Forræderi bak vennskapets maske
Denne vinteren hadde virkelig slått til med sitt fulle spekter snøen lå så tett og hvit at hele Oslo minnet om et vintereventyr. Store, myke fnugg danset sakte gjennom luften, la seg over hustakene og de brede fortauene, og luften var kald og krisp, med en klarhet som bare norsk vinter kan gi.
Inne i leiligheten til Ingrid og Morten var stemningen en helt annen varm og rolig. Det snødekte landskapet utspant seg bak vinduet, men inne i stua var det bare lunhet, stille latter og trygghet. Bordlampen sendte fra seg et dempet, gyllent skjær, og ga rommet et slags skjold mot kulden utenfor.
Vi hadde funnet oss godt til rette i sofaen, pakket inn under et lunt ullpledd. På TV gikk en norsk feelgood-komedie, egentlig bare tom moro til å smile av. Jeg la merke til at Ingrid tidvis smilte for seg selv, mens hun så på skjermen. Jeg selv satt avslappet, men lot ofte blikket vandre ut mot det vakre snøværet utenfor. Det var noe hypnotisk over denne kvelden.
Så brøt telefonen stillheten, melodien var kjent det var min mobil. Jeg nølte litt med å svare, jeg ville helst ikke forstyrre denne rolige tiden men mobilen ringte igjen. Til slutt sukket jeg, dro telefonen fram fra lomma og leste skjermen.
Det er Jon-Arne igjen, sa jeg til Ingrid. Tredje gangen i kveld.
Hun kastet ett blikk bort på meg, men slapp ikke serien på skjermen:
Skal sikkert ha deg ut på hytta igjen. Han har jo nettopp fått seg sted på Kongsberg, og maser om å feire. Når var sist han godtok et nei?
Jeg tok telefonen, sveipet over skjermen og justerte stemmen som for å virke mer våken.
Hei, Jon-Arne, sa jeg.
Morten! Når kommer du da, kompis? Hytta er varm, bordet er dekket, folk samler seg! Ta med Ingrid, dere trenger å komme dere ut! Vi må jo feire!
Jeg så raskt på Ingrid. Hun ristet såvidt på hodet, tydelig lei av slike sammenkomster. Vi var begge innstilt på en stille helg hjemme, fri fra mas, full av ro og bare oss to.
Så jeg nølte litt, men dumpet på en unnskyldning:
Eh, du, Ingrid dro til moren sin på Hamar for et par dager. Jeg drar ikke alene, vet du det blir feil. Vi får heller ta det en annen gang.
Et kort stille øyeblikk, så et litt overrasket tonefall fra Jon-Arne:
Til Hamar? Når kommer hun hjem?
I morgen kveld. Det ble litt plutselig. Vi hadde jo tenkt oss på kino, ut i Frognerparken, eller kanskje bittelitt på skøyter om hun fikk det til. Men det får bli siden. Så… vi må ta festen en annen gang.
Jon-Arne lo, men la på uten protest. Jeg la telefonen på bordet med et lettet smil.
Sannelig lett å avvise ham, mumlet jeg til Ingrid. Hva skal du med den evige festingen hans? Jeg foretrekker å være her sammen med deg.
Jeg la en arm rundt henne, kjente at skuldrene sank litt. Fortsatt varmt og fredelig, snøen dalte fortsatt rolig ned ute, og på TV rullet det videre. Akkurat slik jeg ville ha det.
Ingrid stilte seg nærmere, og med lav stemme sa hun:
Akkurat. La oss bare se filmen, så går vi og legger oss. Noe mer trengs ikke.
Jeg smilte, tente et ekstra stearinlys og gledet meg til noen timer i stillheten sammen. Men så begynte mobilen å ringe igjen! Og denne gangen var det samme nummer.
Motvillig tok jeg den ut.
Jon-Arne, nå får du gi deg litt, prøvde jeg, med litt mer press i stemmen.
Han svarte, og stemmen var nå mer alvorlig:
Morten, jeg er på Kaffebaren “Krystall” med gutta før vi drar på hytta. Og vet du hvem som sitter her? Ingrid. Med en kar ved bordet. De holder rundt hverandre og ler, Morten. Jeg vil ikke stikke deg, men du fortjener å vite det. Hun ljugde hun sa jo til deg at hun skulle til moren sin!
