– Hallo, er det noen hjemme? Ingrid sparket av seg sandalene og sukket fornøyd.
Fine var de, ingen tvil om det, men herlighet så ubehagelige å gå med! Jeg lot meg rive med av hvor pene de var, men burde heller tenkt på hvordan jeg skulle overleve i varmen med disse tynne reimene som skjærte seg inn i foten.
Ingrid plukket opp sandalene for å sette dem pent på skohyllen i gangen da hun stivnet. Fra kroken ved døra stirret to intense, grønne øyne mot henne.
– Hvem er du? spurte Ingrid lavt, nesten hviskende.
Den lille eieren av de grønne øynene foretrakk visst å la være å svare. Den trakk seg lenger tilbake i hjørnet, satte seg på bakbeina og freste.
– Det var tydelig sagt
Ingrid satte sandalene rolig fra seg på gulvet og trakk seg unna for å ikke skremme den lille gjesten.
– Jeg rører deg ikke. Bare ta det med ro! Jeg skal finne ut hvor du kom fra. Hvis det går greit for deg da. For en overraskelse
Besøkeren svarte med en lav, truende knurring, såpass at Ingrid ikke kunne annet enn å trekke på smilebåndet.
– Slapp av da, tøffen! Dette er faktisk mitt hus. Her skal ingen bli plaget. Her blir ingen plaget.
Det var nesten som om vesenet forsto hva hun mente, for det roet seg litt. Forbeina kom ned på gulvet igjen, og selv om katten fortsatt så skeptisk ut, sluttet den å frese.
Ingrid gikk gjennom gangen, kikket inn i stua og kjøkkenet, og ble overrasket over hvor rent og stille det var. Vanligvis rådet det totalt kaos når hun kom hjem det hendte ikke sjelden at hun måtte se seg nøye for, for småbiter fra lekekassen var utrolig skarpe, og fargestiftene som mannen hennes kjøpte til ungene satt igjen på både møbler og gulv.
Døra inn til barnerommet sto på gløtt, og også der var det uvanlig stille, så Ingrid begynte å lure på om hun faktisk var alene hjemme.
Men det var hun ikke. Alle tre “små gledene” hennes var til stede, samlet rundt et stort tegneark midt på gulvet, der de var i full gang med å tegne.
– Så spennende, og ingen som kommer og møter mamma?! sa Ingrid og lo da hun så de to oransje hårene og det mørke hodet hun var så glad i.
Svaret kom umiddelbart; “Oi!” lød det, og tusjene føk i alle retninger, mens Benedicte slengte seg på magen for å skjule den uferdige tegningen med hele kroppen.
– Ikke se, mamma!
Ingrid lo og dekket ansiktet med hendene.
– Jeg skal ikke se! Men kan noen forklare hvorfor et monster sitter i gangen og freser på meg?
Ola, den mørkhårede av gjengen, sendte et megetsigende blikk til de yngre søstrene sine og reiste seg fra gulvet.
– Mamma, unnskyld! Vi ville forberede deg, men rakk det ikke. Det var jeg som tok den med inn.
– Skjønner. Men hvorfor er den så skeptisk?
– Den har vondt i labben. Jeg reddet den fra noen bikkjer ute på plenen.
Ingrid ble straks urolig.
– De gjorde deg ikke noe? Hvor har den vondt?
– Slapp av! Jeg har det bra. De jaget bare stakkaren over hele gården. Det var Synnøve sine småhunder, ikke løsbikkjer.
Denne flokken kjente Ingrid selvsagt godt. Fire småhunder av tvilsom rase, elsket av borettslagets mest fargerike beboer, Synnøve Pettersen. Hundene var fullstendig uoppdragne og fikk ofte løpe fritt, siden matmoren sleit med dårlige bein og ikke orket å lufte dem som hun burde. Likevel ville hun ikke gi dem fra seg, og derfor visste alle mødrene i blokk fem i Nordstrand borettslag at det var lurest å holde barna inne før ti på formiddagen. Flere ganger hadde barna begynt å gråte fordi de ble skremt av en av Synnøves små lodne venner, men straks Synnøve selv entret gårdsplassen, løste det meste seg selv om stemmebåndene hennes kunne ta det helt ut. Hundene bet ikke, men kunne bråke og skremme både barn og voksne, og Synnøve var som regel mer enn klar til å ta enhver diskusjon, og var blitt ekspert på å svare frekt og flåsende, uansett hvem som klagde:
– Sånn er det, vet du! Pass bedre på ungene dine! Hva, slipper du dem ut alene? De er da for små for det! Du vil ha pause fra barna? For en mamma! Mine små skal ingen få lov til å skade! Du får lære deg å beskytte ditt barn!
