Svik under vennskapets maske
Vinteren hadde bestemt seg for å vise seg fra sin beste side det året: snøen la seg så tjukt at både hager og gater ble tryllet om til eventyrlige landskap. Store, myke snøflak danset sakte gjennom luften og la seg vennlig om hustak og fortau, mens kulda gjorde luften ekstra fresh og klar.
Hjemme hos Mari og Henrik var stemningen en helt annen varm og fredelig. Bak de store stuevinduene utspilte vinteren en forestilling i hvitt, men inne var alt lunt og rolig. Bordlampen sendte ut et dempet, gyllent skjær som holdt kulda på avstand.
Jeg og min kone Mari satt sammen på sofaen under et mykt pledd. På TV-en gikk en klassisk norsk komedie lettbent og koselig søndagsunderholdning, ingenting dypt, bare godt humør og en anledning til å koble av. Mari fulgte entusiastisk med, smilte for seg selv fra tid til annen. Selv lente jeg meg dorsk tilbake og lot blikket vandre ut på snøen som falt utenfor, for det var virkelig vakkert.
Den gode stemningen ble plutselig avbrutt av en ringetone mobilen min. Jeg reagerte først ikke, som om jeg ikke ville bryte den gode roen, men så ringte det igjen. Med et lite sukk tok jeg opp mobilen, så på skjermen og sukket igjen.
Det er Ole igjen, sa jeg til Mari. Tredje gang han ringer i kveld, gitt.
Mari snudde litt på hodet mot meg, men løftet ikke blikket fra skjermen.
Sikkert vil ha deg ut på hytta igjen, sa hun rolig. Han røkte jo hytte på Harestua, han maser jo om innflyttingsfest. Den mannen skjønner ikke at nei betyr nei.
Jeg tok samtalen, lot stemmen låte så munter som mulig.
Hei, Ole, sa jeg, prøvde å høres opplagt ut.
Henrik! Når kommer dere egentlig? Vi feirer jo hytta, jo! Badstua er varm, mat på bordet, halve gjengen er her allerede. Nå må dere komme dere ut, dere må ta dere sammen og bli med det blir dritgøy!
Jeg nølte litt, sendte et blikk bort på Mari. Hun bare ristet svakt på hodet, uten et ord, og jeg skjønte akkurat hva det betydde: alt for slitne for fest, høy musikk og masse folk. Vi ville bare være hjemme denne helga, støtte på oss selv og roen.
Jeg tenkte fort ut en liten nødløgn jeg kunne bruke.
Hør nå, begynte jeg lavt, det er sånn at… Mari har reist hjem til moren sin et par dager. Jeg vil ikke dra alene du skjønner sikkert. Det blir nok en annen helg, ikke sant?
Et lite øyeblikk ble det stille i andre enden, men så svarte Ole overraskende raskt:
Hæ? Når kommer hun tilbake?
I morgen kveld, lød det fra meg, med en anelse motløshet i stemmen. Hun dro på sparket. Vi skulle egentlig se film, gå en tur i St. Hanshaugen, skravle, alt mulig men det ble ikke noe av. Men vi treffes snart, altså, bare ikke i dag.
Ole nølte, men virket plutselig mer tilfreds.
Greit, men gi beskjed etterpå da! Savner dere, vet du.
Klart, svarte jeg fort. Kanskje til helga? Hvis planene ikke endrer seg.
Jeg la på, pustet ut og smilte litt skjevt for meg selv.
Puh, det var så vidt, hvisket jeg til Mari, Han gir seg aldri, den karen. Skulle tro hele livet hans handlet om fester på den hytta. Jeg trives mye bedre her med deg.
Jeg la armen rundt henne, kjente skuldrene senke seg etter samtalen. Utenfor falt snøen sakte, filmen snurret og stua var varm og lun. Akkurat slik jeg likte det.
Mari krøp tettere inntil meg, og hele rommet badet i lampelyset, lydene fra filmen og den svake klokka på veggen trygt og rolig, langt unna mas og bråk.
Helt enig, svarte hun lavt, og så meg inn i øynene. La oss bare se ferdig filmen og legge oss. Er ikke det nok?
Jeg smilte, trakk henne tettere inntil. Jeg så for meg hvordan vi om noen timer skulle slå av lyset, krype under dyna og sovne til vinterstormen bak vinduet. Da ringte mobilen igjen. Samme nummer.
