Jeg er enebarn, visstnok etterlengtet, men jeg har aldri følt meg spesielt elsket. Da jeg var 23 år og fem måneder gravid, begynte jeg å tvile på om jeg virkelig var mine foreldres biologiske datter. Foreldrene mine har passert sytti, og den økonomiske situasjonen vår er elendig. Vi bor i en leid leilighet i Oslo, og det er så vidt vi får endene til å møtes. Min mann og jeg både studerer og jobber, men pengene strekker rett og slett ikke til. Vi har vært truet med utkastelse to ganger fordi vi ikke har klart å betale husleien, og vi har måttet låne penger av venner for å komme oss gjennom månedene. Nå sitter vi med gjeld opp over ørene, sliter med å skaffe mat, og økonomiske bekymringer er en konstant følgesvenn. Noen ganger hjelper foreldrene mine oss med litt mat. De har lenge ønsket at vi skulle gifte oss, så for omtrent et år siden giftet vi oss borgerlig og det var helt uproblematisk for oss. Like etter begynte foreldrene mine å mas om barnebarn.
Moren min har ofte påpekt at jeg må få barn nå hvis jeg ikke vil bli en gammel mor, slik som henne. Vi følte oss derimot ikke klare for barn, og vi haddde ingen hast det føltes som et altfor stort økonomisk ansvar akkurat nå. Da kom foreldrene mine plutselig med et fristende tilbud. Dersom jeg fikk barn, skulle vi få en god slump penger nok til å kunne kjøpe vårt eget hus på landet. Foreldrene mine ville da flytte til landsbygda, og vi ville få leiligheten i byen. Vi tenkte mye på dette og konkluderte med at det kunne være en god løsning for oss. Da ville vi slippe å uroe oss for husleie, og vi kunne bruke resten av pengene på andre nødvendigheter. Moren min lovet at hun skulle ta vare på barnet mens jeg fortsatte studiene.
Vi ble også lovet økonomisk støtte og hjelp til alt vi og barnet trengte. Men ingen av løftene ble holdt. Ikke en gang en eneste bleie kjøpte de. Moren min ringte ofte da jeg var gravid for å høre om vi forberedte oss til fødselen, samtidig som jeg knapt hadde penger til det mest nødvendige ikke engang til babyklær. Hun foreslo heller at mannen min kunne ta en tredje jobb for å dekke utgiftene. Jeg minnet henne på de lovede pengene, men hun fornektet hele avtalen og kalte oss uansvarlige med dårlige prioriteringer.
Da datteren min ble født, begynte plutselig foreldrene mine å snakke om de pengene igjen, men da hadde vi allerede bestemt oss: Vi ville kjøpe vår egen leilighet uten deres hjelp. Vi forsto endelig at vi ikke kunne stole på deres støtte, uansett hva de tidligere hadde sagt.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