Jeg stivnet. Jeg stirret tomt på Ingrid, som satt der i sofaen, fullstendig uvitende.
Hva? Er du sikker? Kanskje du blander henne med noen?
Helt sikker. Hun er allerede godt i gang med pilsen og bryr seg ikke om at jeg er her. Skal jeg sette henne på, så du hører selv?
Jeg nølte, men sa til slutt:
Gjør det.
Jeg satte på høyttaleren, og på mobilen hørte jeg svak klubbstøy latter og høy musikk. Så kom en kvinnestemme, lik Ingrids, og magen min knøt seg.
Hallo, hvem er det? stemmen hadde en lett sløret tone.
Jeg svelget tungt, så på min Ingrid hun satt målløs.
Ingrid? Det er Morten. Hva skjer?
Den tvilsomme kvinnen lo skjevt:
Å, Morten. Du er så kjedelig. Jeg vil ha det gøy, skjønner du. Ble lei av ditt rutinepregede liv. Skal rase fra meg nå!
Ingrid spratt forskrekket opp.
Hvem er det der? Hvorfor utgir hun seg for å være meg? Hvordan vet hun navnet ditt?
På mobilen hørtes den samme sure stemmen:
Hva bryr du deg? Er vel ikke pliktig å rapportere alt jeg gjør! Vi er fortsatt gift.
Enda en dose latter og glassklirring. Jeg avbrøt:
Jon-Arne! Dette stemmer ikke. Jeg ordner opp. Ikke ring mer i kveld.
Jeg hev mobilen på sofaen. Noen minutter bare stirret jeg forvirret rundt meg. Hadde ikke Ingrid sittet her nå… Gudene vet hva jeg kunne trodd.
Hun satte seg ned, stirret på meg. Stemmen til denne jenta var nesten prikk lik og noen må ha gitt henne presise detaljer.
For en fars, mumlet hun. Hvem drar i gang sånt?
Jeg rufset meg i håret, ingen svar kun vonde mistanker.
Jeg aner ikke, svarte jeg. Men det var rart likt. Også at Jon-Arne var så sikker… Tenk hvis du ikke hadde vært her. Da kunne jeg trodd du var utro.
Jeg dro henne nærmere.
Jeg kjenner deg. Dette ville du aldri gjort. Jeg skal komme til bunns i dette, sa jeg trøstende. Vi får se om klubben har kamera.
Hun nikket, dro pusten dypt, og litt etter litt vendte roen tilbake. Vi klamret oss til den tryggheten vi hadde og håpet forklaringen snart ville komme.
**********
Neste dag nærmet det seg lunsj før Ingrid satt på kjøkkenet med en kopp te og gikk gjennom jobbmail. Telefonen ringte det var Jon-Arne. Hun vurderte noen sekunder før hun svarte for å høre ham ut.
Hei, Ingrid, sa han forsiktig. Snakka du med Morten etter i går?
Hun grep sjansen:
Ja. Vi kranglet. Han beskyldte meg for ting helt ut av det blå. Han mener jeg ljuger.
Det var stille et øyeblikk så hørte hun tilfredsheten hans i røsten.
Nei, nå altså… Morten forstår deg ikke. Har alltid sagt du fortjener bedre.
Hun måtte bite tennene sammen for å holde stemmen rolig:
Hva mener du med det?
Jon-Arne snakket lavt, nærmest inderlig:
Du fortjener mer, Ingrid. Jeg har følt det lenge. Jeg elsker deg, faktisk. Om du vil vekk fra Morten, så blir jeg med deg. Alltid.
Hun lot ham fortsette, hørte på, og så sa hun kaldt og med klar stemme:
Vet du, Jon-Arne. Dette er helt feil tid og sted. Jeg elsker Morten, og vi ordner opp oss imellom. Du har ikke noe her å gjøre.
Beklager, jeg ville bare du skulle vite at du kan stole på meg. Hørte Morten sa ting… Tror han prøver å finne en grunn for å dumpe deg. Jeg vil bare se deg lykkelig!
Hånden min skalv raseriet, kaldt som is i blodet, steg.
Du, Jon-Arne. Jeg var hjemme i går. Jeg vet hva du drev med og hvorfor. Alt du gjorde var et spill. Nå skjønner jeg hvorfor.
