Forræderi bak vennskapets maske
Denne vinteren hadde virkelig vist seg fra sin vakreste side: det hadde snødd så mye at både gater og bakgårder lignet eventyrlandskap. Tette, myke fnugg dalte kontinuerlig ned, la seg på hustak og fortau, mens den klare kulden gjorde luften krystallren og frisk.
Inne i leiligheten til Kari og Even var stemningen en helt annen varm og fredelig. Bak de store vinduene utspilte vinteren et vakkert hvitt teater, men bak den doble glassruta var det lunt og rolig. Bordlampen spredte et svakt, gyllent skjær og jaget vinterkulden på dør.
Kari og Even satt godt innpakket i et tykt pledd i sofaen. På TV-en rullet en familiefilm, en slik lettbeint komedie som ikke krevde mye oppmerksomhet. Kari fulgte handlingen konsentrert, iblant smilende til sine egne tanker. Even, som satt avslappet med blikket vekselsvis på skjermen og på snøen som la seg tykt utenfor vinduet, nøt det vakre synet.
Den hjemmekoselige stillheten ble plutselig brutt av en melodi det var Evens mobil som ringte. Han nølte et øyeblikk, ville helst ikke bli avbrutt i denne roen, men telefonen ringte igjen. Han sukket og tok frem mobilen, så på skjermen og sukket ennå en gang:
Nå ringer Daniel igjen, sa han til kona. Tredje gang i kveld allerede.
Kari snudde sakte hodet mot ham, men løftet ikke blikket fra skjermen.
Han skal sikkert ha deg ut i Drammen igjen, svarte hun rolig. Han fikk jo endelig kjøpt seg en liten hytte. Vil sikkert markere det med fest, og han tar ikke nei for et svar.
Even sveipet over skjermen og tok telefonen.
Ja, Daniel, hei, svarte han, prøvde å lyde entusiastisk.
Even! Kommer dere ikke snart? vennen sprudlet gjennom røret. Jeg sa jo vi skulle feire! Alt er klart: badstua er varm, maten er på bordet, folk kommer. Ikke sitt inne nå, kom dere ut og kos dere! Ta med Kari, det blir topp stemning!
Even tenkte seg litt om før han svarte, og kastet et raskt blikk på Kari, som så vidt ristet på hodet. Hun sa ingenting, men signalet var tydelig: hun hadde ikke lyst på bråkete selskap, høy musikk, og alle de evinnelige samtalene om alt og ingenting. Begge ville bare være i sitt lille lune hjem en helg til.
Da fikk Even en idé og grep sjansen.
Du, Daniel, sa han lavt, her er greia… Kari dro til moren sin i et par dager. Jeg har ikke lyst til å komme aleine, vet du. Jeg vil ikke gjøre noe hun blir lei seg for. Men vi tar det igjen, jeg lover.
Det ble stille i røret, før Daniel svarte overrasket:
Dro hun? Når kommer hun tilbake?
I morgen kveld, svarte Even med et lite sukk. Hun bestemte seg plutselig. Vi hadde så mange planer! Skulle ut og spise, på kino, kanskje en tur i Frognerparken og skøyte på taket av Oslo. Men sånn ble det altså ikke, så vi får ha festen en annen gang.
Daniel ble stille igjen, og så kom det en litt mistenkelig fornøyd tone i stemmen hans:
Ja… Men si fra når hun er tilbake. Vil gjerne se dere, altså!
Helt klart, sa Even kjapt. Kanskje neste helg, hvis det passer.
Han la på, la telefonen bort og pustet ut med et lurt smil.
Puh, det gikk så vidt! mumlet han, mens han snudde seg mot Kari. Jeg skjønner ikke hvorfor han maser sånn. Jeg har jo sagt klart fra at jeg ikke har lyst å være med! Hva er egentlig vitsen? Sitte der og se på fulle venner? Daniel klarer jo ikke feste stille. Nei, jeg vil mye heller være her sammen med deg.
Han la armen rundt henne, kjente at stresset slapp taket. Utenfor dalte snøen fortsatt sakte, inne var det varmt og rolig, og den lette filmen fortsatte som et behagelig bakteppe mot alt det maset Even ville slippe.
Kari la hodet mot skulderen hans og nøt varmen og tryggheten i det lille hjemmet. Lampelyset, de milde, sort-hvite filmscenene og klokken på veggen lagde en rolig rytme, en beskyttet verden.
