Den eldre datteren, Synnøve, hadde lenge vært den som holdt familieretten i hånden. På grunn av sin bitre karakter og urealistiske krav til potensielle svigersønner, hadde hun aldri tatt steget inn i ekteskap, og ved tretti år var hun blitt en gjerrig, mannfiendtlig kvinne en slags indre sår i husets mage.
«Dette er et påkjenning», sa hun med en stemme som knapt ristet i munnen. Den yngste datteren, Jorunn, en rund og livlig jente, lo anerkjennende. Moren tier, men det ble tydelig på hennes dystre ansikt at barnevognen også var uvelkommen. Hvordan kunne den være det? En eneste sønn, Tor, den som var familiens håp og støtte, hadde gått i tjeneste og kommet hjem med en ny kone. Den såkalte hustruen hadde verken foreldre, penger eller bakgrunn. Ingen visste om hun hadde vokst opp på et barnehjem eller blitt tatt inn av slektninger. Tor holdt stillheten, men spøkte: «Ikke bekymre deg, mor, vi skal skape vår egen rikdom». Så ble hun dratt inn i krangelen med den fremmede i huset var hun en tyv, en svindler? Man kunne aldri vite hvor mange slike folk som hadde begynt å dukke opp.
Siden den nye svigerdatteren, Barbro Niklasdatter, hadde trådt inn i hjemmet, hadde hun ikke sovet en eneste natt. Hun hvilte kun i halvt blunk. Hun ventet på en første spøk fra den nyankomne slektning: når hun begynte å rotere i skapene. Datteren ble også presset: «Du burde skjule verdifulle familieskarper, som pels og gull, så vi ikke en dag våkner til at alt er borte».
Tor ble anklaget for å ha brakt en fremmed inn i huset, og spørsmålet hang i luften: Hvor var hans øyne? Hvor er han selv?
Det var ingen annen vei enn å leve. Så begynte de å plassere Barbro på sin plass. Gården var velstående, med tretti mål med jord, tre små svin i stykket, fugler i takskjegget alt som ikke kunne telles. Arbeidet var uendelig, men Barbro klaget aldri. Hun matet svinene, lagde mat, ryddet i huset og strevde for å behage svigermoren. Men så lenge morens hjerte ikke var varmet, var alt forgiftet, selv om guldet lå i gulvet. Den uvelkomne svigerdatteren, i sinne over avvisning, sa på første dag:
«Kall meg ved fornavn og mellomnavn. Det blir bedre så. Jeg har allerede egne døtre, og du vil aldri bli en av dem».
Siden da ble hun kun kalt Barbro Niklasdatter, mens moren aldri brukte noe annet navn på svigerdatteren. Det måtte gjøres eller sies. «Det må gjøres», var alt hun sa. Ikke noe unnskyldning ble gitt. De andre søstrene fikk aldri lov til å senke seg for en ukjent. Hver oppgave ble lagt til rette, og moren måtte av og til holde tilbake de drømmende døtrene ikke av medfølelse for Barbro, men fordi husets orden måtte bevares. Barbro arbeidet hardt, tok tak i alt, var ingen lattermaker. Moren begynte sakte å mykne.
Kanskje livet kunne ha rodet seg til ro, men Tor hadde dratt av gårde.
Ingen mann kan holde ut når hele dagen to stemmer kverner i ørene: «Hvorfor har du giftet deg, og med hvem?». Synnøve hadde introdusert ham for en gammel venninne, og kaoset raste. Søstrene feiret seieren: nå skulle den hatete Barbro bli kastet ut. Moren holdt kjeft, og Barbro later som ingenting hadde skjedd, men øynene var slørede, tomme. Plutselig, som et tordenskrall, kom to nyheter: Barbro ventet barn, og Tor skulle skilles fra henne.
«Dette skal ikke skje», sa moren til Tor. «Jeg introduserte henne ikke som kone».
«Men du er gift, så lev med det!», svarte hun. «Snart blir du far. Hvis du ødelegger familien, sparker jeg deg ut, og jeg vil ikke se deg igjen. Men Shara skal bli boende».
