Vet du, jeg har alltid følt at foreldrene mine behandlet meg litt urettferdig. Hvis jeg ser tilbake på barndommen min, så bodde jeg faktisk mest hos bestemoren min. Foreldrene mine måtte jobbe veldig mye for å få endene til å møtes det var liksom alltid noe. Jeg husker så godt hvordan de pleide å levere meg hos bestemoren min hver gang de skulle på jobb eller ordne ting. Skal jeg være helt ærlig, så var det bestemor som oppdro meg, og jeg er evig takknemlig for det hun gjorde for meg.
Nå har jeg selv to døtre, Ingrid og Sigrid. Mannen min og jeg jobber dobbelt for å spare til å kunne kjøpe vår egen leilighet. Det har vært skikkelig tøft i starten å få alt til å gå opp, men foreldrene mine tilbød seg heldigvis å hjelpe oss. De hentet og leverte jentene i barnehagen, tok dem med på aktiviteter og passet på dem når vi jobbet sent. De stilte opp uten å kny, og det betydde alt for oss.
Så egentlig tok de vare på barna våre mens vi sto på som bare det. De forstod at vi trengte hjelp og var der for oss. Men plutselig, en dag, kom mamma til meg og sa at de hadde planer om å leie ut leiligheten sin og flytte til et småsted på landet, et sted langt unna Oslo hvor vi bor. Jeg ble helt satt ut og litt lei meg, for da ville det blitt kjempevanskelig for oss. Jeg ba henne om å vente noen måneder vi hadde nesten spart opp nok til å kjøpe vår egen leilighet. Så jeg sa til henne: Mamma, vær så snill, kan du vente litt? Vi er så nære å kunne kjøpe vårt eget hjem. Hvis dere drar nå, må jeg si opp jobben og da klarer vi aldri å skrape sammen pengene i år.
Men svaret hennes overrasket meg skikkelig. Hun sa bare: Vi er ikke her for din skyld. Vi vil flytte, og det kommer vi til å gjøre. Nå må du klare deg selv med barna dine. Du stoler alltid for mye på andre. Vi er ikke nødt til å hjelpe deg. Jeg ble så paff og følte meg skikkelig såret, men jeg bet følelsene i meg. Kanskje noen måneder ikke hadde gjort den store forskjellen for dem, men jeg skjønte jo at de ikke egentlig ønsket å bruke mer tid med barnebarna akkurat nå, og det går jo ikke an å tvinge noen. Mannen min og jeg har alltid tatt utfordringer på strak arm og gjort ting selv, så vi skal nok klare dette også.