Jeg er helt enig, sa hun lavt og løftet hodet for å se ham inn i øynene. La oss bare se filmen ferdig og legge oss etterpå. Jeg trenger virkelig ikke mer enn dette.
Even smilte, trakk henne enda tettere inntil seg. Han så for seg hvordan de etterpå skulle slukke lyset, krype under dyna og sovne til lyden av snøstormen utenfor. Men planene deres ble avbrutt av en ny ringetone. Igjen sto Daniels navn på skjermen.
Even vred seg litt, kastet et blikk på displayet og svarte motvillig.
Daniel, jeg sa jo… begynte han, men spenningen dirret i stemmen.
Even, Daniel hørtes uvanlig alvorlig ut Jeg er nå på Kristall, vi tok en liten tur ut først. Tror du ikke jeg ser Kari her inne? Arm i arm med en eller annen fyr, de drikker, hun holder rundt ham. Jeg ville ikke si noe, men… Du må få vite det. Hun sa hun skulle til moren sin! Klar løgn, Even!
Even stivnet til. Han så forskrekket på Kari. Dette måtte være en spøk.
Hva? svarte Even med tydelig skepsis. Er du sikker? Kanskje du tok feil av noen?
Helt sikker, forsikret Daniel. Hun er allerede godt i gang med glasset, ler høyt, og hun bryr seg ikke engang om at jeg er der. Vil du jeg skal gi henne telefonen?
Even lukket øynene for å samle seg. Spørsmålene raste gjennom hodet, men han fant ingen svar. Kunne virkelig Daniel ta så feil? Eller… var det noe annet?
Ja, la meg høre, svarte Even, skrudde på høyttaleren. Nysgjerrigheten tok overhånd.
Gjennom telefonen hørtes club-musikk og latter, så en kvinnestemme forbausende lik Karis fylte rommet.
Hallo? Hvem er det? den virket litt nølende, som om hun ikke helt forsto situasjonen.
Even svelget hardt. Han så på Kari, som satt målløs og tydelig forvirret.
Kari? prøvde han å holde stemmen stødig. Det er Even. Hva foregår?
Et kort, spottende latterutbrudd, så samme stemme, nå råere og mer henslengt:
Åh, Even, du er så slitsom! Jeg vil ha det gøy, forstår du? Jeg er lei av det kjedelige livet ditt. Jeg skal feste så mye jeg vil!
Kari reiste seg brått, blek i ansiktet, presset en hånd mot brystet og hvisket:
Hva slags tull er dette? Hvordan kan hun vite navnet ditt, og hvorfor sier hun at hun er meg? Hva skjer egentlig nå?
Hvor er du?
Hva har du med det da? svarte stemmen i røret frekt. Selv om jeg er kona di, trenger jeg ikke rapportere til deg. Jeg gjør som jeg vil!
Igjen lød latter og klinking med glass gjennom lyden, så blandet Daniel seg inn:
Hørte du det, Even? Jeg sa jo…
Even avbrøt ham raskt, fylt av sinne og forvirring.
Stopp, sa han bestemt med skjelvende tone. Dette finner jeg ut av i morgen. Ikke ring mer i kveld.
Han la på, slengte mobilen fra seg i sofaen og stirret opp i taket. Hadde ikke Kari sittet ved siden av ham akkurat nå, ville han faktisk tvilt.
Kari sank rett ned i sofaen og så fortvilet på ham. Stemmen lignet virkelig hennes, men alt annet var feil hvem hadde instruert skuespilleren?
Dette er så absurd, sa hun lavt. Hvem i all verden var det? Hvorfor gjør noen dette?
Even rufset seg i håret, ute av stand til å svare bare dårlige mistanker.
Jeg vet ikke, mumlet han mot veggen. Men stemmen det var som å høre deg. Intonasjonene. Latteren. Dette kan ikke være tilfeldig.
Og Daniel sa det som om han var helt sikker. Hadde jeg faktisk vært ute… Da hadde du trodd jeg var der med en eller annen!
Even så varmt på henne, la armen beskyttende rundt skuldrene hennes.
Jeg hadde nok begynt å lure på om noe ikke stemte, svarte han bestemt. Du hadde aldri gjort noe sånt. Jeg kjenner deg for godt. Det må være en misforståelse eller et ondskapsfullt spill. Vi finner ut av det. Om jeg må, drar jeg til klubben og ber om å få se opptakene. Da får vi se hvem denne jenta var.