Ingrid hadde kjent Synnøve lenge, og syntes til syvende og sist synd på henne. Hun visste hvilken tung bør kvinnen hadde båret.
Synnøves mann var kjent som en ordentlig kar; veloppdragen, hjelpsom og alltid i nystrøket skjorte. For alle naboene fremsto han som en snill og stødig type, alltid klar til å hjelpe, løfte barnevogner eller bære poser. Det ingen visste, var det han drev med bak lukkede dører. Ingen mistenkte en så velholdt, formell mann for å slå kona, og det slik at ingen kunne se særlig merke på henne hørte noen en lyd, truet han dem til stillhet, også sin kone.
Synnøve holdt ut. Overlevde for barnets skyld. For sønnen fra hennes første ekteskap var alt for henne. Etter å ha blitt enke da hun bare var 23, giftet hun seg igjen nettopp for at gutten skulle få seg en far. Den nye mannen spilte rollen til perfeksjon. De to hendte godt overens, og gutten visste ingenting om hva moren bar på, da stefaren gjorde alt han kunne for å skjule det.
Sannheten kom ut ganske tilfeldig. Sønnen kom hjem fra skolen tidlig, låste seg inn og hørte moren stønne lavt fra kjøkkenet. Resten skjedde så fort at selv politiet hadde problemer med å pusle det hele sammen. Men Synnøve sørget for at gutten slapp å se det verste.
Over hvem som egentlig hadde “feil”, sa historien lite. Mannen i huset holdt alle kniver skjerpet for matlagingen, og huset var alltid i orden pærer skiftet, kontakter virket. Han lærte også opp stesønnen i alt husarbeid og det hørte med at en tolvåring kunne håndtere kjøkkenutstyr pent. Synnøve tok skylden og nektet å si noe annet, så gutten havnet hos sin bestemor mens hun sonet dommen sin. Da hun slapp ut, hentet hun sønnen og byttet leilighet med en i naboblokka, og startet på nytt bare med sønnen og den vesle, stakkarslige bikkja hun hadde funnet på gata. Hundens navn var Isolde, men det ble raskt til Iza. Da Iza selv fikk en valp, kalte Synnøve henne for Iza, og så kom det Iza Tredje. Hundene kom og gikk, og Synnøve kunne ikke lenger se for seg livet uten “halene” sine.
Sønnen viste seg å være ressurssterk og klarte seg bra: skole, så universitet, og til slutt flyttet han nordover, hvor han fikk god jobb og stiftet familie. Men selv om svigerdatter og barnebarn maste, nektet Synnøve å flytte inn til dem hun mente det var bedre å ikke være en byrde. Hun var en flott bestemor og omsorgsfull svigermor, men holdt hardt på at det beste var, om man kan, å bo for seg selv.
Synnøve ble ikke spesielt mykere av dette livet, tvert imot savnet hun sine sterkt, og det gikk ofte ut over naboene. Men hun fortsatte å hjelpe her og der i oppgangen og flere hunder fant veien inn til henne.
Ingrid ga alltid rester fra ukematen, en pose med kjøttrester til Synnøve, og de tok en kopp te mens hun viste stolt fram bilder av barna sine.
Ingen andre naboer enn Synnøve visste at Ola ikke var Ingrids egen sønn, og da hun første gang så han i vogna, sa hun til de andre damene som syntes gutten var helt ulik de rødhårede foreldrene:
– Hva har det å si hvem ungen ligner? Bestefaren din, Ingrid, var like mørk og flott. Du vet, jeg var kanskje litt forelsket i han en gang i tida! Nydelig gutt du har, Ingrid, bank i bordet!
Det dempet nysgjerrigheten, og Ingrid fortalte Synnøve og bare henne sannheten om hvordan Ola kom inn i familien.
