Fremmed sønn – Din mann er faren til barnet mitt. Med disse ordene gikk en ukjent kvinne bort til Kristina mens hun satt og nøt en rolig lunsj. Uten å be om lov slo hun seg ned rett overfor henne, og ble sittende og vente på en slags reaksjon. – Hvor gammel er barnet ditt? spurte Kristina helt rolig, som om dette var noe hun ble konfrontert med daglig. – Åtte, svarte Marina irritert, og sammenknep leppene. Dette var ikke akkurat den reaksjonen hun hadde forventet! Hvor var oppstandelsen? Beskyldningene om løgn? En bølge av forakt, i det minste? – Supert, sa Kristina med et knapt synlig smil, før hun vendte oppmerksomheten tilbake til det fantastisk gode kirsebærpaien som bare denne kafeen serverte. – Vi har vært gift i bare tre år, så alt som skjedde FØR meg interesserer meg ikke. Men ett spørsmål, – la hun til, med mild interesse – vet Arthur dette? – Nei, – fnyste kvinnen og lente seg tilbake i stolen. – Men det spiller ingen rolle! Jeg kommer til å kreve barnebidrag! Og han skal betale, er det forstått? – Det skal han selvsagt, svarte Kristina. – Mannen min elsker barn, så hadde han visst om dette tidligere, hadde han nok vært med i sønnens liv allerede. Hva heter han forresten? – Igor, svarte Marina automatisk, før hun rynket pannen. – Bryr du deg i det hele tatt om at mannen din har et barn på si? – Jeg gjentar, alt som skjedde før ekteskapet angår meg ikke, – svarte Kristina rolig med et mykt smil. – Jeg skjønte godt at jeg ikke giftet meg med en uskyldig gutt. Selvfølgelig har en mann på tretti hatt forhold før. Det berører meg ikke i det hele tatt. Det eneste som betyr noe, er at det er meg han vil ha nå. – Greit, vi ses i retten. Gjør deg klar til å bla opp, jeg vil krevde alt min sønn har krav på. Marina gikk sin vei, og etterlot seg en altfor sterk duft av parfyme. Kristina måtte virkelig anstrenge seg for ikke å rynke på nesa; det virket som om kvinnen hadde tømt halve flakongen over seg. – Prøv du bare, – trakk Kristina på skuldrene, mens hun spiste siste biten av paien. – Lurer på hvordan du kommer til å reagere på nyheten om at Arthurs offisielle lønn er under tredve tusen i måneden? Firmaet står tross alt på faren hans… Og nå har han en syk mor å forsørge. Blir ikke rare summen du får. Hun fikk nesten litt vondt av gutten. Kanskje hun burde avlegge dem et besøk? Se hvordan de faktisk levde. Kanskje bli enige om en ordentlig sum som ville gå til barnet hver måned. Men det – det var så klart hvis Igor virkelig VAR Arthurs sønn. Hun hadde da vært borti slikt før… *** DNA-testen var unnagjort på null komma niks – når man har penger, kan mye ordnes med et fingerknips. Resultatet var tydelig: Igor var faktisk Arthurs sønn. Forresten, gutten virket uforskammet stille og innesluttet, syntes Kristina. Åtteåringer skal ikke kunne sitte musestille i halvannen time og bare stirre ut i luften mens papirene blir skrevet og prøvene tatt! Han ba ikke om tegnefilm, han løp ikke rundt, han bråkte ikke… Han gjorde ingenting av det barn normalt gjør når de må vente. Det var merkelig. Nå følte Kristina seg enda sikrere på at hun måtte besøke sin “nye” slektning. Blokk i bra område. Konsekjent ved inngangen. Nyoppusset to-roms leilighet. Kostbart interiør… Kristina noterte seg detaljene i hodet og skjønte ærlig talt ikke hvordan en kvinne som bodde slik, kunne klage på økonomien. – Retten er om ei uke, sa Marina irritert da hun åpnet døren for en uventet gjest, – kunne det ikke vente til da? – Jeg ville gjerne bli litt bedre kjent med Igor. Arthur ønsker å være til stede i livet hans. Kanskje ha ham på besøk i helgene, når han blir vant til oss. – Glem det! Jeg slipper ham ikke fra meg! utbrøt Marina. – Det bestemmer retten, svarte Kristina rolig. – Han har like mye rett som deg. Forresten, hvor er lekene hans…? – Jeg har ikke råd til sånt tull, svarte Marina foraktelig. – Har knapt penger til klær, så leker er helt uaktuelt. – Jaså? spurte Kristina, og kikket meningsfullt på den dyre merkvesken på bordet, de eksklusive klærne som lå slengt på sofaen og sminken som stod linet opp ved speilet. – Du har ikke råd…? – Jeg er fortsatt ung og vil ha en familie, – bet Marina fra seg. Hun mislikte Kristinas tone sterkt. – Det der har ikke du noe med! – Men hvem passer Igor når du drar på date? spurte Kristina, som begynte å forstå hvorfor gutten virket så fjern og stille. – Han klarer seg selv, han er ikke liten lenger. Skal vi snakkes i retten, eller? – Jeg vil kreve at du fører regnskap over hver eneste krone du bruker på gutten, – sa Kristina bestemt. Hun ville ikke bruke ett minutt mer i det huset. Det var vondt å se en mor behandle sin egen sønn slik! – Jeg tviler på at du vil like rettens avgjørelse… *** “… Retten har besluttet å delvis imøtekomme søksmålet til Marina Lipova. Det fastslås at Arthur Malin er far til Igor Lipov, og at folkeregisteret må endre fødselsattesten tilsvarende. Kravet om barnebidrag for Igor Lipov avslås. Motkravet fra Arthur Malin om bosted for barnet tas til følge …” Kristina smilte fornøyd – hun hadde nådd målet sitt: Igor skulle bo med dem. Noen ville kanskje kritisere henne for å ta barnet fra moren, men det var det riktige. Alle naboer uttalte entydig at gutten ikke interesserte moren, at hun ropte til ham uten grunn, slo ham foran vitner. Til og med barnepsykologen mente det var nødvendig å ta ham bort fra moren. Utsagnene fra både lærere og barnehageansatte pekte i samme retning. Nå ville Igor få sitt eget store rom, leker, en PC… Og viktigst: kjærlighet fra foreldrene – noe han aldri hadde følt før, for både Arthur og Kristina var allerede blitt oppriktig glade i den usedvanlige gutten…