Sviket farens minne
Jeg har alltid likt å rusle i timesvis rundt i gårdsrommene, selv om det egentlig bare tar fem minutter å gå fra leiligheten min til bakeriet. Men denne kvelden føltes ekstra tung. Jeg orket rett og slett ikke tanken på å komme hjem til den kalde tekjelen, det skitne gulvet og den feite katten min, Ludvig, som de siste årene har vært min eneste samtalepartner hvis jeg ikke regner med fjernsynet, som jeg skrur på så fort jeg har øynene oppe om morgenen og lar surre helt til jeg skal legge meg, for stemmene til nyhetsoppleserne gir meg i det minste en illusjon av at jeg har mennesker rundt meg.
Beina verket, kneet murrer vondt, været er rått og ufyselig. Likevel sniker jeg meg ned i parken, selv om alle benker og husker er søkkvåte. Jeg setter meg på kanten av en benk under en rusten parasoll, og stikker hendene dypt ned i lommene på den gamle duffelcoaten jeg har brukt i årevis. Hvorfor kjøpe noe nytt?
Tidligere, mens mannen min Per ennå levde, var livet et helt annet. Det var fullt, bråkete, og noenganger trangt for vi bodde hele fire stykker i en toromsleilighet: vår eldste, Erik, og lillesøster Mari. Nå har de flyttet for lengst. Per døde allerede for femten år siden, og Erik og Mari fløy ut av redet for å lage sine egne liv et helt annet sted. Erik og kona med barna bor nå i Bergen, mens Mari dro til Oslo og giftet seg med en IT-mann de reiser mye, alltid på tur hit og dit. Hvis de husker på meg, er det som regel til bursdag, med en sms: Gratulerer med dagen, mamma! Klem! og noen bilder av barnebarna jeg nesten ikke kjenner. De kommer aldri hit på sommeren det er språkcamp, Spania, eller privatlærere.
Jeg sukker mens jeg ser regnet plaske mellom bena til en feit due som hakker ned i den våte asfalten, på jakt etter litt mat. Jeg trodde en gang barna skulle være støttespillere for meg, at jeg i alderdommen ville omgis av barnebarn, de skulle komme på besøk, ringe hver kveld. Men hverdagen ble annerledes: Erik ringer en gang i måneden, og har alltid det samme å si: Hvordan har du det, mamma? Alt bra? Vi jobber og ungene er forkjølet. Du skjønner sikkert, det er travelt. Mari mener å ha gjort sitt når hun har ført litt penger over på kontoen min og sendt noen bilder av ungene sine. Resten bryr de seg ikke om.
Pensjonistlivet ble etter hvert en endeløs dag der alt gjentar seg: stå opp slå på TV-en, mate katten, koke havregrøt eller speilegg, TV igjen, lunsj, TV, en tur på kvelden, så TV, før jeg sovner. Noen ganger tar jeg meg i å snakke høyt til TV-en, kommentere programledere eller kjefte på dem. Ludvig glor da utålmodig på meg med gule øyne, vifter med halen og labber over til favorittstolen.
Denne kvelden satt tomheten ekstra tungt. Jeg ville ikke hjem; det var så stille og tett i stua. Selv da småregnet begynte, ble jeg sittende, traktes tettere inn i den slitte jakken, drar duskelua godt ned i pannen.
Lise? hører jeg plutselig ved siden av meg. Lise, er det deg?
Jeg skvetter til og ser opp. Ved benken står en høy, lut mann i gammelbrun regnfrakk og sixpence, grånende tinninger og grå, vennlige øyne. Umiddelbart kjenner jeg ham igjen: Gunnar Pedersen, naboen fra oppgangen ved siden av. Vi har vekslet noen setninger i heisen, småprat ved søppelkassene, men aldri mer enn det.
Gunnar? sier jeg forbauset. Hva gjør du ute i dette været? Du blir jo forkjølet!
Og du da? smiler han og setter seg forsiktig på benken, etter å ha brettet ut et avisark fra lommen. Jeg har sett deg sitte her en time, jeg. Sånt legger en gammel mann merke til. Tenkte jeg fikk sjekke at alt er i orden.
Det er ikke noe, sier jeg og vifter med hånden. Jeg vil bare ikke hjem. Det er så sørgelig og tungt. Skulle ønske jeg kunne ule mot månen noen ganger, Gunnar.
Det der kjenner jeg til, nikker han, tar opp en liten lommelerke. Konjakk, forklarer han da blikket mitt fester seg. 35 prosent, akkurat nok til å varme sjela på sånne kvelder. Vil du ha litt? Jeg drikker ikke ofte, altså, men iblant hjelper det mot ensomhet.