Kari slappet litt av, lot seg trekke inn mot ham. Hun trakk pusten dypt og følte seg straks litt tryggere.
Ja, det var ikke meg. Men hvem da, og hvorfor?
Even trakk på skuldrene, men nå var usikkerheten borte fra blikket hans; kun besluttsomhet var tilbake. Han holdt henne i hånden, som for å vise at de nå sto sammen mot hva det skulle være.
**************
Neste dag, rett før lunsj, satt Kari ved kjøkkenbordet med te og jobbet på laptopen. Telefonen vibrerte Daniels navn kom opp. Hun nølte litt før hun tok den, men nysgjerrigheten vant.
Hei, sa Daniel forsiktig, som om han gikk på isen. Har du snakket med Even etter i går?
Kari grep mobilen hardt. Hun bestemte seg for å spille med, for å finne ut hva han egentlig visste.
Ja. Han… vi kranglet. Han anklaget meg for ting jeg ikke forstår. Han sier jeg lyver for ham.
Daniel pustet høyt ut, og det kom noe tilfreds over stemmen hans.
Ja vel… Jeg har jo alltid sagt at Even ikke setter pris på deg, sa han lavt. Han har aldri skjønt verdien av deg.
Kari kjente irritasjonen boble, men beholdt roen for å få ham til å snakke videre.
Hva mener du? spurte hun nøytralt.
Daniel senket stemmen, det lå noe nærmest innsmigrende i tonen:
At du fortjener mer. Kari, jeg har tenkt på dette lenge… Jeg elsker deg. Ordentlig. Jeg vil ta vare på deg. Hvis du forlater Even, vil jeg alltid være der for deg.
Kari ble sittende stille, prøvde å samle tankene. Hvor lenge hadde han følt det sånn? Hvorfor akkurat nå, etter denne absurde episoden? Eller… hadde han stått bak det hele bare fordi hun angivelig ikke var hjemme?
Hun trakk pusten dypt og svarte iskaldt men kontrollert:
Daniel, det der var veldig upassende å si. Jeg elsker Even, og vi skal finne ut av dette sammen. Jeg ber deg om å holde deg unna.
Unnskyld om jeg gikk for langt, svarte han, usikkerheten nå tydelig. Jeg vil bare at du skal vite at du har noen å gå til. Even var jo slem mot deg! Han sa rare ting til meg også… Egentlig tror jeg han bare vil fra deg, og jakter etter en unnskyldning. Jeg vil bare at du er trygg!
Kari grep telefonen så hardt at knokene hvitnet, men nektet å la seg rive med.
Vet du, Daniel, svarte hun rolig og hardt, for det første var jeg hjemme i går. For det andre har vi aldri kranglet. Og aller viktigst, jeg skjønner nå at det er du som har regissert alt. Jeg skjønte ikke hvorfor, men nå gjør jeg det.
Det ble stille i røret. Hun ventet tålmodig; nå skulle han presses til valg jug eller innrømmelse.
Så hørtes en rar, ru pusting.
Ja, jeg gjorde det! ropte han plutselig. Fordi jeg elsker deg! Fordi Even ikke skjønner hvor heldig han er. Jeg tror du ville vært lykkelig med meg!
Kari lukket øynene et øyeblikk og svarte lavt:
Du? Tror du virkelig det? Din egen lykke er basert på svik? Du har forrådt både meg og Even.
Hun var rolig, men hvert ord falt tungt.
Unnskyld, Kari… Daniel hørtes liten ut.
Men Kari var ferdig med ham.
Det er ingen tilgivelse. Og ingen vennskap igjen. Ikke ring meg, ikke let etter Even. Jeg skal la ham høre denne samtalen så han får vite alt.
Med det la hun på. Fingrene skalv fortsatt, men hun samlet seg, pustet inn og så ut vinduet, hvor snøen dalte rolig akkurat som om ingenting hadde skjedd.
Da kom Even inn døren. Han så med én gang at noe var galt.
Hvordan gikk det? spurte han forsiktig.
Kari vendte seg mot ham med et slitent smil:
Alt er klart. Daniel satte alt i scene. Han tilsto han mente han var bedre for meg, og ville at vi skulle krangle. Han er virkelig skamløs.
Even satte seg ved siden av henne, tok hånden hennes og klemte den varsomt. I det enkle håndtrykket lå forståelsen, støtten, og vissheten om at hun kunne stole på ham.
