«Jeg kommer aldri til å slippe de som forråder inn igjen!» ropte hun, stemmen knust av raseri.
«Hvor er Synne? Vi ser ingen Synne! Hvor har hun forsvunnet? mumlet en stemme i mengden av slektninger som hadde samlet seg på trappene til fødeavdelingen på Oslo universitetssykehus.
Hvis Synne hadde vært Einar, far til den nyfødte, ville forvirringen i samtalen vært langt mindre. Men i dette tilfellet var Synne et kallenavn for den kvinnelige navnet Synnøve, og hennes plutselige fravær var helt uventet.
«Hun har rømt! Den forræderske!» skrek moren til Synnøve, da hun overleverte papirer og det siste brevet fra den flyktende konen til svigersønnen Magnus sammen med det lille barnet.
Brevet var skrevet med en kjedelig, nesten maskinell stil som alle de brevene farene pleier å sende når de forlater sine familier. «Jeg er ikke klar for dette, ikke let etter meg. Jeg vil ikke fraskrive meg min datter, jeg betaler barnebidrag, men min oppgave er slutt.» Ingen returadresse, ingen forklaring på hvorfor en anstendig kvinne, som for bare et halvt år siden drømte om å bli mor, plutselig kastet seg ut i dette.
«Magnus, ikke bekymre deg. Hun vil komme til fornuft, innse alt og vende tilbake,» trøstet Synnøves svigermor henne.
Den eldre datteren, Solveig, holdt seg tilbake. En stemme i henne fortalte at Synne ikke kom tilbake. Når hun handlet, gjorde hun det med full bevissthet enhver handling var nøye kalkulert. Hvis hun hadde bestemt seg for å gå, ville hun også kaste alt bak seg.
«Hold kjeft, Solveig,» avfeide svigermoren. «Hun kommer. En eller to måneder vil hun huske sitt mors hjerte.»
Tredje måned kom papirene om skilsmisse. Solveig møtte ikke rettssalen, avslo omsorg overfor datteren, så den lille Maren ble igjen hos faren. Solveig begynte å besøke Magnus oftere for å hjelpe med barnet og for å holde kontakten med ham.
Skjebnen var nå felles: også hun hadde blitt forlatt av sin forlovede et år etter at sønnen Andreas ble født. De hadde planlagt å gifte seg når Andreas skulle bli tre, og Solveig skulle gå av foreldrepermisjon. Men Mats, som skulle bli hennes mann, flyktet, og etter en lang kamp i retten ble farsskapet fastslått og litt barnebidrag betalt.
Hun hadde fryktet at sin egen bror ville bli forlatt av sin kjære, men alt hun så etter hos Magnus, var små varsler. Til slutt innså hun at hun hadde fokusert på feil person. Det viste seg at hennes egen mor, Kari, hadde presset henne til å få barn, men hun hadde selv ønsket det.
Magnus foreslo å vente fem år før de kjøpte en leilighet, men Einar hastet på alt. Resultatet ble at han kastet den lille Maren, så sårbar og hjelpeløs, som om han aldri hadde hatt noen ansvar for henne.
Kanskje var det sånn at Solveig allerede hadde blitt mor, eller kanskje at Maren, som blomstret i blodet hennes, fikk henne til å se barnet som sin egen. Magnus overlot Maren til Solveig flere ganger, ropte: «Ta henne til moren din.»
Han foreslo også at Solveig og sønnen skulle flytte inn hos ham, så hun kunne leie ut rom og betale boliglånet med leieinntektene, i stedet for å be om hjelp fra sin egen mor.
Kari, da hun hørte at Solveig hadde flyttet inn hos Magnus, kom på besøk med et moralsk anfall. «Det er synd å ha et forhold til brorens kvinne det er skamfullt,» sa hun, men Magnus avfeide henne og sa at det ikke angikk ham.
Litt beruset innrømte Magnus senere: «Jeg vil gifte meg med deg, Solveig, og til og med godta din sønn som min egen.»
