Men ringene skal jeg lage for deg, husk det!
Magnus sa dette med en slik selvsikkerhet og barnslig ærlighet at Solveig ikke kunne la være å le.
Magnus, vi har bare vært sammen i et par måneder, Solveig tok kaffen sin og skjulte et smil. Hvilket bryllup snakker du om?
Jeg ser hvordan han ser på deg, Magnus nikket med et kunnskapsrikt uttrykk. Så gjør deg klar. Og når det blir tid for ringene, kommer du rett til meg. Jeg skal lage et mesterverk, det lover jeg.
På vei hjem tenkte Solveig på hvor viktig dette vennskapet var for henne. Magnus hadde vært der i femten år siden universitetet. Femten år med gjensidig støtte og tillit. Da Magnus valgte å bli gullsmed, var Solveig stolt av ham. Hun fulgte med mens verkstedet hans vokste, mens han fikk faste kunder. Arbeidene hans ble kjent i byen, og Solveig anbefalte ofte vennen til venner.
Måneder senere, da Andreas frikte, var spørsmålet forlovelsesringer løst. Hvem andre kunne hun stole på?
Magnus trakk til seg en stol, satte seg ved siden av henne, og de begynte å skissere. Solveig viste hvilke linjer hun likte, Magnus foreslo varianter og justerte. En time fløy forbi. På bordet lå flere skisser, og én var tydelig bedre enn de andre elegant, med sammenflettede mønstre.
Dette kommer til å se fantastisk ut, Magnus banket blyanten mot tegningen. Men det er komplisert arbeid, det tar tid. Jeg må legge på litt ekstra på prisen. Solveig tenkte seg om. Bryllupsbudsjettet var sprengt til siste krone.
Magnus, hva om jeg gir deg gull å smelte om? Blir det billigere?
Selvfølgelig. Hvis gullet er bra, med stempel, så ja. Da betaler du bare for arbeidet.
Solveig husket en eske med bestemors smykker. Der lå det et solid, gammelt armbånd. To kjeder. Et par ringer. Bestemor hadde etterlatt henne disse smykkene. Men Solveig fant ikke bruk for dem. Å smelte dem om til noe viktig det føltes riktig.
Greit. Jeg gir deg gullet, du lager ringene. Avtale?
Avtale, Magnus ristet hennes hånd. Jeg skal gjøre det beste arbeidet i mitt liv. For den mest verdifulle personen.
En uke senere kom Solveig med esken. Magnus veide hvert smykke, sjekket stemplene og noterte alt. Det var nok gull, med god margin.
Bryllupet var vidunderlig. Magnus var blant æresgjestene og holdt en rørende tale. Solveig og Andreas satte på seg ringene. Og det føltes som om det ikke fantes lykkeligere mennesker i verden. Mønstrene flettet seg sammen, gullet glitret, og graveringen inni lyste med «For alltid».
Den første måneden etter bryllupet forsvant i travelhet. Solveig brukte ringen uten å ta den av, beundret skjønnheten. Men en morgen la hun merke til noe rart huden under ringen klødde. Solveig gned fingeren og tenkte at det kanskje var såpen. Men kløen ble ikke borte. Mot kvelden dukket det opp små røde flekker.
Kanskje du er allergisk mot noe? foreslo Andreas.
Solveig smurte på krem og la seg uten ringen. Om morgenen var flekkene nesten borte. Men så snart hun satte på ringen igjen, kom kløen tilbake. Etter noen dager klaget Andreas over det samme.
Hør her, dette er rart, Solveig satte seg ned og så på begge ringene. Hvorfor har vi samme reaksjon?
Kanskje gullet ikke er ekte? Andreas rynket pannen. Eller legeringen er feil?
Solveig ville ikke tro noe dårlig. Magnus var hennes venn, han kunne ikke gjøre en feil. Men uroen satt igjen. Etter en uke, da symptomene ikke forsvant, bestemte Solveig seg for å ta ringene til en uavhengig ekspert. Bare for å få ro i sinnet.
Eksperten tok imot ringene, gransket dem under lupe, veide dem og utførte tester. Solveig satt i venteværelset og bladde i et blad, men leste ingenting. Inni henne snørte alt seg sammen av en ubehagelig forutanelse.
Da eksperten kom tilbake, var det ikke noe smil å se.
Jeg sier det rett ut dette er ikke 585-gull, eksperten la en utskrift med resultatene foran dem. Under et tynt lag med gullbelegg er det en billig legering med høyt nikkelinnhold. Derfor den allergiske reaksjonen. Stemplet stemmer ikke.
Solveig stirret på papiret, på tallene, på grafene, og kunne ikke fatte hva som foregikk.
Så… dette er forfalskninger? Andreas tok imot rapporten og leste den igjennom.
Ja. Slike ringer er verdt en tiendedel av det dere betalte. Og hvis dere ga fra dere eget gull til omsmelting, ble det ikke brukt. Det ble byttet ut med billig metall.
Solveig ble kvalm. Bestemors armbånd, kjeder, ringer. Alt var borte. Og i stedet for dyre forlovelsesringer billig smykker.
Hjemme leste Solveig rapporten om og om igjen, i håp om å finne en feil. Men tallene var nådeløse. Magnus hadde lurt dem. Byttet ut gullet og puttet differansen i egen lomme. Og smilte på bryllupet, holdt en skål.
Andreas var rasende. De prøvde å få tak i Magnus. Men han unngikk dem. Hadde noen advart ham om ekspertisen?
Da dro Andreas til verkstedet. Solveig ble hjemme. Mannen kom tilbake to timer senere u