Da har han aldri vært en ekte venn, svarte Even stille. La oss aldri tenke mer på ham. Jeg har egentlig merket varseltegn tidligere, men aldri visst sikkert. Nå vet vi.
Ja, sa Kari og lente seg inn mot ham. Nå vet vi i hvert fall hvem vi kan stole på.
Hun slappet av, stemningen ble igjen myk og trygg. Doften av te og nybakt brød fylte rommet.
Ser du, sa hun plutselig med et smil, det er faktisk fint at det ble sånn. Nå kan vi slippe alle de masete sammenkomstene uten dårlig samvittighet.
Det lå et glimt i stemmen, men ordene var sanne. Nå fantes det bare dem, deres lille rolige univers, og alt annet var uvesentlig.
Even lo, avslappet og ekte.
Ja, nå kan vi sitte her med film og te uten forstyrrelser, svarte han og dro henne tett inntil seg.
Og bare være her, sa hun fornøyd, trakk pleddet godt rundt seg, trygg i det varme, lille rommet de hadde sammen.
Perfekt, nikket han og smilte.
Utenfor danset snøfnuggene videre, lampen ga et varmt lys til stua, og i det lille hjemmet satt to mennesker som visste de hadde noe viktig: tillit, varme og vissheten om at morgendagen skulle bli minst like trygg og god.
**********************
Daniel satt alene på kjøkkenet sitt, stirrende ned i tekoppen som for lengst hadde blitt kald. Han husket ikke når han drakk den siste slurken hodet var fullt av Karis ord: Ikke ring meg mer. Aldri.
Men istedenfor anger var det sinne som veltet opp i ham en tung følelse som klemte brystet, fikk ham til å knytte nevene så neglene rispet huden.
Hvorfor gikk alt galt?! ropte han, feide smuler av bordet i raseri.
Bildene fra i går kveld suste gjennom tankene hans. Hvordan han hadde truffet Marina på et utested, hun lignet Kari og var villig til å spille med i et lite sjalusispill. Hun fniste og gjorde alt akkurat slik han hadde bedt. I det øyeblikket ante han at han skulle få Kari til å innse at Even ikke verdsatte henne, og at hun dermed ville finne veien til ham.
Men da alt var over, satt han kun igjen med tap og et kaldt oppgjør.
Det er ikke meg som har gjort noe feil! tenkte han, strøk seg over panna. Det er de. De ser ikke verdien min. Even fortjener henne ikke. Hun burde sett det, hun også
Han grep tak i vinduskarmen, stirret ut på snøen. Minnene fra årene som Even og Kari hadde vært sammen surret rundt; han hadde vært vitne til et bånd han alltid misunte små blikk, latter, varme berøringer. Han var sikker på at han kunne gi mer, vise mer. Nå hadde han valgt feil vei.
Han så ut på snøfallet, og tankene ble bitre: Hvorfor får de alt, mens jeg ikke har noe? Hvorfor fikk akkurat Even henne?
Vennskapet til Even var også borte, han visste det. Men han følte bare et bittert sinne, ikke sorg. Mobilen lå stumt på bordet. Han visste han aldri kunne forklare seg eller trygle det ville bare gjøre nederlaget tydeligere.
Få dem bare til å tro at de har vunnet. En dag skjønner Kari sannheten men da er det for sent.
Han gikk til vinduet, hvisket lavt mer til seg selv enn til noen andre:
Tror du du har vunnet, Kari? Du ser bare den varme koppen te, det lune pleddet. Du ser ikke at det står en ekte beundrer rett ved siden av deg. Men du valgte selvdynket trygghet. Greit, kos deg
Han rev i stykker lappen hvor han hadde skrevet replikkene Marina skulle bruke, kastet bitene i søpla. Alt påminte ham bare om hvor grundig han hadde tapt.
Utenfor fortsatte snøen å dale, la et nytt lag over alt. Daniel lukket øynene og så for seg Kari og Even i sofaen, trygge og varme, i sin egen lille boble der det ikke var plass til løgner og manipulasjoner.
Og i stedet for å ønske dem lykke til eller å innse sannheten lot han bitterheten vokse.
Men det er nettopp i slike øyeblikk man burde lære at det man gjør mot andre, til slutt rammer en selv; for tillit, vennskap og kjærlighet kan ikke tvinges fram, men må fortjenes og det er ens egne valg som til slutt avgjør om man virkelig har vunnet noe i livet.
