Forræderi bak vennskapets maske
Det var en slik vinter vi bare husker fra barndomsår: snøen lavet ned i uker, og gjorde gårdsplasser og bygater til rene eventyrland. Tunge, hvite filler danset lydløst gjennom luften, la seg mykt over hustak og fortauer, mens kulda gjorde luften frisk og krystallklar.
I leiligheten til Ingrid og Eivind rådde en helt annen stemning varm, trygg og full av ro. Utenfor knirket det i nysnø under føttene til forbipasserende, men innenfor de doble vinduene skinte lampelyset over stua og jaget vinterkulda på dør.
De satt sammen på sofaen, innhyllet i et tykt ullpledd. På TV-en surret en lett familiekomedie som ikke krevde store tanker bare latter og hvile. Ingrid fulgte handlingen med et lite smil, som om hun lo av sine egne, stille tanker. Eivind satt lutet tilbake, blikket vekslet mellom TV-skjermen og snøfallet utenfor. Han syntes landskapet var sjeldent vakkert.
Den rolige stemningen ble brått avbrutt av ringetonen fra Eivinds telefon. Han nølte, som om han helst ville fortsette med dette stille familielivet, men da lyden ga seg for andre gang, dro han opp mobilen og sukket.
Det er Simen igjen, sa han til Ingrid for tredje gang i kveld.
Ingrid kastet et raskt blikk i hans retning, men lot det bli med det.
Han vil vel ha oss ut en tur, han, svarte hun. Må feire at han har fått seg hytte, vet du. Simen gir seg jo ikke før han får det som han vil.
Eivind trakk på skuldrene og svarte på anropet.
Hei, Simen, det er Eivind.
Nå må dere komme, Eivind! ropte Simen med overstadig glede. Alt er klart: badstua er varm og bordet er dekket alle kommer! Ta med Ingrid og kom dere av gårde, da! Dette blir artig!
Eivind nølte, så bort på Ingrid. Hun ristet nesten usynlig på hodet ikke direkte nei, men et stille ønske om å være seg selv denne kvelden. De hadde egentlig bare lyst til å holde seg hjemme, trekke seg bort fra voksenlivets mas og bråk, og eie sine egne timer.
Eh jo, men du skjønner det, sa Eivind lavt, Ingrid har reist til mora si for et par dager. Jeg drar ikke alene vet hvordan det pleier å bli. Orker ikke flere småkrangler for ting som ikke betyr noe. Vi får ta det en annen gang, ja?
Det var stille i røret et øyeblikk, før Simen svarte overrasket:
Har hun det? Når kommer hun tilbake?
I morgen kveld, sa Eivind med et skjevt smil. Det kom så brått ellers hadde vi egentlig store planer for helga. Kino, en tur i Frognerparken, kanskje skøyter på plassen om været holdt. Men det får bli senere, altså. Greit?
Simen var taus en liten stund, han tenkte seg nok om. Så svarte han, litt for fornøyd:
Greit Men gi lyd når hun er hjemme igjen, da! Vi savner dere!
Selvfølgelig, sa Eivind fort. Kanskje neste helg? Om vi ikke får andre planer.
Da han la på, pustet han ut og smilte mer til sorg enn glede.
Det var så vidt jeg fikk han fra meg, mumlet han og så på Ingrid. Hvorfor må han alltid mase sånn? Jeg har da sagt at jeg ikke har lyst på slike fuktige hytteturer sitte å se på fulle folk?! Han vet jo nesten ikke hvordan det er å slappe av. Men dette med deg, det er mye bedre.
Han la armen rundt henne, kjente hvordan anspentheten ebbet ut. Inne var det varmt og stilt, snøfnuggene danset bak ruten, og på skjermen fortsatte filmen. Alt føltes trygt og kjent.
Ingrid la hodet mot skulderen hans, kjente varmen fra kroppen hans og lyttet til rolige åndedrag. Alt var rolig lampen kastet et gyllent skjær, filmen ruslet ubekymret videre, og det tikket jevnt fra bestefarens klokke på muren. Det var den tryggheten hun savnet når verden sto på hodet.
Jeg syns også det, hvisket hun og så ham inn i øynene. La oss bare se ferdig filmen og gå til ro. Det er alt vi trenger.
Eivind smilte og dro henne tettere inntil seg. Han så for seg hvor fint det ville bli å krype under dyna, høre stormen virvle utenfor, og vite at de var sammen. Men så lød ringetonen igjen samme nummer.
Han rynket pannen og så irritert på skjermen før han tok telefonen.
Simen, jeg har snakket med deg, prøvde han, men stemmen skalv svakt.
Eivind svarte Simen, nå alvorlig jeg er på Krystall nå. Vi ville varme opp før hytteturen. Men men Ingrid er her, sammen med en fyr. De drikker, og hun klenger på ham. Ville ikke blande meg, men du må få vite det. Hun sa hun skulle til mora men det har hun altså løyet om!