For første gang i livet kalte moren Barbro ved navn. Søstrene ble stille. Tor rev seg opp: «Jeg er en mann, jeg skal bestemme». Moren plasserte hendene på hoftene og lo: «Hva er du for mann? Du er fortsatt en gutt i bukser. Når du får et barn, oppdrar det, gir det kunnskap, så kan du kalle deg en mann».
Tor kunne ikke si et ord. Alt han tenkte var morens ord.
Han dro. Shara ble igjen, og etter en stund fødte hun en jente og kalte henne Vilde. Moren fikk vite det, men sa ingenting hun så tydelig glede i øynene hennes.
Utenfor så det ut som ingenting hadde endret seg, men Tor hadde glemt veien hjem. Han var såret. Moren skjulte sin bekymring, men elsket barnebarnet. Hun skjemte den med gaver og søtsaker. Shara kunne ikke tilgi at hun mistet sønnen gjennom henne, men hun sa aldri et ord.
Ti år gikk. Søstrene giftet seg, og i den store gården bodde kun moren, Shara og Vilde. Tor meldte seg til forsvaret og dro nordover med ny kone. En pensjonert offiser, en eldre mann, begynte å besøke Shara med små brødkrummer. Han var en seriøs mann, skilte seg fra sin egen kone, og hadde overlatt leiligheten til Shara, mens han bodde på en koloni. Han hadde pensjon, og så ut som en god svigersønn, men hvor skulle hun ta ham? Til svigermoren?
Han forklarte alt, ba om tilgivelse, og kom på kne for moren: «Barbro Niklasdatter, jeg elsker Shara, jeg kan ikke leve uten henne».
Moren ristet ikke på en eneste muskel.
«Elsker du?», spurte hun, og nikket, «Da kan dere gifte dere og leve sammen».
Hun la til:
«Jeg skal ikke la dere dra Vilde rundt i leilighet. Denne plassen er min».
Slik ble de alle sammen, mens naboene klaget om den «galne» Barbro som hadde jaget sin egen sønn ut, men tog imot Barbro med åpne armer. De mumlet om at ingen renset Barbrøs ben til å holde den fra å bli gammel. Barbro lot seg ikke påvirke av sladderen, snakket ikke med naboene, holdt seg stolt og uberørt. Shara fikk en liten jente, Katja, men moren kunne aldri virkelig bli glad for sine barnebarn.
En dag falt Shara alvorlig syk. Ektemannen brøt sammen, drakk, men moren tok stille alt av sparepengene fra boksen og kjørte Shara til Oslo. Hun bestilte alle medisiner, viste henne alle leger, men ingenting hjalp.
Morgenen etter følte Shara seg litt bedre og ba om kyllingsuppe. Moren drepte raskt en kylling, fjernet fjærene og kokte kraften. Da hun rakte suppen, kunne Shara ikke drikke og brast i tårer det første gang moren hadde grått.
«Hvorfor forlater du meg, lille, når jeg har elsket deg?», hulket hun.
Hun tørket tårer og sa:
«Ikke bekymre deg for barna, de vil ikke gå tapt».
Hun holdt Shara i hånden til slutten, strøk henne forsiktig, som om hun ba om tilgivelse for alt som hadde skjedd.
Ti år senere ble Vilde utskilt til. Synnøve og Jorunn kom tilbake, eldre, en gang barnslig, men uten flere barn. Familien samlet seg. Tor kom tilbake, nå skilt fra sin nye kone, med et glass brennevin i hånden. Han så Vilde, ble rørt over skjønnheten hennes, men da han hørte at hennes far var en annen mann, sårtes han og anklaget moren:
«Du er skyld i alt! Hvorfor lot du en fremmed mann inn i huset?».
Moren svarte:
«Nei, sønn. Du er ikke far. Du er fortsatt en gutt i bukser, aldri vokst opp til en ekte mann».
Tor kunne ikke tåle den ydmykelsen, pakket sammen sakene sine og dro igjen. Vilde giftet seg og fikk en sønn, som hun kalte Aleksander til ære for sin stefar. Barbro ble lagt til hvile ved siden av Shara i den lille kisten.
Slik lå de side om side: svigerdatter og svigermor, mens en birk spiret mellom dem denne våren et uventet liv som vokste fra intet, som et farvel fra Shara eller en siste tilgivelse fra moren.