Jeg har egentlig ikke så mye til overs for brennevin, men denne kvelden, tenker jeg: hvem bryr seg? Jeg tar en liten sipp og kjenner varmen spre seg ut i kroppen.
Takk, sier jeg stille og gir tilbake lerka. Du da? Var du ikke gift?
Jo, sukker han. Tredje året som enkemann nå. Sønner i Oslo begge to, egne familier, jobber. Kommer hjemom kanskje to ganger i året, ringer på søndager. Sånn går no dagan. Og du?
Barna bor langt unna. Ringer sjelden. Per døde for mange år siden.
Lik oss det da, nikker Gunnar. To par ensomme sko.
Vi sitter tause og ser på regnet. Stillheten er ikke ubehagelig, nesten koselig, som om vi kjenner hverandre ut og inn og ikke trenger si mer.
Lise, jeg har sett deg gå her mange ganger, sier han plutselig, og rødmer litt. Du ser så ordentlig og hyggelig ut. Jeg har tenkt lenge på å slå av en prat, men så er det blitt med tanken. Men i kveld det må være et tegn.
Sett meg? Hvorfor det?
Hva annet skal jeg gjøre? humrer han. Jeg har vindu ut på gårdsplassen. Du går alltid ut til samme tid, og hvis jeg ikke ser deg, blir jeg til og med litt bekymret.
Det blir varmt i brystet mitt av tanken på at noen legger merke til meg, at noen bryr seg om hvordan jeg har det.
Kanskje vi skal gå tur sammen? foreslår Gunnar plutselig. To er bedre enn en, og jeg har da stokken min om det skulle komme farlige dyr.
Hvem skulle det vært? Duer? ler jeg for første gang på lenge.
Duer, eller andre småkjeltringer! svarer han, og vi blir enige på stedet: fra nå av går vi sammen.
Siden blir alt annerledes. Hver eneste kveld går vi tur sammen gjennom parken bak blokkene. Gunnar forteller om livet sitt som ingeniør på fabrikken, om alt han har lest og skrevet om lokalhistorie, og jeg, som en gang var regnskapsfører, lytter og forteller om Erik og Mari, om hytta vi en gang hadde i Kragerø, solgt fordi ingen brydde seg om den lenger.
Samtalene våre varer til langt på kveld. Når jeg går hjem, kjenner jeg meg nesten lykkelig. Hjemmet fylles med lys jeg lager ikke bare mat til meg selv lenger, men har noen å glede. Jeg baker boller, og til og med Ludvig blir mer kosete med nye dufter fra kjøkkenet.
En kveld blir det for sent for Gunnar å gå hjem. Han har drukket te og skravlet til klokka er nesten ett. Jeg tenker: hvorfor ikke? og sier:
Bli her i natt da, Gunnar. Du kan ligge på gjestesenga.
Jeg vil da ikke trenge meg på? spør han med et håpefullt glimt i blikket.
Slapp av, sier jeg. Det er god plass her.
Slik blir det. Først en gang i uka, så to, og til slutt har han med tøfler, tannbørste, og en skinnbag. Jeg våkner til lyden av ham på kjøkkenet, og livet føles lett. Fjernsynet surrer sjeldnere nå; vi har så mye å prate om. Ludvig ble først sjalu, men fant seg til rette og sover ofte hos Gunnar.
Gunnar, skal vi lage kålruller i morgen? Jeg har kjøpt kål, foreslår jeg over en kopp te.
Jeg handler kjøttfarse, du koker ris, nikker han fornøyd.
Det er som om selve lykken har flytta inn. Men tankene på barna plager meg. Jeg tør ikke fortelle dem om Gunnar. De forgudet faren sin. Erik, særlig, nevner ofte pappa ville gjort slik, pappa hadde likt sånn. Jeg er redd de ser på Gunnar som et svik. Femten år har gått, men faren lever videre som et ideal.
Gunnar presser meg aldri, bare sier: Fortell dem når du er klar, Lise. Jeg venter.
Plutselig en dag ringer Erik: Mamma, Mari og jeg har tenkt å komme på besøk til bursdagen din. Hele familien, i tre dager. Hva ønsker du deg? Jeg blir først glad, men får dårlig magefølelse. Hvordan skal jeg gjøre dette med Gunnar?
Gunnar, barna kommer i tre dager. Jeg vet ikke helt… De kan reagere.