Eivind stivnet til. Han så ventende på Ingrid, men hun satt ved siden av ham, like overrasket. Han var usikker var dette en misforståelse?
Er du sikker? Kanskje du tok feil? Jeg vet jo hvor kona mi er!
Helt sikker, svarte Simen overbevisst. Hun er allerede beruset, og det ser ikke bra ut, om jeg skal være ærlig. Hun bryr seg ingenting om at jeg er her engang! Skal jeg sette henne på telefonen?
Eivind lukket øynene et sekund. Det var for mange ubesvarte spørsmål. Hvem var denne damen, og hvorfor visste hun alt om Ingrid? Eller var det Simen som fant på alt?
Gjør det, svarte han, og la på høyttaler.
Lydene fra telefonen var dunkene klubbmusikk, latter og forvirrede stemmer. Så, midt i alt, lød en kvinnestemme lik Ingrids, nesten så Eivind fikk gåsehud.
Ja? sa hun nølende, tydelig forfjamset over hvem hun snakket med.
Eivind snudde seg mot Ingrid, som stirret måpende tilbake.
Ingrid? sa han, prøvde å holde roen. Det er Eivind. Hva skjer?
Hun lo kort, stemmen var full av utfordring:
Åh, Eivind, nå må du gi deg! Jeg vil bare kose meg litt. Jeg er ferdig med det trauste livet ditt. Jeg skal ha det gøy så lenge jeg gidder!
Ingrid spratt opp, likblek. Hånden presset hun mot brystet, knapt hørbar hvisket hun:
Dette er galskap! Hvem er dette som utgir seg for meg? Og hvordan vet hun alt?
Hvor er du egentlig?
Det har du ingenting med, svarte stemmen krast. Jeg skal ikke stå til regnskap for deg!
Mere latter i bakgrunnen før Simen igjen tok ordet:
Hørte du det, Eivind?
Da fikk Eivind nok. Han dro pusten dypt.
Det holder, sa han bestemt, selv om stemmen skalv. Jeg undersøker dette selv. Ikke ring igjen.
Han slengte telefonen fra seg på sofaen. Godt Ingrid satt ved siden av ham ellers kunne dette vært skjebnesvangert.
Ingrid ramlet ned på sofaen, rystet. Stemmen den var lik! Men viktigere: Hvorfor all denne kunnskapen om private ting? Noen måtte vite hva de drev med.
Hva slags tull er dette, sa hun svakt. Hvem fristet Simen til å gjøre dette?
Eivind rusket seg tankefullt i håret. Han ante ikke hva som var sannheten.
Jeg har ingen anelse, svarte han, og så i veggen. Men stemmen, latteren alt stemte. Det er nesten ikke mulig.
Og Simen han snakket som om han var sikker på at det var meg. Hva om jeg faktisk ikke hadde vært her? Da hadde du kanskje trodd
Men Eivind snudde seg mot henne, mykere i blikket.
Jeg kjenner deg, Ingrid. Jeg hadde ikke trodd det. Dette må være et slags spill eller en eller annen dårlig spøk. Jeg skal finne ut av det! Hvis jeg må, så spør jeg om overvåkningsbilder på Krystall.
Ingrid lente hodet mot skulderen hans. Kulda i kroppen slapp taket, varmen bredte seg ut. Ja, sa hun stille, det er ikke meg. Men hvem og hvorfor?
Eivind trakk bare på skuldrene, men inne i ham var det ikke lenger bare forvirring, men også besluttsomhet. Han klemte hånden hennes og nikket stille: de var sammen.
****************************
Neste dag, litt utpå formiddagen, satt Ingrid på kjøkkenet med te og laptop. Plutselig lyste navnet Simen opp på skjermen. Hun nølte, men svarte til slutt, nysgjerrig på hans forklaring.
Hei, begynte Simen, forsiktig. Har du snakket med Eivind, etter i går?
Ingrid grep koppen og nikket inn i mikrofonen, la stemmen til for å høre hvordan Simen ville vikle seg ut.
Ja. Vi endte opp i en krangel. Han stoler ikke på meg lenger. Han mener jeg har løyet.
Det ble helt stille i andre enden. Til slutt lød et nesten tilfreds sukk fra Simen.
Jaha Jeg har alltid sagt at Eivind ikke setter pris på deg, Ingrid. Han vet ikke hvem du virkelig er.
Ingrid kjente irritasjonen koke, men tvang seg til å holde roen. Hun skulle finne ut av alt.
Hva mener du? spurte hun kaldt.
Simen ble mer lavmælt, nesten konspiratorisk:
Mener bare at du fortjener mer. Jeg har aldri sagt det før, men jeg har vært forelsket i deg lenge. Hadde du gjort det slutt med ham, hadde jeg tatt vare på deg. Jeg kunne gitt deg alt, Ingrid.
Hun ble stille. Så det var dét. Hele denne opptrinnet, hennes angivelige dobbeltliv, var et spill? Hun pustet dypt, før stemmen ble isende kald og tydelig:
Simen, dette er både overraskende og upassende. Jeg elsker Eivind og vi skal finne ut av dette selv. Du trenger ikke blande deg inn.
