**Dagbok, 12. mars**
I kveld ble jeg igjen på kaféen i sentrum av Oslo med min lille Solveig, og jeg kan nesten ikke tro hvor fort tiden går. Jeg husker den morgenen da jeg gikk ut døra. Mor, Marit, begynte å gråte så stille at tårene deres nesten ble til dugg på vinduet. Jeg våknet, sov igjen, våknet igjen, og hun fortsatte å sutre inn i natten. Jeg spurte henne: «Marit, hvorfor gråter du? Er det på grunn av meg?» Hun så på meg med et neseblodig nys og sa at det bare var en forkjølelse. Men jeg har lært at ekte tårer aldri drypper fra et vanlig nys.
I dag sitter vi ved et lite bord i en kafé på Karl Johan. Jeg rører i den avkjølte kaffen med en liten skje, mens Solveig stirrer på en is som ligger i en glasskål fargerike boller dekket av et grønt blad og et kirsebær, helt overøst i sjokolade. En seks år gammel jente i Norge ville nok ikke kunne stå imot sånn fristelse, men ikke Solveig. Hun har nemlig allerede fra forrige fredag bestemt seg for å snakke med meg på alvor.
Jeg er stille en stund, så lenge at jeg nesten tror jeg skal gå tom for ord. Til slutt spør jeg henne:
Så, hva gjør vi nå, søta? Skal vi ikke se hverandre lenger? Hvordan skal jeg klare meg uten dere?
Solveig trykker lett på nesen den er liten og søt, akkurat som mor sin og tenker et øyeblikk før hun svarer:
Nei, pappa. Jeg klarer ikke uten deg. La oss avtale at du ringer Marit hver fredag og henter meg etter barnehagen. Vi kan gå en tur, og hvis du vil ha kaffe eller is (hun peker på sin egen skål), kan vi sitte i kaféen. Jeg vil fortelle deg alt om hvordan det er med mamma og meg.
Så tenker hun seg om igjen, og etter et minutt sier hun:
Hvis du vil se hvordan mamma har det, kan jeg filme henne på telefonen hver uke og sende deg bildene. Vil du ha dem?
Jeg nikker bare med hodet, smiler svakt og sier:
Greit, da gjør vi sånn.
Solveig puster lettet ut, tar opp isen sin og begynner å spise. Men hun stopper ikke der; hun lar den fargerike glasuren dryppe over leppene, slik at en regnbue av små, fargerike skjegg vokser på nesen hennes. Deretter blir hun alvorlig, nesten voksen, som en ung kvinne som må ta vare på sin mann selv om han er gammel. Forrige uke hadde pappa (det er meg) bursdag. Solveig hadde tegnet et kort på barnehagen, malt den store tallet «28» i klare farger.
Ansiktet hennes ble alvorlig igjen, hun trakk på brynene og sa:
Jeg tror du burde gifte deg
Hun la til med et lett smil:
Du er jo ikke så gammel enda
Jeg lo litt høyt av denne gode vilje hun viste, og svarte:
Du kan jo si at jeg er «ikke så gammel».
Solveig fortsatte ivrig:
Ikke så gammel, ikke så gammel! Se, onkel Sverre, som har kommet til mamma to ganger, er nesten skallet nå. Sånn
Hun pekte på pannen sin, strøk de myke krøllene med håndflaten og så rett inn i øynene mine, som om hun hadde avslørt en hemmelighet. Hennes hender kom til munnen, øynene ble store et uttrykk for skrekk og forvirring.
Onkel Sverre? Hvem er denne onkel Sverre som kommer på besøk? Er han mamma sin sjef? ropte pappa så høyt at hele kaféen hørte.
Jeg vet ikke, pappa sa Solveig, nesten sjenert. Kanskje han er sjefen. Han kommer med sjokolade og kaker til oss, og hun tenkte seg om om hun skulle dele mer med den «ustabile» faren også med blomster til mamma.
Jeg klemte begge hendene mine på bordet, så lenge at jeg forsto at jeg stod overfor et viktig valg. Solveig så på meg med den kloke blikket til en jente som vet at menn ofte trenger en liten dytt for å ta riktige beslutninger. Hvem kan ellers gi det dyttet enn en kvinne, spesielt en av de mest verdifulle i hans liv?
Jeg var stille en stund, men så tok jeg en dyp pust, rev opp låsen fra fingrene, hevet hodet og talte. Hvis Solveig var litt eldre, ville hun sannsynligvis ha forstått tonen min, som om den kom fra Othello selv i hans tragiske spørsmål til Desdemona. Men hun kjenner verken Othello eller Desdemona hun samler bare livserfaringen mens hun ser folk le og lide over småting.
Jeg sa:
La oss gå, Solveig. Det er sent, og jeg skal ta deg hjem. På veien kan jeg snakke med Marit.
Solveig spurte ikke hva jeg skulle si til mor, men hun forsto at det var viktig. Hun begynte å spise isen i skjør hast, men så kom hun på at det jeg hadde bestemt meg for var viktigere enn den søteste isen i verden. Hun kastet skjeen på bordet med et lite smell, skled av stolen, tørket leppene med baksiden av hånden, nøs og så rett inn i meg og sa:
Jeg er klar. La oss gå.
Vi løp ikke, men jeg løp mens jeg holdt Solveigs hånd så hun nesten fløy som et flagg som vaier på en stang, akkurat som da prins Andrew Bolkonski førte sine soldater inn i kamp på Austerlitz.
Da vi kom inn i trappeoppgangen, lukket heisdørene seg sakte og tok med seg en av naboene opp til første etasje. Jeg så bekymret på Solveig. Hun så meg fra topp til bunn, men med fast blikk og spurte:
Så? Hva venter vi på? Hvem er vi venter på? Det er bare femte etasje
Jeg løftet henne opp i armene og hastet oppover trappen. Da mor endelig åpnet døren, ropte hun med en stemme som brøt gjennom støyen:
Du kan ikke gjøre sånn! Hvem er denne Sverre? Jeg elsker deg, og vi har Solveig
Jeg holdt fast på datteren, klemte også mor. Solveig klemte begge foreldre rundt halsen, lukket øynene. Jeg trodde jeg så dem kysse hverandre.
Dette er alt for i dag. Jeg føler meg både tungt belastet og lettet. Kanskje er det tiden for å la den unge, men allerede så kloke, Solveig lede både meg og Marit inn i en ny fase av livet. Jeg håper bare at vi alle kan finne roen i de små øyeblikkene en kopp kaffe, en skål med is, og et lite nys i vintermorgenens stille.
Peder, 45kr. (en liten påminnelse om at dagen endte med en kopp kaffe).
