Du, pappa, kom ikke tilbake til oss. Når du går, begynner mamma alltid å gråte. Hun gråter helt til morgenen. Jeg sovner, våkner, sovner igjen og våkner igjen, mens hun bare gråter og gråter. Jeg spør henne: «Mamma, hvorfor gråter du? På grunn av pappa?», men hun svarer at hun ikke gråter, bare snufser fordi hun har en forkjølelse. Jeg er stor nok til å vite at en forkjølelse aldri får tårer til å trille som regn.
Olav, faren, sitter ved bordet i en liten kafé på Grünerløkka sammen med datteren Åshild. Han rører forsiktig i den avkjølte kaffen med en liten teskje i en mikroskopisk hvit kopp. Åshild har ikke rørt isen sin, til tross for at den ligger i en liten glasskrukke foran henne et lite kunstverk med fargerike perler dekket av et grønt blad og et kirsebær, alt dyppet i sjokolade. Ingen seks år gammel jente ville ha motstått sånt, men ikke Åshild, for allerede forrige fredag hadde hun bestemt seg for å snakke alvorlig med pappa.
Faren er stille, lenge stille, før han endelig sier:
Hva skal vi gjøre, Åshild? Skal vi ikke se hverandre i det hele tatt? Hvordan skal jeg da klare meg?
Åshild rynker på nesen den er søt og liten, akkurat som mamma sin, litt som en potetknopp tenker et øyeblikk og svarer:
Nei, pappa. Jeg klarer ikke uten deg. La oss avtale dette: Ring til mamma og si at du skal hente meg fra barnehagen hver fredag. Så kan vi gå en tur, og hvis du vil ha kaffe eller is (hun peker på krukken sin), kan vi sette oss på kaféen. Jeg vil fortelle deg alt om hvordan mamma og jeg lever.
Deretter tenker hun seg om igjen, tar et minutt, og fortsetter:
Og hvis du vil se hvordan mamma har det, kan jeg filme henne hver uke og sende deg bildene. Hva synes du?
Faren ser på sin kloke datter, smiler svakt og nikker:
Greit, så gjør vi det.
Åshild puster lettet ut, tar tak i isen sin, men samtalen er ikke over hun må si det viktigste. Når de fargerike perlene har laget små, fargerike skjegg under nesen hennes, slikket hun dem med tungen og ble alvorlig igjen, nesten voksen. Hun tenker på mannen som allerede er eldre: farens bursdag var forrige uke. Åshild hadde laget et kort til ham i barnehagen, malt den store tallet «28» med omhu.
Hun trekker på brynene, får et alvorlig uttrykk, og sier:
Jeg tror du burde gifte deg
Hun legger til et vennlig løgn:
Du er jo ikke så gammel enda.
Faren noterer seg hennes velmenende gest, og humper:
Du sier også at du ikke er så gammel
Åshild fortsetter ivrig:
Ikke så gammel, ikke så gammel! Se, onkel Sjur, som har kommet på mammas kontor to ganger, er allerede litt skallet. Sånn
Hun peker på pannen sin, stryker de myke krøllene med håndflaten, og later som hun forstår, mens faren stirrer hardt i øynene hennes, som om han uventet har fått en hemmelighet fra mamma. Så presset hun begge hender mot munnen, åpnet øynene brede, som om hun var i sjokk og forvirring.
Onkel Sjur? Hvem er denne onkel Sjur som stadig besøker dere? Mamma sin sjef? sier faren høyt, nesten til hele kaféen.
Jeg vet ikke, pappa Åshild blir nesten rød av den brå reaksjonen. Kanskje han er sjefen. Han kommer, gir meg godteri, tar med kake til oss alle. Og hun veier om hun skal dele denne hemmelige informasjonen med faren, som hun synes er litt utilstrekkelig, hun tenker på å gi mamma blomster.
Faren krysser fingrene sine på bordet, stirrer lenge på dem. Han forstår nå at dette øyeblikket er et avgjørende valg i hans liv. Den unge kvinnen venter, skyver ikke faren til raske konklusjoner. Hun vet, eller i hvert fall mistenker, at menn er trege til å ta riktige beslutninger, og at det er kvinnen som skal skyve dem i riktig retning spesielt den som står dypt i hans hjerte.
Faren holder på i stillhet, til han endelig tar mot til seg. Han sukker høyt, løser opp knokene, løfter hodet og sier Hvis Åshild var litt eldre, ville hun forstå tonen han bruker, lik den Shakespearemannen Othello brukte da han stilte sitt tragiske spørsmål til Desdemona. Men nå kjenner hun verken Othello eller Desdemona, eller andre store elskere. Hun samler bare livserfaring ved å leve blant folk, se dem le og lide over småting.
Faren sier:
La oss gå, Åshild. Det blir sent, jeg tar deg hjem, og jeg skal snakke med mamma.
Hva faren skal snakke om, spør Åshild ikke, men hun forstår at det er viktig, og hun spiser fort isen sin. Så skjønner hun at farens beslutning er viktigere enn selv den deiligste is, og hun kaster bestikket på bordet, sklir av stolen, tørker leppene med baksiden av hånden, snufser, og ser rett på faren og sier:
Jeg er klar. La oss gå.
De løper ikke, men faren jogger. Han holder Åshild i hånden, så hun nesten «vifter» som et flagg som prins Karl av Sverige førte inn i kamp. Da de stormer inn i trappen, lukker heisdøren sakte, og en av naboene forsvinner oppover.
Faren ser forvirret på Åshild. Hun ser ham opp og ned, men bestemmer seg og spør:
Så? Hva venter vi på? Hvem skal vi møte? Vi er på syvende etasje
Faren løfter henne opp i armene og løper oppover trappen.
Når hans lange, anspente telefonringer endelig får mamma til å åpne døren, sier faren med kraft:
Du kan ikke oppføre deg sånn! Hvem er denne Sjur? Jeg elsker deg. Vi har Åshild
Uten å slippe Åshild, omfavner han både henne og mamma. Åshild klemmer dem begge om halsen og lukker øynene, for de voksne kysser hverandre.
Dette viser at ekte forståelse og omsorg krever tålmodighet og vilje til å lytte, selv når følelsene er sterke. Når vi gir hverandre rom til å vokse, blir familie sterkere, og livet blir rikere.
