Fra hat til kjærlighet
Even hadde alltid hatet hunder. Helt siden den gangen som liten småfeit og rødhåret førsteklassing med briller, og den altfor tunge skolesekken på ryggen, da han ble omringet av en flokk løshunder på jordet bak boligblokkene.
Lederen slank og svart med gyllenbrune flekker i ansiktet lot blikket borre inn i øynene hans.
Gutten både gråt, tryglet og lokket hundene med skalkene fra skolematen. Han kastet ut brødskiver med servelat, men hundene var nådeløse.
Hver gang Even forsøkte å røre på seg, løftet lederen leppa på høyre side, viste gule hoggtenner og knurret lavt og truende.
Flokken holdt Even fanget lenge, sikkert over to timer. Plutselig vendte lederen det høyre øret bakover, lyttet oppmerksomt, og satte så lydløst av sted mot skogholtet bak jordet.
En etter en fulgte hundene ham i rad, og forsvant blant trærne.
Even tørket tårene, tok et fastere grep om sekken og løp i retning hjemmet.
Men hjem kom han ikke. Den gamle trebygningen hvor han bodde med familien og noen få naboer sto i full brann gassovnen hadde eksplodert.
I flammene døde bestefaren farfar til Evens far som han alltid hadde kalt bestefar.
Bestefar hadde vært sjømann, værbitt og saltet av havet. Han hadde hvitt skjegg og bart, som han kun barberte én gang i året, like etter nyttårshelgen. Skjegget lot han deretter vokse og flettet det senere i en liten flette, samlet med en fargerik strikk. Noen ganger kastet han det bare bak øret.
Etter at han mistet bestefar, og etter møtet med hundene, begynte Even å stamme.
Neste gang en gateskjellet hunnd kom ham nær, var i 7. klasse. Nå var han slankere, hadde byttet briller mot linser, og skulle følge klasseflinkeste jenta hjem Ingrid Liland.
Klassens bølle, Stian, gikk i niende og gikk mye igjen. Han var fryktet på skolen, og likte tydeligvis også Ingrid.
Plutselig sto en stor hund foran dem; den knurret og presset Even bakover, vekk fra jenta. Da Ingrid hadde rundet hushjørnet sitt, forsvant også hundens trussel inn i nabogården.
Even sukket tungt og ruslet hjemover.
Dagen etter fikk han en lapp i mattetimen; det var bare tre korte setninger:
Ikke gå etter meg mer. I går skulle Stian banke deg. Unnskyld.
Vennskapet med Ingrid forsvant, og Evens harme mot hunder vokste.
Årene gikk. Even ble voksen, utdannet seg og startet senere sin egen bedrift. Han hadde suksess, tjente gode penger, og fikk knyttet viktige kontakter. Snart fant han også lykken i privatlivet. Skjønne Ingrid, tidligere Liland, ble hans kone, og de fikk en nydelig sønn Mikkel, oppkalt etter kjære bestefar.
Åtte måneder gammel satt lille Mikkel i vogna og smilte alltid til hundene de møtte, og sa:
Voff, voff!
En søndag gikk Even med sønnen i parken. Han trillet sakte barnevogna mens han fortalte om fuglene, som de matet med solsikkefrø i fuglebrettet. Han fortalte om ekornene også, som modig hentet hasselnøtter rett fra hånden hans.
Tiden var inne for å dra hjem. Utenfor parken vendte Even vognen mot fotgjengerfeltet. Han ventet på grønt lys, og trillet ut på gangfeltet.
Ut fra intet kom en gal dachs!
Den bjeffet som besatt, kastet seg foran barnevogna og nektet Even å gå over. Det virket som om stemmebåndene ville briste når som helst.
I det samme øyeblikket suste en bil bare noen centimeter fra vogna. Den for forbi og dundret rett i lyktestolpen på plena bak krysset.
Ut av bilen ramlet det ungdommer, som skrek forferdet og løp sin vei.
Even stod igjen, sjokkert, med hjertet hamrende i brystet.
Dachsen var borte, folk stimlet sammen ved bilen. En mann tok Even i armen:
Gikk det bra? Ble barnet eller vogna truffet? Den fremmede så ham dypt inn i øynene.
Even ristet bare på hodet alt var i orden, både barnet og vogna i god behold.
Han husket ikke hvordan han kom seg hjemover. Han sa heller ingenting til Ingrid hvorfor bekymre henne, når alt var overstått? Men inni Even rørte det seg noe nytt da han tenkte på den røde dachsen. Han følte takknemlighet en hund hadde reddet sønnen hans.
Hele kvelden var han stille og tankefull, tenkte på disse tre hundemøtene og forsto at dyrene aldri egentlig hadde truet ham. De beskyttet ham, på sitt vis. Ingrid la merke til stillheten, men presset ikke på med spørsmål.
Senere på kvelden gikk hele familien ut for å trekke litt frisk luft før leggetid. Borte ved en benk stimlet naboene sammen. Da Even kom forbi, hørte han lavmælt snakk:
Hva gjør vi med den? Hvem vil ta ansvar for noe sånt?
Han tittet over skulderen til en av naboene og så en pappeske på benken. Inni lå det en liten valp. Valpen hadde ikke øyne trolig en medfødt skade. Folk hvisket lavt. Ingrid hadde trillet vogna lenger frem og stod og ventet på ham.
Hva skal det bli av den?
Hvor skal man gjøre av en sånn stakkar?
Nei, jeg kunne ikke tatt til meg en sånn… hvisket folk.
Even trengte seg frem til benken. Valpen var sjokoladebrun og pep forsiktig mens den snudde det lille hodet i alle retninger, lette etter morens varme.
Men ingen mor var å finne.
Even sto stille et øyeblikk, så tok han resolutt skjerfet av halsen våren er kald, særlig morgen og kveld.
Før varsomt han begge hender under magen til valpen og løftet den opp bakbeina var skeive; også det et slags handikap.
En kvinnestemme hikstet bak ham.
Med omhu svøpte Even den blinde valpen i skjerfet, la den på armen som en baby, og sa:
Ja, lille venn, da er det visst min tur nå La oss gå og hilse på mamma hjemme. Hun er varm og god, og har sikkert melk på lur til deg.
Even gikk mot den unge, vakre kvinnen som stod og smilte til ham ved barnevogna og den kvelden forsto han hva det vil si å gi kjærlighet videre, selv om frykten og bitterheten kan sitte dypt i hjertet.
For noen ganger må vi våge å åpne oss ikke bare for å bli beskyttet, men for å beskytte noen andre.
