskje tante Liv, som mamma har vært venninne med hele mitt liv? Eller hadde noe skjedd i familien? Inni hodet raste alternativene, men ingen virket sannsynlige nok.
Taxituren tok nøyaktig førti minutter. Jeg fulgte nøye med på tiden. Oslo sveipet forbi bilvinduet: grå blokker, fargerike fasader, små flekker med plener og parker. Men jeg la knapt merke til det alt jeg klarte å tenke på var hva som ventet hjemme.
Så snart taxien stoppet utenfor blokken vi har bodd i siden min barneskole-tid, betalte jeg med kort (750 kroner Oslo-prisene altså!) og tok raskt heisen opp. Jeg hadde allerede funnet frem nøkkelen da døra fløy opp før jeg rakk å låse opp.
Endelig! utbrøt mamma og dro meg nesten inn i leiligheten. Kom, kom.
I gangen møtte jeg straks den velkjente duften av vaniljeboller mammas bakst hun alltid lager til spesielle anledninger. Lukten pleide å bety noe koselig: bursdag, små sammenkomster, gode nyheter. Men i dag passet ikke bakst og mammas nervøsitet sammen.
Jeg sparket av meg skoene og listet meg varsomt inn.
Hva skjer egentlig? spurte jeg, på vei mot stua.
Der frøs jeg. Ved det runde bordet, med hvit duk og kaffekopper, satt Henrik sønnen til tante Liv. Samme Henrik jeg alltid, fra vi var seks, kalte den klønete inni meg. Han var stor og litt keitete, smilte nervøst og fiklet med skjortekragen så det så ut som han helst ville vært et annet sted.
Ved siden av ham satt tante Liv selv, strålende glad som om det var bryllupsdag. Hun lyste av glede, og jeg ble stående, litt satt ut.
Hei, Ingrid, sa Henrik, reiste seg og prøvde å se trygg ut. Lenge siden sist.
Og det kunne like gjerne gått enda flere år til, mumlet jeg, armene i kors. Jeg prøvde å skjule overraskelsen bak et skall av likegyldighet. Mamma, hvorfor måtte jeg komme så akutt?
Mamma overså tonen min. Hun flyttet på duken, la en serviett pent og flyttet den på nytt.
Vi har grublet litt, jeg og Liv Dere har jo kjent hverandre hele livet. Nå er dere voksne, etablerte, liksom
Og? spurte jeg stramt. Hva har jeg med dette å gjøre, mamma? Jeg dro fra jobb midt i dagen, kollegene må ta mine oppgaver og det for dette?
Tante Liv smilte entusiastisk og la seg opp i samtalen:
Henrik har fått seg skikkelig jobb nå! Har egen leilighet, alt er på stell, du vet!
Vi ønsker bare at dere skal bli bedre kjent igjen, sa mamma omsider og så bort.
Jeg kjente irritasjonen stige. Alltid avisene forsøk på å matche meg med ordentlige gutter som om jeg ikke kan ta egne valg! Jeg tok et dypt pust og svarte, så rolig jeg klarte.
Mamma, jeg er glad for at du bryr deg om livet mitt. Men hvem jeg vil omgås, velger jeg selv.
Henrik rødmet, vred seg litt på stolen og prøvde å glatte over:
Ingrid, kanskje du kunne gi det en sjanse? Lenge siden sist vi sås Du er hyggelig, og jeg er kanskje ikke så ille heller
Men det er ingenting å prate om, svarte jeg, så ham rett i øynene. Det har aldri vært en gnist mellom oss. Det kommer det heller ikke til å bli.
Han så ned, flyttet litt på kragen.
Vi kunne jo prøvd, da Jeg mener det virkelig. Vil at noe skal bli mellom oss.
Jeg lukket øynene et sekund, prøvde å finne de riktige ordene. Ville ikke være slem, men heller ikke late som.
Henrik, du er sikkert en flott fyr. Du er snill, trygg, tåler motgang, alt det der. Men kjærlighet kan ikke dyttes på folk bare fordi noen voksne synes det gir mening.
Jeg kjente spenningen slippe litt taket. Herregud, mamma altså måtte hun virkelig finne på dette!
Jeg tror det er best jeg går, sa jeg, grep veska og slengte den over skulderen. Unnskyld at jeg ødelegger opplegget deres, men det er mer ærlig å si det som det er.
Ingrid! Mamma rakk ut hånda, prøvde å holde meg igjen. Vent vi prøvde bare å gjøre det bra for deg.
La oss ta det senere, mamma. Når du er klar for å lytte, ikke styre og lage show. Jeg må tilbake på jobb uansett. Ikke gjør dette igjen, ok? Jeg har vært småstressa i hele dag på grunn av deg.