Jeg rynket pannen, sjekket skjermen og svarte motvillig.
Ole, jeg sa jo
Henrik, svarte Ole, nå med en dramatisk alvorlig stemme, Jeg er på Fjellbekken nå, og her er… Mari. Hun er her med en annen fyr. De drikker og hun klemmer ham! Jeg ville egentlig ikke blande meg, men… du burde vite det. Hun sa jo at hun var hos moren sin? Hun løy, Henrik!
Jeg ble stiv. Kastet et forvirret blikk på kona mi ved siden av meg og lurte på om Ole tøyset.
Hva sier du? Er du sikker? Du har nok blandet hun med noen andre…
Helt, helt sikker. Hun er ganske brisen, ler og bryr seg ikke om at jeg er her. Skal jeg la deg snakke med henne?
Jeg lukket øynene med et sukk av uro.
Ja, la meg snakke med henne, svarte jeg, nysgjerrig på hvor dette ville ende.
Det surret klubbstøy, latter, lyden av glass og dette umiskjennelige humøret på høyttaleren. Så hørte jeg en kvinnestemme, så lik Maris at det kjentes i hele kroppen.
Hallo? Hvem er det, da? sa hun, med den samme lille nølingen Mari alltid har.
Jeg svelget, prøvde å holde stemmen stødig, mens jeg så bort på min kone som satt stum ved min side, fullstendig forvirret.
Mari? Det er Henrik. Hva er det som foregår?
Et latterbrøl, så Maris stemme, men mer frekk nå med hes latter i tonen:
Åh, Henrik, du er så kjedelig! Jeg vil leve, jeg vil ut! Lei av a4-livet ditt. Jeg danser og har det gøy orker ikke mer av deg!
Mari spratt opp fra sofaen, hvit i ansiktet, holdt hånden over brystet og hvisket:
Hva i all verden? Hvordan kan han ta feil av meg og noen fremmed? Og hvorfor later noen som meg og vet hvem du er? Hva skjer?
Hvor er du?
Det har du ingenting med, svarer stemmene krast gjennom telefonen. Du trenger ikke vite alt, selv om du er ektemannen min. Jeg gjør som jeg vil!
Latter, klirring, og så tok Ole ordet igjen:
Hørte du det? Jeg sa jo…
Men jeg avbrøt bestemt, stemmen skalv av sinne og vantro.
Stopp nå. Dette finner jeg ut av i morgen. Ikke ring mer.
Jeg la fra meg telefonen, lente meg bakover og stirret opp i taket. Om ikke Mari satt her ved siden av meg nå… Da kunne jeg faktisk trodd på det.
Hun sank tilbake på sofaen med et blikk fullt av forundring. Stemmen minnet skremmende mye om hennes, men viktigere: hvordan kunne en annen vite nok til å spille henne så godt? Her var det åpenbart at noen hadde hjulpet til.
For en farse, hvisket Mari, stemmen var anspent. Hvem holder egentlig på med dette? Hvorfor?
Jeg rufset meg i håret, uten et eneste godt svar.
Jeg vet ikke, sa jeg lavt. Men stemmen, den var prikklik. Helt ned til latteren. Det kan ikke være tilfeldig.
Og Ole var sikker på at det var meg, sa hun, stemmen dirret. Hadde jeg vært borte, så hadde du jo trodd det var sant…
Jeg trakk henne inntil meg med nye krefter.
Jeg hadde luktet lunta. Du ville aldri gjort noe sånt. Jeg kjenner deg. Dette er bare et dårlig stunt, eller en elendig spøk. Jeg skal finne ut av det kanskje får jeg se videoopptak fra puben. Da ser vi hvem denne jenta egentlig var.
Hun bøyde seg mot meg, sakte men sikkert la roen seg igjen og varmet henne innenfra.
Ja, sa hun lavt. Det var ikke meg. Men hvem da, og hvorfor?
Jeg trakk på skuldrene, men var allerede mer bestemt. Jeg tok hånden hennes, og viste at uansett vi sto sammen om alt.
***************
Neste dag, nær lunsjtid, satt Mari på kjøkkenet med te, laptop og jobb-mail. Plutselig ringte det Ole, igjen. Hun ventet litt før hun tok telefonen. Nysgjerrigheten tok overhånd: hva hadde han å si etter alt dette?