Hun og mannen hadde forsøkt å få barn i fem år etter bryllupet uten hell. Legene sa de begge var friske, men at de rett og slett var “uforlikelige”. “Forsøk litt til,” fikk de høre “så ordner Gud resten.” Det gjorde han også, bare på en litt annen måte enn de tenkte seg.
Ingrids kusine, Anne-Grethe, ble gravid med den samboeren som stakk av da han fikk vite at hun ventet barn. Innestengt i en tung depresjon ønsket hun ikke ta imot verken hjelp eller støtte fra familien. For Anne-Grethe var barnet kun et middel for å holde på mannen, og da det ikke gikk, insisterte hun:
– Jeg kommer til å signere meg vekk fra barnet på sykehuset. La meg være!
Slik skulle det ikke gå. Anne-Grethe døde under fødselen, og lille Ola vokste opp uten å ha kjent sin mor.
For Ingrid, som elsket Anne-Grethe høyt, var avgjørelsen der og da enkel.
– Hun passet meg da jeg var liten. Jeg kan ikke forklare det må bare være sånn! Barnet hennes skal ikke vokse opp hos fremmede. Tante Berit får han ikke hun er for gammel og ufør. Hva gjør vi?
Ingrid så på mannen, men visste at han ville være enig. Den enkle, men trygge Alexander hadde vunnet hennes hjerte nettopp for det. Han brukte ikke store ord, men hun visste alltid at han ville gjøre alt som krevdes for hennes lykke.
Ingrid var aldri spinkel, så det var lett å skjule for naboene at hun ikke selv hadde gått gravid. Hun brukte noen måneder hos tante, ordnet papirene og hentet gutten, og svarte kun med smil, vitser og uferdige forklaringer når folk spurte: “Når rakk du å føde?” Bare Synnøve fikk vite sannheten, og hun ga et råd Ingrid aldri glemte:
– Takk for at du sa det til meg. Ikke vær redd! Jeg sier ingenting til noen. Det er tungt å bære slikt alene. Når (hvis!) du en dag trenger råd, så kom. Jeg har selv en sønn. Og selv om jeg ikke alltid var der, vokste han opp til en bra mann. Husk: så lenge du har bestemt deg for å elske og ta hånd om ham han er din. Ikke en gang tenk at du ikke har rett til å oppdra ham! Jeg har sett det før, mødre som sliter seg ut fordi barnet ikke er «ekte». Sludder! Barnet trenger en trygg voksen. Ikke gi fra deg den myndigheten! Ellers mister du ham og begge taper.
Det rådet husket Ingrid godt. Hver gang hun møtte Synnøve i oppgangen, nikket hun takknemlig og visste at Synnøve forsto.
Ola vokste opp, og snart fikk Ingrid egne barn først Jakob, så Benedicte. Synnøve ga et lite smil når to oransje, energiske småunger løp rundt i gården eller mata Iza Tredje og de andre firbeinte med kjeks.
Så kom øyeblikket hvor Ingrid trengte råd utenfra.
Ola begynte plutselig å vise aggressivitet mot andre barn han kunne krangle og til og med slå. Jakob og Benedicte rørte han ikke, men de andre fikk gjennomgå. Ingrid ble bekymret; han var jo blitt så stor, han burde skjønne bedre. Samtalene hjalp ikke; Ola nektet å forklare, og skolens miljøterapeut trakk på skuldrene:
– Han vokser. Vi kan ta noen samtaler, men problemer ser jeg ikke. Det går over.
Det svaret var ikke godt nok for Ingrid. Så en kveld gikk hun til Synnøve.
– Så du kom til slutt. Kom inn! sa Synnøve og vinket henne inn.
Iza Tredje så knapt opp fra plassen sin, men la hodet tilbake da hun kjente igjen Ingrid.
– Vi setter oss på kjøkkenet. Jeg har bakt eplekake de små elsker det. Ikke at de bør, men en gang iblant må man unne seg noe. Te og prat hjelper. Du er urolig for Ola?
– Ja
Ingrid kjente en stor vekt forsvinne fra skuldrene. Alexander var alltid til støtte, men akkurat denne gangen ville hun kunne snakke fritt uten å ta hensyn for ikke å såre sønn og ektemann.
