Jeg var ung da jeg møtte denne fyren. Han behandlet meg som en prinsesse, overøste meg med komplimenter og fremsto som den perfekte mannen. Men så fort han hadde fått det han ville, forsvant han sporløst ut av livet mitt. Da vi gikk fra hverandre, var jeg helt knust, men jeg ante ikke hva møtene våre skulle føre til. Jeg ble sjokkert da jeg fikk vite at jeg var gravid. Først våget jeg ikke stole på mamma, men etter hvert forstod jeg at jeg ikke kunne skjule magen stort lenger jeg var jo allerede fire måneder på vei. Det var vanskelig, men jeg bestemte meg for å si det.
Med én gang hun fikk vite det, fortalte hun det til pappa. Alt jeg fikk fra ham var anklager og skuffelse, mens mamma bare sukket og sa: “Jeg skulle ønske jeg aldri hadde født deg.”
Drevet av frykten for sladder og skam i hele bygda, maste de på at jeg skulle ta abort, selv om det innebar en risiko for helsa mi. Jeg gikk motvillig med på det, men dagene etterpå gråt jeg konstant. Jeg følte at jeg hadde forrådt mitt eget barn. Jeg ber fortsatt Gud om tilgivelse for det jeg gjorde. Livet stoppet helt opp for meg. Jeg ønsket egentlig bare å forsvinne, både moralsk og fysisk. Foreldrene mine brydde seg ikke det eneste de tenkte på, var omdømmet sitt.
To år etterpå klarte jeg å rømme fra det kvelende hjemmet deres. Jeg fullførte utdannelsen og bygde meg etter hvert en god karriere i Oslo. Til slutt oppnådde jeg det jeg før bare kunne drømme om. Likevel var det én ting jeg aldri kunne kjøpe, verken med kroner eller status: en ekte familie. Jeg hadde for lenge siden mistet muligheten til å bli mor. Jeg har truffet menn, mottatt flere frierier, men så fort de fikk vite at jeg ikke kunne få barn, forsvant de.
Det er foreldrene mine som må bære skylden for dette. De frarøvet meg muligheten til å få oppleve gleden ved å være mamma. Jeg har ingen ønsker om å ha kontakt med dem, og tanken på å se dem rører meg ikke. Da pappaen min fikk hjerteinfarkt, og mamma tryglet meg om å ta vare på ham, nektet jeg. De sviktet meg jeg kan uten å nøle holde dem ansvarlige. For å lette samvittigheten min, sender jeg dem penger hver måned. Men jeg sverger at min egen datter aldri skal oppleve samme smerte. Foreldre skal støtte barna sine, ikke vende dem ryggen når de trenger det som mest. Mine foreldre forstod aldri hvor stor lykken var, den som de sugde ut av livet mitt.