Hei, sa Ole forsiktig. Har du snakket med Henrik etter i går?
Mari grep telefonen hardt hun bestemte seg for å følge med på hvor han ville med dette.
Ja. Vi kranglet. Han anklaget meg for alt mulig, ville ikke høre på det jeg sa. Han mener jeg løy.
Et sukk hørtes i andre enden, og så en nesten uvant tilfredshet i stemmen hans.
Skjønner. Jeg har sagt til deg før Henrik skjønner ikke hvem han har. Kom til meg, da, du fortjener mer.
Mari svelget sin voksende irritasjon, fortsatte å spille med, ivrig etter å se hvor han ville.
Hva mener du?
Ole dempet stemmen hemmelighetsfullt:
At du er verdt mer! Jeg har vært glad i deg, lenge. Om du vil forlate Henrik så tar jeg vare på deg. Alltid.
Mari lot det gå noen sekunder før hun svarte rolig, men konsekvent:
Ole, det der var uventet og ganske upassende. Jeg elsker Henrik, og vi finner ut av dette sammen. Ikke bland deg inn.
Beklager om jeg gikk for langt ville bare du visste at du har noen du kan falle tilbake på. Henrik har behandlet deg dårlig han leter bare etter en unnskyldning for å bli kvitt deg, han har sagt ting til meg jeg er bare bekymret for deg!
Nå måtte hun ta seg sammen for ikke å la raseriet slippe løs. Hun tok en dyp innpust, beina fast i bakken:
Du vet, Ole for det første, jeg var hjemme i går. For det andre, vi har ikke kranglet. For det tredje, du har forsøkt å ødelegge her. Nå forstår jeg hvorfor.
Et par sekunder stillhet, og så prøvde han å sno seg:
Hva snakker du om? Helt seriøst?
Jo, du fikk ei jente med lik stemme som meg til å spille inn dette showet, ringe og late som hun var meg med en annen mann, i klubben. Alt for å få Henrik til å tro jeg var utro. Stemmer, Ole?
Det ble taust. Så lød stemmen opphetet, ru og desperat:
Ja, jeg gjorde det! For jeg elsker deg, Mari! Jeg ser hvordan Henrik tar deg for gitt. Jeg ville bare at du skulle merke hvem som virkelig bryr seg og jeg er så mye bedre for deg!
Mari lukket øynene et kort øyeblikk, rynket pannen men holdt stemmen stødig og kald.
Bedre? Hvorfor skulle jeg noen gang ville være med deg? Du kan ikke engang være lojal verken som venn eller som annet. Jeg er ikke interessert, Ole. Ikke en sjanse.
En pause. Han prøvde seg på lavere volum:
Jeg trodde om dere bare kranglet, hvis du bare kunne se hvordan han ikke setter pris på deg. Og det med de andre jentene jeg prøvde bare å glemme deg. Men ingen er som deg, Mari. Jeg hadde gjort deg lykkelig, det lover jeg.
Nå vokste en dyp, kjølig harme i henne. Stemmen hennes var likevel stødig:
Du? Du har forrådt både vennskap og tillit. For hva da? Egne drømmer?
Unnskyld hvisket han, helt satt ut nå, og stemmen var fylt av fortvilelse snarere enn sikkerhet.
Men hun var ferdig med ham. Hun skulle ikke slippe noen unnskyldning inn, ikke denne gangen.
Nei, Ole. Ikke noe unnskyld. Ikke noe vennskap mer. Ikke ring meg igjen! Og styr unna Henrik, jeg lar ham høre hele denne samtalen!
Hun trykket på avslutt og la mobilen på bordet med skjelvende fingre, men trakk pusten dypt, løftet hodet og så ut mot snøen. Alt var rolig der ute, som om ingenting hadde skjedd.
Henrik kom inn i rommet. Slo straks blikket mot henne.
Vel? sa han, prøvde å skjule nervøsitet men klarte det ikke helt.
Mari snudde seg mot meg, smilte skakt:
Alt ble avslørt han tilsto å ha ordnet hele opplegget. For å få oss til å krangle, fordi han elsker meg. Tilbud om gull og grønne skoger! Han er så ussel
Jeg satte meg ved siden av henne, grep hånden hennes og klemte den lett. Jeg ville hun skulle kjenne hvor mye jeg brydde meg. Det var støtte nok i det.