Jeg forlot trappeoppgangen med vesken slengt over skulderen før hun rakk å si mer. Døren lukket seg mykt bak meg, og jeg sto i den kjølige, friske vårluften regnet tidligere på dagen hadde renset all eksos ut av byen. Jeg trakk pusten godt inn. Det var som om urolighetene forsvant litt med hvert åndedrag.
Hvorfor klarer ikke mamma å slippe taket? Må det alltid prøves å ordne noen for meg? Har hun ikke skjønt at jeg ikke er laget for foreldres utdaterte parplaner? Jeg har vært selvstendig hele barndommen og jeg vet hva jeg vil ha, også når det gjelder kjæreste. Det hjelper ikke om noen er vellykket på papiret hvis jeg føler ingenting. En mann må ha ryggrad og tørre å ta ansvar selv, ikke søke støtte hos mamma eller andre voksne hvis han skal ha en sjanse hos meg.
Fortsatt irritert tok jeg snarveien gjennom parken, slik jeg har gjort siden jeg var lita. Småkids løp rundt, damer trillet vogner og skravlet, eldre folk slappet av på benkene. Jeg passet på å ikke tråkke i vanndammene etter regnet.
Etter en stund brummet mobilen i lomma. Mamma sto det igjen. Jeg tenkte meg om, men svarte likevel.
Ingrid, hvorfor gikk du så brått? Hun hørtes halvsur ut, mest såret, som om hun var forlatt midt i en viktig samtale.
Jeg kan da ikke gifte meg med Henrik bare fordi dere har vært venner i tjue år, svarte jeg rolig mens jeg gikk.
Ingen har bedt deg gifte deg! Mamma hevet stemmen. Vi ville jo bare be deg treffe en ordentlig gutt, prate litt. Han drikker ikke, har god utdanning, jobber hardt Han er en bra fyr!
Ja, det er han sikkert, nikket jeg stille, selv om hun ikke kunne se det. Men det holder ikke.
Hvem skal til da? Hun sukket, som om denne samtalen var blitt rullet ut utallige ganger.
Jeg venter ikke på noen bestemt, mamma. Men jeg vil velge selv, ikke bli satt opp i slike prosjekter.
Ditt valg så langt er å jobbe til sent, spise middag foran TV-en og aldri omgås andre enn kollegaer, sa hun, tydelig trist. Jeg vil jo bare at du skal være lykkelig.
Jeg er det, mamma, sa jeg, og satte meg på en benk. Unger lo på plassen foran meg, en lagde papirbåt i en vanndam. Mitt liv ser kanskje ikke ut som ditt drømmeliv. Men det er mitt, og jeg liker det.
Det ble stille. Bakgrunnsstøy, så et lite sukk, og så nesten hviskende:
Ok. Unnskyld at jeg presset deg. Vil bare at du ikke skal føle deg alene når vi er blitt gamle.
Det skjønner jeg, og jeg er virkelig glad i deg for det. Men ingen flere slike overraskelser, er du snill? Tenk på alt jeg rakk å bekymre meg for på to timer.
Jeg lover, svarte hun, og jeg kjente at hun smilte. Men hvis du en dag møter noen som betyr noe ikke vent med å fortelle meg det.
Det skal jeg. Nå må jeg gå, mye å gjøre. Klem!
Klem til deg, vennen. Pass på deg selv.
Jeg la telefonen tilbake i lomma og så opp mot himmelen. Skyene trakk seg sakte fra hverandre; blå himmel og et forsiktig solstreif. Fra en uteservering ikke langt unna lo flere damer høyt. En jogger i treningstøy suser forbi, og ved siden av han løp det en spraglete bikkje med tungen flagrende.
Jeg pustet ut. Livet surret liksom videre folk hadde sine gjøremål, barna lekte, og verden brydde seg ikke det minste om et mislykket forlovelsesstunt på østkanten. Jeg tenkte på hvor fri man egentlig er, og hvor meningsløst det er å skulle bøye sin egen vei for å passe andres forventninger.
Resten av uka prøvde jeg ikke å dvele ved alt dette. Det var egentlig lett reklamebyrået mitt hadde innspurt mot lansering, og jeg var på jobb fra morgen til kveld. Først inn, sist ut, satt bøyd over budsjetter, planla ideer, og løp inn og ut av møter. Jeg slukte brødskiver til lunsj og drakk kaffe som om det var livsnødvendig. Hjemme falt jeg omtrent inn i senga med klærne på.
Men om kveldene, i mørket når byen var stille, dukket minnene opp. Mammas såre ansikt, Henriks usikre blikk, tante Livs håp. Jeg angret ikke. Jeg hadde bare sagt sannheten men det stakk litt, likevel.
