Som enebarn ble jeg ikke akkurat dullet med, selv om jeg visstnok var svært etterlengtet. Da jeg var 23 år og fem måneder gravid, begynte jeg alvorlig å lure på om jeg virkelig var biologisk barn av foreldrene mine. Mamma og pappa har passert sytti og økonomien vår er mildt sagt begredelig. Vi bor i en leid leilighet og baler stadig med å få endene til å møtes. Jeg og kjæresten min prøver så godt vi kan å sjonglere studier og deltidsjobber, men vi klarer likevel aldri å holde hodet helt over vannet. To ganger har vi nesten blitt kastet ut fordi vi ikke har klart å betale leia, og vi har måttet låne penger av venner. Nå står vi med gjeld opp etter ørene, har knapt råd til brødskiver, og jeg kjenner at den norske janteloven ikke akkurat hjelper når det gjelder å be om hjelp.
Noen ganger hjelper mamma og pappa oss med litt middagspenger. De maser også konstant om at vi burde gifte oss, så til slutt dro jeg og endelig min kjære til Folkeregisteret og fikk det unnagjort hurra for kjærligheten! Da begynte selvfølgelig foreldrene mine å mase om barnebarn.
Mamma har aldri lagt skjul på at jeg MÅ få barn, for ellers ender jeg opp ensom og gammel som henne, sier hun. Men kjæresten min og jeg følte oss ærlig talt ikke klar for å få barn, særlig med tanke på økonomien vår som minner mer om dager med lutefisk enn indrefilet. Plutselig viste foreldrene mine fram et gullkort (eller rettere sagt, et slitent Visakort): Om jeg fikk barn nå, skulle de gi oss hele sitt fødselskapital så kunne vi kjøpe oss et koselig hus på landet! Foreldrene mine ville flytte ut på landet og la oss ha leiligheten inne i Oslo. Etter litt alvorlig kaffeprat kom vi fram til at dette jo faktisk kunne vært redningen vår. Tenk å slippe å leve fra hus til husleie, bruke litt penger på andre ting enn knekkebrød og nudler! Dessuten lovet mamma å passe barnet når jeg måtte lese til eksamen.
Vi ble også lovet full økonomisk støtte og hjelp til å kjøpe inn alt vi trengte til barnet, og til meg selv. Men nå, syv måneder på vei, er det null spor etter disse løftene. Ikke en eneste bleie! Mamma ringer derimot ofte for å mase om hvordan forberedelsene til fødselen går, mens jeg ikke engang har råd til body til babyen! Hun foreslår at mannen min kan ta seg en tredje deltidsjobb (!), men når jeg minner henne om lovnaden de ga oss om økonomisk hjelp, sier hun plutselig at det kan hun ikke huske og syns vi tar elendige avgjørelser, generelt.
Da min datter endelig ble født kom plutselig foreldrene mine på at fødselspengene fortsatt finnes, men nå hadde jeg og mannen min innsett at vi nok er nødt til å klare oss selv. Så vi knuget oss sammen, satte opp et budsjett i kroner og øre, og kjøpte vår egen lille leilighet. Nå kan foreldrene snakke så mye de vil om barnebarn vi vet i hvert fall at vi har lært å ikke stole på ullne løfter eller overraskende generøsitet.
