Siri var den første som åpnet døren, og hun ble stående bom stille på dørstokken. Fra leiligheten hørte hun lyden av fjernsynet, prat fra kjøkkenet og en fremmed lukt. Bak henne holdt Eirik nesten på å miste kofferten av forskrekkelse.
Vær stille, hvisket hun med armene utstrakt. Det er noen der inne.
På deres kjære varmegrå sofa satt det to fremmede mennesker. En mann i joggebukse bladde på fjernkontrollen, ved siden av satt en kraftig dame og strikket. På stuebordet sto det kopper, tallerkener med smuler og noen medisinesker.
Unnskyld, hvem er dere? stemmen til Siri skalv.
Fremmedfolkene snudde seg, helt uten å bli flaue.
Å, dere er tilbake ja, kvinnen fortsatte å strikke. Vi er slektninger av Ingrid. Hun ga oss nøkkel og sa dere ikke var hjemme.
Eirik ble kritthvit i ansiktet.
Hvilken Ingrid?
Din mor, mannen reiste seg omsider. Vi har kjørt hit fra Lillehammer, skulle få sjekket sønnen vår hos spesialister. Hun ordnet så vi kunne bo her, mente det ikke gjorde noe for dere.
Siri gikk langsomt utover mot kjøkkenet. Ved komfyren sto en gutt på rundt femten og stekte pølser. Kjøleskapet var proppfullt av fremmed mat. På bordet tårnet det seg opp med skittent servise.
Hvem er du? hvisket hun fortvilet.
Jonas, gutten snudde seg. Det var vel greit å spise litt? Bestemor Ingrid sa jeg fikk lov.
Siri vendte tilbake til gangen, der Eirik allerede var i ferd med å fiske frem mobilen.
Mamma, hva er det du driver med? stemmen hans var rolig, men sint.
I andre enden hørtes svigermorens friske røst:
Eirik, vel hjemme? Fikk dere slappet litt av, da? Du, jeg lånte bort nøkkelen til Ragna og Olav. De er i Oslo, må ha Jonas til behandling. Tenkte, siden dere ikke var der, kunne jo leiligheten komme til nytte. Bare en ukes tid.
Mamma, spurte du oss?
Nei, hvorfor det? Dere var jo ikke hjemme! Du må heller si til dem at jeg har ansvaret for leiligheten, og at de må rydde etter seg.
Siri rykket til seg telefonen:
Ingrid, er du seriøs nå? Du har latt fremmede folk bo i leiligheten vår?
Hvilke fremmede? Ragna er min kusine! Vi har delt seng som barn.
Hva rager det oss? Det er vårt hjem!
Siri, nå må du ikke være vanskelig. Det er jo slekt! De er snille, ødelegger ingenting, og Jonas trenger hjelp. Eller er du virkelig så gjerrig?
Mannen tok rolig tilbake mobilen:
Mamma, du kommer hit innen én time og henter dem. Alle sammen.
Men Eirik, de skal jo være til torsdag! Jonas har prøver og konsultasjoner. Hotell er dyrt, jeg ville hjelpe.
En time! Ellers ringer jeg politiet, mamma.
Han koblet ned. Siri sank ned på puffen i gangen og skjulte ansiktet med hendene. Koffertene var fremdeles urørte. Fra stua drønnet tv’en, fra kjøkkenet freste pølsene. For bare to timer siden satt de på flyet og gledet seg til å komme hjem. Nå føltes leiligheten som fremmed grunn.
Vi skal bare pakke, kvinnen fra stua kom ut i gangen og så flau ut. Ingrid trodde virkelig dere ikke hadde noe imot det. Vi ville ha spurt selv, men hadde ikke nummeret deres. Ingrid tilbød oss muligheten, og vi sa ja. Vi regnet med å bo her ei uke og få hjelp til Jonas.
Eirik sto stille i vinduet. Siri så hvor spent rygg hans var. Slik sto han alltid når han var sint på moren, men ikke visste hvordan han skulle si det.
Hvor er pusen vår? utbrøt Siri plutselig.
Hvilken pus?
Simba. Den rødbrune katten vår. Det var jo derfor vi lot nøkkel være igjen.
Aner ikke, Ragna trakk på skuldrene. Har ikke sett noen katt.
Siri løp for å lete. Hun fant Simba under sengen; helt trykket inn i et hjørne, bustete i pelsen, øynene store av frykt. Da hun prøvde å dra ham frem, hveste han og la ørene flatt bakover.
Simba, det er meg. Jeg er her nå.
Katten stirret mistenksomt. I rommet luktet det fremmed. På nattbordet sto noen ukjente medisinesker. Sengen var redt på feil måte, på gulvet lå fremmede tøfler.
Eirik satte seg ved siden av:
Unnskyld.
For hva da? Du ante jo ingenting.
For mamma for at hun er sånn.
Hun syns hun har rett.
Hun har alltid gjort det sånn, svarte han bittert. Husker du da vi nettopp hadde flyttet inn, og hun kom og gikk uten å varsle?
Stemmer hørtes fra gangen svigermor var ankommet. Siri reiste seg, rettet på håret og gikk ut.
Ingrid sto i gangen med hevet øyenbryn:
Eirik, har du mistet vettet?
Mamma, kom og sett deg på kjøkkenet.
Hva, sette meg? Ragna, Olav, pakk tingene. Vi blir kastet ut.
Mamma, nå setter du deg.
Hun oppdaget sønnens alvor og ble taus. Sammen gikk de ut på kjøkkenet, der Jonas spiste ferdig pølsene.
