Du, pappa, ikke kom mer til oss. Når du går, begynner mamma alltid å gråte, og hun gråter helt til morgenen. Jeg sovner, våkner, sovner igjen, våkner igjen, og hun gråter bare og bare. Jeg spør: «Mamma, hvorfor gråter du? Er det på grunn av pappa?» men hun svarer at hun ikke gråter, hun bare snufser fordi hun har rennende nese. Og jeg er jo stor nok til å vite at en rennende nese aldri gir så mye tårer i stemmen.
Olav, pappa, sitter ved et lite bord i en kafé på Karl Johan med datteren sin. Han rører forsiktig i en nesten avkjølt kaffe med en liten skje i en mikroskopisk hvit kopp. Datteren har ikke rørt iskremen sin, selv om den ligger foran henne i en liten glasskål et lite kunstverk: fargerike kuler dekket med et grønt blad og et kirsebær, alt overøst av sjokolade. Hvem som helst på seks år ville ha falt for den fristelsen, men ikke Solveig. Hun hadde nemlig, allerede fra forrige fredag, bestemt seg for å snakke alvorlig med pappa.
Pappa sitter og er stille en stund, så begynner han sakte:
Så, hva skal vi gjøre, kjære? Skal vi ikke se hverandre i det hele tatt? Hvordan skal jeg da klare meg?
Solveig klyper nesen (den er like søt som mammas, litt som en liten potet), tenker litt og svarer:
Nei, pappa. Jeg klarer ikke uten deg heller. La oss gjøre sånn: Du ringer mamma og sier at du hver fredag skal hente meg fra barnehagen. Så kan vi gå en tur sammen, og om du vil ha kaffe eller is (Solveig peker på sin lille skål) kan vi bli og sitte i kaféen. Jeg skal fortelle deg alt om hvordan mamma og jeg har det.
Hun tenker litt til, og etter et minutt fortsetter hun:
Hvis du vil se hvordan mamma har det, kan jeg ta bilder av henne hver uke og sende dem til deg. Vil du ha det?
Pappa smiler svakt, nikker og svarer:
Greit, så gjør vi det, kjære.
Solveig puster lettet ut, tar tak i isen sin, men samtalen er ikke helt ferdig. Når de fargerike kulene får små, fargerike moustacher under nesen, slikkes de med tungen og hun blir alvorlig igjen, nesten voksen. Hun tenker på den mannen som allerede har blitt eldre: pappa hadde bursdag forrige uke. På barnehagen hadde hun laget et kort til ham, malt den store tallet «28» med stor omhu.
Ansiktet hennes blir alvorlig igjen, hun trekker på øyenbrynene og sier:
Jeg tror du burde gifte deg
Og hun lyver vennlig, legger til:
Du er jo ikke så gammel enda.
Pappa nikker, ser på «den godhjertede gesten» og mumler:
Ja, du sier vel «ikke så gammel»
Solveig blir ivrig og fortsetter:
Ikke så gammel, ikke så gammel! Se, onkel Erik, som har vært hos mamma to ganger nå, er nesten skallet, litt sånn. Her
Hun peker på pannen sin, stryker de myke krøllene med hånden. Så later hun som om hun forstår, mens pappa stirrer hardt inn i øynene hennes, som om han ubevisst har avslørt en hemmelighet fra mamma. Hun smører begge hender mot munnen, åpner øynene store, som om hun prøver å vise skrekk og forvirring.
Onkel Erik? Hvem er denne «onkel Erik» som stadig kommer på besøk? Er han mamma sin sjef? roper pappa nesten i hele kaféen.
Jeg vet ikke, pappa Solveig blir nesten forvirret av den så brå reaksjonen. Kanskje han er sjefen. Han kommer, gir meg godteri, og en kake til oss alle. Og så hun nøler med å dele så privat informasjon med den «upålitelige» pappaen, mens mamma har nettopp fått blomster.
Pappa krysser fingrene på bordet, stirrer lenge på dem, og forstår at akkurat nå, i dette øyeblikket, tar han en viktig beslutning i livet sitt. Den unge kvinnen venter tålmodig, skyver ikke mannen til raske konklusjoner. Hun vet allerede eller egentlig mistenker at menn ofte er litt langsomme, og det er kvinnens oppgave, spesielt den mest kjære i hans liv, å dytte dem i riktig retning.
Pappa sitter stille, stille, før han endelig tar motet til seg. Han suver høyt, åpner fingrene, løfter hodet og sier Hvis Solveig hadde vært litt eldre, ville hun forstått tonen hans, som om Othello stiller sitt tragiske spørsmål til Desdemona. Men hun kjenner verken Othello eller Desdemona, eller de andre store elskerne. Hun samler bare livserfaring, ser hvordan folk ler og gråter over småting
Så pappa sier:
La oss gå, kjære. Det er sent, jeg tar deg hjem, og så får jeg også snakket med mamma.
Solveig spør ikke hva han vil si med mamma, men hun forstår at det er viktig, og hun sluker isen raskt. Så skjønner hun at det pappa har bestemt seg for, er viktigere enn den mest delikate isen, og hun kaster skjeen på bordet, hopper ned fra stolen, tørker leppene med baksiden av hånden, snufser og ser rett på pappa og sier:
Jeg er klar. La oss gå.
De går ikke, de løper nesten. Det er egentlig pappa som løper, men han holder Solveig i hånden, så hun blir som et lite flagg som bølger i vinden, som da prinsesse Kristin holdt fanen for å lede soldatene i slaget ved Lier.
Når de stormer inn i leilighetsbygget, lukker heisdøren seg sakte, og en nabo blir sugd opp til første etasje. Pappa ser forvirret på Solveig. Hun ser opp fra gulvet, ser ham fast, og spør:
Så? Hva venter vi på? Hvem skal vi møte? Dette er jo bare femte etasje
Pappa løfter datteren opp i armene og løper opp trappen. Når han endelig, med hjerte som dunker, åpner døren til mamma, roper han:
Du kan ikke gjøre sånn! Hvem er denne Erik? Jeg elsker deg, og vi har Solveig
Han holder både Solveig og mamma i en stor omfavnelse. Solveig klemmer dem begge rundt halsen, lukker øynene. De voksne kysser hverandre
Det er alt, da. sier han med et smil.