Fredag kveld, mens jeg siktet gjennom e-posten, så jeg en invitasjon fra en kollega: bursdagsfest! Kom, møt nye, kule folk bra stemning og musikk! Skulle jeg ut? Egentlig hadde jeg lyst på sofaen og Netflix. Men så hvorfor ikke? Jeg svarte Kommer! og la fra meg mobilen.
Kvelden etter, på et koselig lite utested på Tøyen, med murvegger og myke sofaer langs vinduene, flommet lydene av latter og jazz forsiktig ut i lokalet. Lukten av nybakt og kaffe hang i lufta mellom folk som danset eller snakket ivrig i små grupper.
Jeg fant bursdagsbarnet, som straks dro meg bort til et bord der flere allerede satt. Med et glass solbærsaft i hånda satte jeg meg, hilset høflig og lyttet til samtalen. Humøret lettet raskt.
Plutselig lente en fyr seg bort til meg, åpen og med latteren på lur.
Du er Ingrid, ikke sant? Jeg er Even. Jobber med Mari her.
Hei, svarte jeg, overrasket over hvor lett det var å smile til han. Hyggelig.
Jeg så deg presentere på et møte forrige uke? Du leder prosjektet mot Norditek, ikke sant?
Stemmer, svarte jeg, nysgjerrig. Folk fra analyseavdelingen pleier ikke vite hva reklamefolkene holder på med.
Jeg jobber altså i analyse, og gjorde tall på risiko for det prosjektet.
Samtalen fløt uanstrengt. Even var ikke bare faglig flink, men også morsom og lett å prate med. Han spøkte, spurte mye, og fikk meg til å le mer i løpet av én kveld enn jeg hadde gjort på flere uker.
Da det ble bråkete inne etterhvert, foreslo han at vi tok en luftetur. Vi gikk ut, bort til en lav mur og lente oss mot den med utsyn til folk som hastet forbi.
Hva gjør du på fritiden, da? spurte Even.
Leser, går turer, kanskje en kinotur nå og da. Du?
Jeg prøver å reise mest mulig, smilte han. Forrige sommer var jeg i Georgia. Fantastisk! Fjell, vin, nye folk det er så levende der nede.
Fortell mer! svarte jeg, oppriktig nysgjerrig.
Han beskrev trange smug i gamle Tbilisi, smaken av varmt brød, og fjell der man må passe seg for å ikke snuble. Da han fortalte om lokalbefolkningen som inviterte han på kveldsmat som om de var gamle venner, så jeg alt levende for meg.
Og hvor liker du deg best? Ved sjøen, fjellet? spurte han.
Ved havet, smilte jeg. Ingenting slår lyden av bølger og lukten av saltvann. Men det blir sjelden mer enn én gang i året. Tida flyr.
Det må fikses, blunket han. Kanskje vi drar sammen neste gang?
Jeg nølte et øyeblikk, men lo varmt.
Litt plutselig kanskje?
Jeg mener det, sa han like åpent. Du er utrolig lett å prate med. Jeg har lyst til å bli bedre kjent.
Jeg så på ham. Inni det blikket var det bare ærlighet ikke noe press, bare nysgjerrighet.
Ja, la oss prøve så lenge vi ikke haster, sa jeg. Ikke noe stress.
Skal vi ta en kaffe i morgen da? spurte han håpefullt.
Gjerne, gløden i stemmen min tok meg litt på senga men det føltes bra.
Senere samme kveld, hjemme i min egen stue, ringte mamma igjen. Jeg satte meg ned før jeg svarte.
Hei, mamma. Hvordan går det? Nå var stemmen hennes nesten forsiktig, som om hun ikke ville tråkke feil.
Veldig bra, faktisk! svarte jeg og kunne ikke la være å smile. Var i bursdag hos en kollega i kveld, traff en hyggelig fyr.
Å? Fortell da!
Han er morsom, smart, har bein i nesa, og han ringer ikke moren sin for hvert småproblem.
Mamma lo, og stemningen i samtalen var endelig avspent.
Så da har jeg kanskje ikke grunn til å bekymre meg likevel?
Jeg tenkte meg om. Jeg visste hva jeg ville si, og denne gangen føltes det riktig.
Jeg tar vare på meg selv, mamma. Du kan slappe av. Og selvfølgelig får du vite det hvis noe virkelig skjer.
Godt å høre, sa hun og la til: Glad i deg!
Glad i deg også!
Jeg la telefonen på bordet og kikket ut av vinduet. Oslo-natta glitret, byen levde sitt eget liv, og et nytt kapittel ventet kanskje rundt neste hjørne. Og endelig, innerst inne, kjente jeg at livet kan få lov til å utvikle seg i mitt eget tempo uten andres nese i alt jeg gjør.