Mamma, sa Eirik med lav stemme. Hvordan kunne du tro det var greit å slippe noen inn i vår leilighet uten å spørre oss først?
Jeg ville bare hjelpe! Ragna ringte og gråt, Jonas hadde så vondt og de hadde ingen steder å bo. Jeg tenkte, leiligheten deres sto tom.
Mamma, det er ikke ditt hjem.
Men jeg har jo nøkkel!
Nøkkelen er for å mate Simba ikke drive gratis pensjonat.
Dette er jo familie! Ragna er min oppvekstvenninne, Olav er arbeidskar, Jonas er syk. Og så vil du kaste dem på gata?
Siri helte seg et glass vann. Hendene skalv.
Ingrid, du spurte oss aldri.
Hvorfor skulle jeg det? Dere var ikke her!
Nettopp derfor burde du spurt, Eirik hevet stemmen. Vi har telefon. Du kunne ringt eller sendt melding. Da kunne vi snakket sammen.
Dere hadde vel bare sagt nei?
Kanskje. Eller sagt ja for noen dager, men vi måtte fått det vite. Det handler om respekt.
Ingrid reiste seg:
Alltid utakknemlighet. Jeg prøver å hjelpe, og ingen ser det. Ragna, vi drar hjem til meg!
Mamma, du har en liten toroms. Du sa selv at det er trangt for fire voksne der.
Det går nok. Bedre det enn å bo med de utakknemlige.
Siri satte glasset hardt på bordet:
Ingrid, stopp. Du vet inderlig vel at dette ikke var riktig ellers ville du ringt oss på forhånd.
Ingrid ble sittende stiv.
Du visste vi ville si nei, så du satte oss foran et fullført faktum. Du håpet vi ikke ville be dem gå, ikke sant?
Jeg ville bare hjelpe.
Nei, du ville at det skulle gå din vei. Det er ikke det samme.
For første gang så hun virkelig forvirret ut.
Ragna gråt, Jonas hadde smerter. Jeg syntes synd på dem.
Det skjønner vi, nikket Eirik. Men du kan ikke bestemme over andres hjem. Hva om jeg gjorde det samme med din leilighet, mamma?
Da hadde jeg blitt rasende.
Nettopp.
De satt tause. Fra stua hørtes pakking og hvisking. Ragna tørket øynene, Olav pakket. Jonas sto i døråpningen og stirret i gulvet.
Unnskyld, mumlet gutten. Jeg trodde det var greit. Bestemor sa det.
Siri så på ham; vanlig gutt, forskremt og flau. Ikke hans feil at de voksne ikke kunne snakke ordentlig sammen.
Du har ikke gjort noe galt, sa hun slitent. Gå og hjelp mammaen din.
Ingrid forklarte med et papirlommetørkle:
Jeg trodde virkelig jeg gjorde noe godt. Tanken falt meg ikke å spørre. Dere er jo barna mine, jeg har alltid gjort alt for dere tenkte dere også ville
Vi er ikke barn lenger, mamma. Vi er voksne mennesker med vårt eget liv.
Jeg skjønner, Ingrid så ned. Vil dere ha nøkkelen tilbake?
Ja, nikket Siri. Beklager, men tilliten er brutt.
Jeg forstår.
Ragna og familien hennes pakket fort sammen. De unnskyldte seg lenge før de dro. Ingrid tok med dem til seg og lovte å finne plass. Eirik lukket døren bak dem og støttet seg mot den.
De gikk stille rundt i leiligheten. Sengen måtte res, kjøleskapet ryddes. Overalt spor etter de fremmede forlatte sokker, flyttet pynt, skitne kopper. Simba nektet fremdeles å komme fram.
Tror du hun skjønte? spurte Siri og åpnet kjøkkenvinduet.
Jeg håper det. Hvis ikke må vi være tydeligere. Dette skjer ikke igjen.
Siri la armene om ham. De sto midt i rotet som var hjemmet deres.
Vet du hva som svir aller mest? hun slapp ham. Katten vår. Alt dette styret for å sikre at han skulle ha det bra så har han bare vært alene og redd, sulten og glemt.
Tror du de har gitt ham mat?
Matingen har han nok vært foruten. Skålen er tom, vannet grumsete. De har glemt ham.
Eirik satte seg på gulvet foran sengen:
Unnskyld, Simba. Vi skal ikke gi mamma nøkkel mer.
Katten tittet forsiktig frem, kom sakte ut og strøk seg tett inntil Eirik. Siri hentet mat Simba kastet seg over skålen, som om det var første måltid på lenge.
Så gikk de i gang med å gjøre leiligheten sin til sitt hjem igjen. De ryddet ut fremmed mat, byttet sengetøy, vasket opp. Simba rullet seg sammen på vinduskarmen og sovnet. Bit for bit fikk de hjemmet sitt tilbake.
Utover kvelden ringte Ingrid. Stemmen var dempet og forsiktig:
Eirik, jeg har tenkt over det. Du hadde rett. Beklager.
Takk, mamma.
Er Siri fortsatt sint på meg?
Han så på kona, som nikket:
Hun er det. Men det vil gå over.
De satt lenge på kjøkkenet og drakk te. Kvelden la seg over byen, og leiligheten var igjen stille og deres egen. Ferien var brått slutt men midt i rotet lærte de noe viktig: Tillit og respekt går begge veier, og selv de nærmeste bør ikke glemme å spørre før de tar for seg av andre sitt hjem.