La oss gjøre det sånn: Jeg går hjem til meg, så får du snakke med dem først, sier han forståelsesfullt.
Han høres sliten ut, men samler sakene sine og drar neste dag med ordene: Lise, jeg elsker deg, men jeg vil ikke være noen hemmelighet.
Barna kommer med full familiepakke og mye styr. Jeg dekker på og lever kjøkkenliv mens hjertet slår ekstra hardt: Hva skal jeg si? På kvelden tar jeg mot til meg:
Erik, Mari, jeg har noe viktig å si.
Hva da, mamma? sier Erik, hans stemme spak og varsom.
Jeg har truffet en mann. Gunnar. Vi har vært sammen et halvt år. Jeg trives med ham.
Det blir dørgende stille. Mari ser på meg med avmålte øyne.
Hva mener du, mamma? Skal du til å gifte deg igjen som om du var 30?
Jeg er 65, ikke død, Mari.
Men det er pappaes leilighet! Du kan da ikke bare… Erik slår koppen i bordet. Du svikter pappa!
Dette er ikke deres sak, prøver jeg meg, men det hjelper ikke.
Enten oss eller ham. Hvis du velger Gunnar, kommer ikke vi eller barna mer hit, sier de til sist.
Jeg blir sittende alene igjen, tårene triller på duken jeg nettopp la så pent på for deres skyld.
Hele natten ruller tankene i hodet mitt barna, barnebarna, Per, og Gunnar. Hvorfor er kjærligheten i min alder et svik? Jeg orker ikke, men neste morgen er alle pakket og drar i vei tidligere enn planlagt. Leiligheten er isende tom. Jeg savner Gunnar fryktelig; Ludvig mjauer lett etter ham.
Jeg ringer Gunnar sent og visker gråtkvalt: Vi får ikke treffes lenger. Barna aksepterer det ikke.
Han sier ikke stort, bare: Lise, de manipulerer deg. Du fortjener bedre.
Men jeg legger på. Gråter lenge og har ikke hatt det så vondt siden Per døde.
Ukene går sakte. TV-en er min eneste venn igjen, Ludvig mer fjernt. Barna sender bare de nødvendige sms-ene: Alt bra, mamma? Jeg er mer ensom enn før. En dag treffer jeg fru Møller i heisen.
Hvor er Gunnar henne? Ikke sett ham på en stund? Syk?
Litt dårlig, kanskje, svarer jeg lavt.
Han har blitt så tynn, går med stokk nå. Ikke bra, sukker hun.
Jeg blir stående og stirre. Hva er det jeg driver med? Jeg griper telefonen, ringer ham. Etter mange tut får jeg en svak stemme:
Jaha.
Gunnar, det er meg. Er du syk?
Var ikke meningen å plage deg med det, hoster han. Du har barna å tenke på.
Jeg kommer nå, sier jeg bestemt.
Jeg tar frakken, humper over gårdsplassen, ringer på. Gunnar ser sliten ut, mager, men smiler med øynene.
Har du mat hjemme? spør jeg, mens jeg henger fra meg.
Sett deg, jeg varmer te, sier han, men jeg skyver ham bort, kokkelerer, steller og blir hos ham denne natten.
Neste morgen kjenner jeg meg bestemt. Jeg ringer Erik:
Erik, fra nå av bor jeg sammen med Gunnar. Og det får du og Mari bare leve med. Jeg er deres mor, og jeg har rett til lykke. Om dere ikke kan akseptere det, er det deres valg. Men jeg lar meg ikke kommandoere mer. Pappa vil alltid ha en plass, men Gunnar har det også. Det får dere tåle.
Det blir stille i den andre enden. Endelig sier Erik: Mamma, du vet hva vi mener. Men vi aksepterer det vel, så lenge du er lykkelig.
Mari sender en melding en uke senere: Det er din sak, mamma. Vi synes ikke det er lett. Men du er velkommen hit bare ikke begynn å snakke om Gunnar.
Jeg sukker, men takker. Det er ikke full aksept, men vi har funnet en slags fred for nå. Og viktigst av alt Gunnar smiler, Ludvig maler, jeg kjenner livet vende tilbake. Og mens TV-en summer i bakgrunnen og natten senker seg over bygården, sier jeg stille til meg selv: Det er aldri for sent å velge å leve og jeg fortjener det.
Personlig lærdom: Etter mange år i skyggen av andres forventninger oppdaget jeg til slutt at jeg har rett til å velge min egen lykke uansett alder. Det er ikke å svikte, men å være sann mot seg selv.