Han nølte, selv hans stemme mistet selvtilliten: Jeg jeg bare ville du skulle vite at du har noen som bryr seg. Eivind jeg tror han egentlig vil slå opp, jeg har hørt rykter. Jeg vil bare at du skal være trygg!
Ingrid presset telefonen så knokene ble hvite før hun svarte:
Du, Simen for det første var jeg hjemme i går. For det andre, vi har ikke kranglet. For det tredje, nå forstår jeg hvorfor alt dette skjedde. Du sto bak. Nå vet jeg hvorfor.
Han ble taus, før han prøvde å forsvare seg:
Hva mener du?
Du hyrte noen som lignet meg og fikk henne til å etterligne stemmen min. Hun ringte og lot som hun var meg i Krystall. Alt for å ødelegge forholdet vårt. Innrøm det var det du ønsket.
Stille. Hun ventet, viss på at svaret kom.
Til slutt, brøt han sammen:
Ja! Det var meg. Fordi jeg elsker deg! Fordi Eivind ikke behandler deg rett. Jeg ville bare at du skulle skjønne hvem som virkelig fortjener deg.
Ingrid svarte tørt og saklig:
Tror du virkelig jeg ville vært lykkelig med deg? Etter alt dette? Du sviktet både vennskap og tillit bare for å få din vilje?
Han svelget tungt før han svarte, mer forsiktig nå, nærmest bedende:
Jeg jeg trodde om dere ble uvenner, ville du se på meg. Jeg kunne gjort deg lykkelig, jeg ikke han!
Ingrid kjente sinnet, kaldt og rolig:
Jeg kunne aldri vært sammen med en som manipulerer vennene sine på denne måten. Du har ødelagt tilliten for godt.
Unnskyld, Ingrid
Men da hadde hun fått nok.
Ikke ring meg igjen! Og glem Eivind også. Jeg skal la ham høre dette, så vet han hvordan ting henger sammen!
Hun la fra seg telefonen, ristet litt på hånden før hun kikket ut. Utenfor falt snøen stille og urbant alt så uskyldsrent ut.
I det øyeblikk kom Eivind inn.
Hvordan gikk det? spurte han, usikker i blikket.
Alt ble klart, svarte Ingrid. Han innrømmet alt han gjorde det for å splitte oss, fordi han var forelska. Til og med store løfter om et bedre liv
Eivind satte seg ved siden av henne, tok hånden hennes og lot henne kjenne at hun ikke sto alene.
Da var han aldri egentlig en venn, svarte Eivind stille. La ham fare. Jeg har følt på en uro lenge nå, men hadde aldri prøvd å tenke den helt ut. Nå vet vi det.
Ja, sukker Ingrid, men det er godt å vite hvor vi står. Vi vet hvem vi kan stole på.
Hun lente hodet mot skulderen hans og lukket øynene. Hun følte hjemmefølelsen bre seg lukten av te og treverk, lyden av snøen mot ruta, vissheten om at de var to sammen.
Vet du, smilte Ingrid plutselig, nå har vi en god og holdbar grunn til å ikke dra på de festene hans. Bare si at det er en der vi ikke takler å være rundt.
Eivind lo åpent og lett, lettere enn på mange måneder.
Det stemmer, sa han og så lekent på henne.
La oss kose oss med filmen og kveldsteen, la oss bli her hjemme.
Akkurat sånn, svarte hun og dro teppet enda tettere rundt seg.
Og blant virvlende snøkrystaller og dempet lampelys var de trygge inne i sitt eget, lille hjem, hvor tillit og ro var alt som betydde noe. Utenfor, i verden, gikk livet videre men for dem var det ingen flere masker igjen, ingen flere spill.
****************************
Langt unna ble Simen sittende igjen på sitt eget, kjølige kjøkken, blikket festet på en kopp med kald kaffe. Ordene til Ingrid surret som en forbannelse: ikke ring igjen. Noen anger følte han ikke, bare en uggen bitterhet som rev i magen. Sjalusi og misunnelse slo klo i ham hvorfor skulle alt gå dem så lett? Hvorfor var det Eivind som fikk Ingrid?
Han gikk rastløst rundt på gulvet, rev hemningsløst i papirlapper med planen han lagde kvelden i forveien. Alt ble bare til søppel. Han hadde gjort sitt valg og tapt alt.
Snøen la seg tett i gatene der ute. Simen visste han aldri kom til å ringe henne igjen. Nå sto han alene, sint og misfornøyd, overbevist om at han likevel visste best: En dag, trodde han, ville Ingrid innse hva hun hadde mistet.
Så ble han stående lenge og stirre ut i stillheten. Hjemme i varmen lo kanskje Ingrid og Eivind sammen, drakk te og levde sitt enkle, trygge liv i lyset fra vinduet.
Det kunne vært ham, tenkte Simen bittert. Alt dette skulle ha vært mitt.