En pause jeg så for meg hvordan han strevde med å finne ord.
Hva mener du nå?
At du fikk tak i ei jente med stemme som min, lærte henne replikkene og satte igang et teater. For å såre meg og Morten. Stemmer det?
Han svarte med et langt sukk, så et utbrudd:
Ja, det stemmer! Fordi jeg elsker deg! Fordi du fortjener bedre enn Morten! Jeg ville vise deg at dere ikke passer sammen!
Hun lente seg tungt tilbake og ristet på hodet.
Du sviktet vennskapet vårt. Du sviktet tilliten vår. Bare for dine egne fantasier?
Han svarte svakt, med bønn i stemmen:
Jeg trodde Kanskje hvis dere kranglet, ville du se meg? Jeg er så mye bedre enn Morten. Kvinnene før deg de betydde ingenting, jeg ville bare glemme deg! Jeg ville bare vinne deg!
Vinne meg? Tenk deg litt om. Du er ikke den jeg ønsker ved min side. Du er ferdig i livet mitt. Ikke ring mer. Morten skal få høre denne samtalen.
Hun la på. Fingrene hennes skalv, men hun dro pusten langsomt og så ut vinduet på snøen den dalte like rolig. Roen etter stormen.
Morten kom inn og så straks uro i ansiktet hennes.
Hva skjedde?
Hun møtte blikket mitt, og sa lavt:
Det var Jon-Arne. Han innrømmet alt. Han har planlagt dette lenge. Kunne like gjerne tilbydd gull og grønne skoger. Han er ikke venn.
Jeg satte meg tett inntil, tok hånden hennes, og kjente bølgen av støtte hun trengte.
Da var han aldri en venn, sa jeg. Nå kan vi puste lettet ut. Jeg har lenge vært i tvil, men nå fikk jeg fasit.
Hun nikket.
Nå kan vi faktisk stole på det vi har. Vi vet hvem vi kan stole på.
Så lente hun seg mot skulderen min. Jeg lukket øynene, trakk inn duften av lerketre, honning og kaffe dette var hjem.
Du, Morten? Kanskje bra dette skjedde. Nå kan vi droppe alle disse sammenkomstene med god samvittighet!
Det kom mer som en spøk, men for første gang på lenge slapp latteren til.
Akkurat. Nå blir det film og te, samvær bare oss to, sa jeg.
Hun dro ullpleddet tett rundt seg og smilte.
Enkelt og greit, svarte hun.
Så, mens snøen falt i Oslos gater og stuen badet i mykt lys, var vi trygge i vårt lille univers, langt fra intriger og spill. Her var det rom for bare oss, hverandres tillit og ro. Jeg la hånden om Ingrid og kjente mot dette, denne tryggheten, var alt jeg trengte. En stille dag, like god som denne.
************
Jon-Arne satt alene over et tomt kaffekrus, kikket i veggen mens gårsdagen malte seg i hodet hans, bit for bit. Han følte seg ikke skyldig bare sint, full av tapt sjanse og fortvilelse.
Hvorfor får de alt, og jeg ingenting? ropte han plutselig til tomrommet og slo neven i bordet.
Han så for seg kvelden før, der han og “dobbeltgjenger”-jenta Marianne hadde lekt seg med planen hans, i den tro at Ingrid skulle forlate Morten. Nå var alt tapt.
Jeg duger mer enn Morten, tenkte han bittert. Han fortjener henne ikke. En dag innser hun det!
Han reiste seg, så ut på snøen som la seg stille over byen. Et stalkorn av håp, men også en dyster visshet vennskapet til Morten var ødelagt for alltid.
Han rev planskissen i filler og kastet papiret i søpla. Der ute flommet snøen rolig. Han så for seg Ingrid i armkroken til Morten, mens de lo og delte kveldsmaten. Sjalusi og bitterhet klorte i brystet hans.
Men i kveld bar jeg én lærdom med meg: Selvom noen bærer vennskapets ansikt, skjuler det seg ofte en annen agenda bak smilet. Skal du bygge et trygt hjem rundt deg og de du er glad i, må du aldri vende ryggen til den tilliten du vet dere har for noen venner kan vise seg å være ulver i fåreklær.