Så han var aldri min venn, mumlet jeg. Glem ham. Ingen grunn til å bruke tid på det her. Jeg har faktisk merket faresignaler før, men aldri hatt bevis. Nå vet vi.
Ja, nikket hun. Nå vet vi hvem vi kan stole på.
Stemmen hennes var jevn og rolig, med et snev av lettelse. Så lukket hun øynene et sekund og pustet inn den varme, kjente duften av hjem: te, treverk og favorittparfymen hennes.
På en måte er det like greit, sa hun, med et lite smil. Nå har vi verdens beste unnskyldning for å slippe flere hytteturer med han. Da kan vi bare si at det er en vi ikke fikser å være rundt.
Hun lo litt, og jeg kjente at spenningen løsnet. Ingen flere småhøflige avvisninger, ingen flere dårlige samvittigheter for å holde oss hjemme. Bare oss to og vår egen verden.
Jeg lo, ekte og befriende.
Nettopp. Da blir det film og te på oss, smilte jeg, og så henne inn i øynene.
Og pledd! Fleipet hun, dro teppet over oss med en herlig innestengt følelse av trygghet.
Helt perfekt, svarte jeg, og trakk henne tett inntil meg.
Snøen la seg mykt utenfor, lampen lyste, og i hjemmet vårt fantes ikke plass til løgner eller spill bare tillit, varme og vissheten om at morgendagen ville bli like rolig og fin som denne.
*************************
Ole satt alene på kjøkkenet i stillheten og stirret på en kopp med kald kaffe. Han kom ikke på sist han tok en slurk hele tankeflommen overdøvet alt. Ring meg aldri mer. Aldri.
Men angeren uteble. I stedet vokste en stum, brennende misnøye. Han knyttet nevene, kjente neglene stikke i håndflatene. Sinne kun sinne.
Hvorfor ble alt feil? ropte han plutselig ut, slo hånden i bordet så smulene fra tørre kaker spratt.
Han så kvelden på klubben for seg, da han hadde fått med seg Randi, jenta han hadde møtt på et kaffested noen uker før. Nesten samme ansikt, lignende frisyre, nærmest identisk stemme. Hun var med på spøken: Kult, jeg elsker sånt, hadde hun sagt da han la ut planen.
Han mintes hvordan hun hadde flirt, snakket høyt og frekt i mobilen, etter oppskriften han ga henne. Der og da hadde han kjent på et slags triumferende håp at når Henrik og Mari kranglet, ville hun skjønne hvor mye mer han kunne tilby.
Nå satt han igjen med ingenting.
Det er ikke min skyld. Det er deres. De skjønner jo ingenting. Han ruslet rastløst rundt kjøkkenet, smalt borti en stol uten å merke det. Hele tiden nistirret han på snøen den rolige, kalde snøen som dekket Oslo denne morgenen.
Hvorfor får han alt? Hvorfor henne? Er ikke jeg bedre? Jo, det er jeg!
Han skjønte det: han hadde ikke bare mistet Mari. Han mistet kameraten også. Henrik, som alltid hadde vært der, som alltid hadde stilt opp. Nå var det slutt, og det kunne ikke fikses.
Telefonen lå urørt på bordet. Ikke snakk om å ringe. Ikke mer trygling, ikke mer forklaring. Bare bitterhet og tanken: La dem få leve i sitt lille koselige univers, de vet ikke hva de går glipp av. Jeg vet at Henrik ikke setter nok pris på henne. Og en dag innser Mari det sikkert for sent…
Han gikk til vinduet, betraktet snøen og mumlet lavt, hissig for seg selv:
Du tror du har vunnet, Mari? At alt er klart? Men du ser ikke annet enn teppet og tekoppen din. Du skjønner ikke at du kunne hatt alt med meg. Men du valgte en illusjon. Vel, nyt det
Han snudde seg, så arket hvor han hadde skrevet ned planen og replikkene til Randi. Han rev det i småbiter og kastet det i søpla, forbannet over at planen var gått i vasken.
Ute fortsatte snøen å falle, dekke alt i rent hvitt. Ole lukket øynene, så for seg Mari og Henrik der de lo på sofaen, trygge, glade alt han selv hadde drømt om.
Og istedenfor å ønske dem lykke, lot han bitterheten vokse:
Dette kunne og burde vært mitt. Alt sammen.
