For en uke siden fikk jeg vite noe jeg aldri kunne ha forestilt meg. Jeg gikk gjennom sentrum av Oslo, da jeg helt tilfeldig møtte en tidligere klassevenninne som jeg ikke hadde sett på mange år. Vi hilste, slo av en prat, utvekslet litt nytt om livene våre, og midt i samtalen nevnte hun at hun nå jobber som sykepleier på aldershjemmet i nabobygda. Jeg fortalte henne hvor flott jeg syns det var, at det sikkert er en krevende, men veldig meningsfull jobb. Akkurat da kom det fra henne:
«Forresten, jeg ser moren din der hver siste fredag i måneden.»
Jeg ble stående som frosset. Jeg spurte hvordan det kunne ha seg, hva mamma gjør der, og hun svarte, som om det var det mest naturlige i verden:
«Visste du ikke det? Hun tar med seg noe å kose seg med for alle de eldre. Hver måned, uten unntak. Det er utrolig fint gjort av henne.»
Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg skammet meg litt over å innrømme at mamma aldri hadde sagt noe om dette, og at jeg ikke ante noe som helst. Klassevenninnen min trodde først jeg spøkte, men da hun så ansiktet mitt, la hun til:
«Moren din er veldig beskjeden. Hun kommer, hilser, setter fra seg det hun har tatt med, og går igjen.»
Samme dag, da jeg kom hjem, spurte jeg henne rett ut:
«Mamma, hvorfor har du aldri fortalt meg at du besøker sykehjemmet hver måned?»
Hun sto og feide gulvet, og løftet knapt hodet:
«Og hvorfor skulle jeg fortelle det?»
Jeg prøvde å holde på temaet:
«Fordi det er så fint det er viktig»
Hun satte kosten fra seg inntil veggen, så rolig på meg og svarte:
«Jeg synes ikke gode handlinger er noe man trenger å vise frem. Man gjør det bare. Gud ser alt det holder for meg.»
Hun fortalte at for to år siden, etter at en god venninne av henne gikk bort, kjente hun på et behov for å gjøre noe godt for andre. En dag gikk hun forbi eldrehjemmet, så noen eldre som satt ute, og bestemte seg for å gå inn. Hun pratet med en av de ansatte og spurte hva de trengte mest.
Siden da, hver siste fredag i måneden, kjøper mamma juice, småkaker, snacks og går bort til dem. Av og til kjøper hun også våtservietter eller toalettsaker det kommer an på hvordan økonomien er den måneden.
Hun sa at hun ikke ønsket å blande inn noen andre, for hun ville ikke at folk skulle tro at hun gjorde det for oppmerksomhet eller anerkjennelse. Hun foretrekker å gjøre det stille, på sin egen måte.
«Vil man hjelpe, så hjelper man bare. Hvis ikke, så gjør man ikke. Jeg trenger ikke fortelle det til noen andre. Jeg vet selv hva jeg gjør.»
Det sa hun mens hun ryddet inn middagstallerkenene.
Hele natten etterpå lå jeg og tenkte på det. Mamma denne enkle, beskjedne damen, med aldri for mye penger, som ofte prioriterer andre foran seg selv gleder hver måned folk som ingen kommer på besøk til. Jeg kjente både stolthet og vondt for at hun har båret dette alene.
Nå vurderer jeg å bli med henne neste fredag. Men jeg vet fortsatt ikke helt hvordan jeg skal si det, uten at hun skal føle at jeg «blander meg» eller tråkker over hennes grenser.
Én ting vet jeg det å se mamma gjøre noe så stort, og samtidig så stille det har forandret noe i hjertet mitt.