Synnøve bare lyttet, serverte te og stilte gode spørsmål mens hun lot Ingrid få tid til å snakke ut.
– Hva skal jeg si, Ingrid? Han blir gutt. Kommer til å sloss, hevde seg. Det er tøft, men prøv å forstå ham. Om han ser at du er på hans side, forteller han nok alt. Da vet du om du skal straffe eller ikke. Men har du spurt ham hvorfor?
– Ja, men han sier aldri noe!
– Da har du kanskje ikke spurt på rett måte. Vi voksne går lett rett i forsvar; så fort noen klager på våre barn, skynder vi oss å skamme dem ut. Jeg har selv vært der! Men du må heller rett og slett be ham forklare hvor det kommer fra. Si at du synes slåssing er dårlig, men du vil forstå. Kanskje har han en god grunn, og det viktigste for ham er å bli forstått av sin mor. Men avbryt ham ikke, uansett hva han sier! Bare lytt, og du lærer mer om han, og om deg selv.
Den kvelden snakket de lenge, og da Ingrid kom hjem, sov alle andre enn Alexander. Hun gikk inn til barna, kysset sine små på panna, og satte seg deretter ned på gulvet ved Olas seng.
Mørkt hår, mørk hud han skilte seg ut blant de lysrøde søsknene sine. Men det var umulig å ikke kjenne den varme gleden hun følte, der hun kikket på den lille, skitne kinnet og den morsomme hælen som stakk ut av dyna. Ola var akkurat like mye hennes barn som de andre.
Gutten snudde seg søvnig, la armen rundt Ingrid og mumlet:
– Mamma, hvorfor gråter du? Ikke vær lei deg. Jeg skal skjerpe meg.
De mørke øynene var fulle av smerte, og Ingrid trakk ham inn mot seg.
– Jeg vet Kan du ikke fortelle meg alt, akkurat nå? Hvem har plaget deg?
Og Ola begynte å snakke.
Grunnen var enkel. De andre barna sa han var adoptert. At Jakob og Benedicte var Ingrids ekte barn, og at han var fremmed for han lignet jo ikke noen av dem. “Det er ikke mamma din!” hadde de sagt.
– Bare vås! Ingrid tørket tårene bort og løftet haken hans så han måtte se henne i øynene. Du er MIN! Fra topp til tå! Og litt pappas også, da. Ikke slåss på grunn av det folk sier. Slike rykter må du bare heve deg over. Gode mennesker sprer ikke styggheter, og bruker heller ikke nevene. Selv om jo, unntak finnes. Men dette er ikke et av dem. Vent litt.
Ingrid gikk og hentet det gamle familiealbumet. Selv om Ola hadde sett det før, fikk bildene en ny mening nå.
– Se her. Dette er mormoren din som ung. Her er de søstre og deres barn jeg er den minste, mens Anne-Grethe, kusinen min, var eldst. Jeg elsket henne høyt. Hun passet meg, var min beste venn. Og dette er din oldefar, min morfar like mørk og kraftig som deg. Tror du fortsatt ikke du tilhører oss?
– Nei Mamma, men hvorfor er dere røde i håret?
– Fordi mormor var det, og dere har arvet det. Dette lærer dere om på skolen. Du er vår, det er det viktigste!
Ola pustet lettet ut. Ingrid sa ikke alt, men det kom senere. Akkurat nå trengte han bare å vite at han hørte til.
Neste dag møtte Synnøve Ola ute og nikket stolt til ham.
– Du har blitt oppdratt bra, gutten min! Det skal foreldrene dine være stolte av!
Enkle ord, men de gjorde mer enn all verdens forklaringer. Synnøve skryter ikke uten grunn!
Ingrid hentet fortsatt råd hos Synnøve når noe skar seg.
En dag ble det uvanlig stille. Huset var låst, bikkjene til Synnøve hylte bak døra, men ingen lukket opp.
Ambulansen hadde hentet henne; hun ville ikke uroe noen, ikke sønnen en gang.
Ingrid ringte rundt, fant henne på Ullevål Sykehus, besøkte henne og hentet nøkkel.
– Takk, Ingrid! Noen må jo lufte de små, ellers river de ned hele huset.