«Alt vil være rettferdig, Solveig. Du oppdrar min datter som din egen, jeg ser på din sønn som min, du bestemmer selv hva du vil med huset. Jeg kan tjene penger, men bleier, kaldt vann, suppe til barnet jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.»
Solveig, som før permisjon hadde jobbet som barnehagelærer i en privat barnehage med modest lønn, forsto at Magnus forslag var pragmatisk, men også kaldt.
Etter nøye overveielse innså hun at romantisk, uoppnåelig kjærlighet ikke hadde brakt henne lykke. Kanskje var det tid for en praktisk tilnærming til livet? Magnus var snill, røykfri, brakk aldri, og hjalp ofte med penger til barnet. Maren hadde allerede begynt å kalle ham «mamma» etter to år.
Kanskje var alt dette til det beste?
Moren dukket ikke opp i bryllupet de hadde egentlig ikke ventet henne. De drakk et glass med vennene, hørte lykkeønskninger og dro tilbake til leiligheten i Stavanger, hvor de fire nå bodde. Livet forandret seg lite: barna delte et rom, de voksne et annet.
En dag, mens Solveig stod i dusjen, hørte hun en lyd fra den knapt åpne barneromsdøren. Den var som et lite hull i festningsmuren, og gjennom den så barnas øyne.
Kort tid etter kom Magnus’ ekskone, Synnøve, inn gjennom døren med en dramatisert roar.
«Kjære, jeg er tilbake!» erklærte hun, før Magnus bråkt avviste henne med en streng hånd.
«Er du glad for å se meg?» spurte hun, mens han avviste henne enda mer.
«Skal jeg være glad?» svarte Magnus med en sarkastisk tone.
Han hadde lenge tenkt på hva han skulle si til sin ekskone, men da øyeblikket kom, klarte han bare å spørre hvorfor hun kom.
«Jeg vil snakke med datteren, kanskje reparere forholdet,» mumlet Synnøve.
«Jeg har allerede funnet min familie, så jeg slipper aldri inn forrædere igjen,» svarte Magnus kaldt.
«Dette er om Solveig,» protesterte hun. «Hvordan kan du bytte meg mot henne?»
Synnøve så på den åpne døren, hvor lille Maren tittet nysgjerrig ut. Hun løp mot datteren, løftet henne høyt.
«Maren, hvor har du vokst opp!» ropte hun.
I samme øyeblikk hørte de en skrikende alarm fra en nabo, og lille Andreas bet i foten på Synnøve.
«Slipp min bror, du heks!», skrek han.
Synnøve, kledd kun i strømpebukser og kort kjole, skrek av smerte, mens hun desperat prøvde å holde Maren på gulvet.
Barnet sprang mot broren, og de gjemte seg bak Solveigs ben. Synnøve kastet et kaldt blikk mot dem, og hvisket:
«Du slange! Du har vendt min datter mot meg! Jeg lar deg ikke slippe unna!»
Ingen av morene klarte å kreve omsorg for Maren; hun hadde aldri sett sin egen mor, og selv om hun dukket opp, hadde hun ingen intensjon om å knytte bånd. Alle forsøk på å få rett til barnet mislyktes.
Morens forsøk på å overtale Magnus til en «baklengs sjakk» brøt også.
Til slutt brøt Magnus og Solveig all kontakt med Synnøve og flyttet seg, uten å etterlate adresse, til en ny by. Nå lever de lykkelig i en liten leilighet i Trondheim, med tre barn. Maren forteller kun sine nærmeste venner at hun egentlig er datter av en ekte heks, men at hennes egen mor, Solveig, er en god fe som reddet henne og nektet å levere henne tilbake.
Andreas bekrefter historien for alle, og sier at faren deres, Magnus, må være en ond trollmann, for han forlot den gode feen og løp. Heldigvis fant de en god far, og nå har de en lykkelig familie med mor, far og to små søsken. Eventyrene må alltid ende godt.