– Og mate dem. De har ikke fått mat på to dager. Hvorfor sa du ikke ifra til meg eller til sønnen din?
– Jeg ville ikke plage noen. Trodde det skulle gå over
– Familien er jo til for sånt! Vil du at jeg skal ringe ham? Bare si ifra at han skal vite hvordan det står til, men at du blir passet på?
– Ja, kanskje du har rett Men det er litt flaut at du skal bruke tid på meg.
– Slutt da! Er det kanskje ikke sant at du har brukt tid på meg og mine? Nå er det min tur! Og dessuten har du gjort Ola trygg og jeg er trygg, jeg også.
Hundene ble luftet og matet, og Ola tok ansvar for dem mens Ingrid stelte for Synnøve. Heldigvis kom hun raskt tilbake til seg selv, og alle firbeinte var i ekstase da hun kom hjem.
Etter det ville Ola gå tur med hundene fast. Selv om Synnøve noen ganger lot de små slippe ut på egen hånd, fant de gode rutiner sammen.
Det var også derfor, da Ola tok katten fra hundene ute i gården, at hundene lystret uten protester. Katten, tynn, skitten og vill øyne, slo han over kinnet, men han holdt den likevel nær.
– Du er da rasekatt, en britisk korthår? Hvordan har du mista veien hjem da?
Katten sa ingen ting, bare freste, men prøvde ikke løpe vekk.
De yngste håpet katten kunne bli hos dem, og satte seg på huk for å prate med den, mens de pønsket ut hvordan de skulle gi nyheten til Ingrid.
Ingrid måtte le da hun så resultatet på en tegning holdt hun selv en dobbelt så stor katt i armene.
– Og så trodde dere at dette ville få meg til å gå med på å ta inn en sinna katt? Jeg har aldri hatt katt. Jeg vet ikke hva man gjør!
– Men mamma, det vet sikkert Synnøve! Kan jeg gå til henne? Om hun kan hund, kan hun katt!
Da ringte det på døra, og Ingrid smilte.
– Da slapp du gå. Gå og åpne, og hold på vennen din. Rett i tide! Nå kan hun hjelpe meg med labben hans.
De små barna utvekslet blikk og spurte lavt, akkurat som Ingrid hadde gjort for litt siden:
– Mamma, får vi beholde han?
– Jeg har vel allerede sagt det han blir, så lenge ingen eier dukker opp. Alle fortjener noen som er glad i dem.
Og katten ble der. Ingrid sukket for seg selv når hun dro kortet i kassen hos dyrlegen, men bestemte at det var en liten pris å betale for barnas lykke og kattens trygghet. Katten, som etter hvert skjønte at ingen ville ham vondt, lå klistret opp til henne om kveldene. Ola var småsur for det, men Ingrid lo:
– Han vet godt hvem som er sjefen her!
Når huset stilnet og barna sov, snek den grå katten seg bort til benet hennes, smøg seg forsiktig mot barnerommet og dyttet på døren. Ola mumlet noe i søvne, slang armen rundt katten og sammen sov de stille, mens grønne øyne kikket på Ingrid hvis hun så inn til dem.
– Sov godt, hvisket hun til barn og katt før hun lukket døren.
Stillehus det er lykke, tenkte Ingrid. Sånn skal det være. I morgen kommer en ny dag med nye oppgaver.
Og så kom dagen hvor Synnøves sønn hentet henne. Hun klemte Ingrid med gledestårer i øynene.
– De venter på deg! Vi skal ta oss av “flokken” din til du er hjemme igjen. God tur, vi venter!
Synnøve smilte med latter i stemmen, og barna vinket entusiastisk. Ingen ville lenger si at dette var “borettslagets største bråkmaker”. For alle kunne se, det bodde godhet i henne, og livet var fortsatt fullt av håp.
Det kom flere barnebarn og til slutt flyttet hun nordover. Stor nok bolig til både familien og hele flokken av hunder. Nå hadde de egen hage, og litt ansvar for det hele akkurat slik det burde være.
Og et par ganger i uka setter hun seg ved barnebarnets PC for videosamtale med familien som vinker:
– Hei, tante Synnøve!
Og den store, grå katten strekker seg lat, legger hodet i hånden til voksne Ola, og vet slik som alle i huset vet her hører jeg til.
