Kan du låne meg femti kroner? Jeg har ingen penger, og bensinen er tom, stemmen fra en talebeskjed til slutt.
Solveig åpnet bankappen i stillhet, trykket på overførknappen. Fem hundre kroner fløy til Lars på et øyeblikk, raskere enn hun rakk å fullføre den irriterte tanken.
Takk, solskinn, du er den beste! meldingen kom et minutt senere.
Hun la fra seg telefonen og stirret opp i taket på soverommet. Den beste. Selvfølgelig. Hvem ellers ville sende penger klokken elleve om kvelden uten å stille spørsmål? Hvem ellers ville ikke minne henne om de tre tusen kronene hun lånte for to uker siden?
Halv ett år siden var alt annerledes. Hun, Lars, Marit og Knut tjente omtrent like mye plussminus fem tusen kroner, ingenting særlig. De delte pizza likt, betalte regningen på kafeen i fire, uten å holde styr på hverandres penger. Så fikk Solveig sin diplom, en forfremmelse og en ny stilling.
Lønnen hennes firedoblet seg.
Ikke 1,5 eller 2 ganger, men fire ganger.
Det tok henne litt tid å forstå hva som hadde endret seg. De første månedene levde hun som før: sparte til en regnværsdag, kjøpte mat på tilbud, regnet hver innkjøp som over tusen kroner. En vane. Men vennene oppdaget det med en gang. Det var som om et neonlys lyste over pannen hennes: «Nå er jeg millionær, slå på!»
Solveig satte seg på sengen, trakk knærne inn til brystet. Hun husket den kvelden den første samlingen etter lønnsøkningen. Marit hadde med seg en billig brus, Knut en pose chips. Lars kom med tomme hender og et bredt smil.
Solveig bestilte sushi, kjøpte vanlige drikker, ost og frukt. Som vanlig delte hun regningen på fire i gruppechatten. Ingen overførte penger. Hun ventet en dag, to, en uke. Så sendte hun en høflig påminnelse med en smiley.
«Solveig, hva skjer? Du har jo penger som regner,» svarte Marit.
«Slapp av, neste gang skal vi betale sammen,» la Knut til.
Neste gang skjedde ikke. Eller den skjedde, men alt gjentok seg. Solveig dekket bordet, vennene spiste, dro, og hun betalte alt igjen.
Til slutt spurte hun direkte. De satt på hennes kjøkken og spiste pastaen hun hadde kokt i to timer.
Folkens, begynte hun,hvordan skal vi dele kostnadene? Jeg har brukt rundt fem tusen på alt.
Lars tok en slurk vin og snøftet. Marit runde øynene. Knut later som han studerte dukens mønster.
Solveig, sa Marit med den tonen man bruker mot bortskjemte barn,du er jo rik nå. For deg er fem tusen som fem hundre kroner for oss.
Akkurat, la Lars til.Du kommer ikke til å gå til grunne. Vi har det allerede vanskelig.
Ikke vær gjerrig, klappet Knut henne på skulderen.Vi er jo venner.
Vennene. Solveig nikket, smilte og la fra seg temaet. Hun ville ikke starte krangel, ikke ville fremstå som den gjerrige som teller småpenger på en sekssifret lønn. Men etter den kvelden unngikk hun å invitere dem så ofte. Hun skyldte seg på jobb, tretthet, planer. Av og til løy hun bare for å slippe følelsen av å bli utnyttet.
Handleturer med vennene ble en slags tortur. Hver gang noen «glemte lommeboken», «rakk ikke å ta ut kontanter», eller «gikk glipp av kortet hjemme». To tusen her, tre tusen der. Solveig hjalp, for å nekte var vanskelig når det var kø bak.
Men pengene kom aldri tilbake. Aldri.
Så kom nyttårsaften, 31. desember. Solveig stod midt i stuen og så på det oppdekkede bordet. Ribbe, surkål, stekt kylling, ost, mandariner i en glassvase. Alt pent, festlig. Alt på hennes regning.
Hun hadde ikke planlagt å feire med dem. Ville bare være alene, se en tåpelig nyttårsfilm og legge seg klokken to. Men vennene insisterte.
«Solveig, hvordan skal du være alene på nyttår? Vi kommer, blir gøy!»
«Leiligheten din er stor, det er plass til alle!»
«Du vil vel ikke forlate oss?»
Hun takket ja, fordi hun fortsatt håpet. Kanskje de hadde endret seg. Kanskje de skulle bidra, eller i det minste si takk.
TVen mumlet i bakgrunnen. Solveig justerte den glitrende stjernen på den kunstige juletreet i hjørnet og så på klokken. Elleve. Snart kom de.
Døren ringte kvart over tolv. Marit stormet inn først, med en sky av søte parfymer og glitter.
Solveig! Godt nytt år! Jeg har med en gave!
Lars og Knut fulgte etter.
For et pent bord! knelte Knut på sofaen og strakte seg straks etter ribben.Solveig, du har gjort en god jobb. Jeg har ikke spist siden morgenen.
Solveig fylte glassene, helte drikke. De skålte for det gamle året, det nye, og vennskapet. Hun smilte, sa de rette ordene. Inni knirket og klønet noe, men hun lot det ikke slippe ut. Ikke nå. Ikke ti minutter før midnatt.
Under klokkeslagene ønsket hun seg én ting: at det kommende året skulle bli mer ærlig.
Gaver! ropte Marit.La oss åpne dem!
Solveig ga pakker til vennene.
Her, Solveig! Marit dyppet inn en pose i hånden hennes.
Inni var en dusjgelé med vannmelonduft.
Tusen takk, sa Solveig, snudde på flasken.Vannmelon, så fresht.
Fra meg! strakte Knut frem en pakke.
Røde sokker med reinsdyr. Prisen var fortsatt festet på pakken ett hundre og tjue kroner.
Flott, hun la sokkene til side.
Og fra meg! leverte Lars en liten eske.
Tre plastkuler med avskallet maling.
Solveig så på gavene: dusjgelé, sokker og kuler. Samlet verdi omtrent tre hundre kroner. Hun nikket for seg selv. Riktig. Alt i orden.
Nå er det min tur, sa hun.
Marit rev opp pakken først. Inni lå en dagbok, sjokolade og sokker også med reinsdyr, men litt søtere.
Knut fikk et barbersett og noen godterier. Lars en termokopp og et skjerf.
Alle tre trakk på samme tid, som om de hadde øvd på reaksjonen.
Er dette alt? spurte Marit, bladde i dagboken.Er dette hele gaven?
Solveig lente seg tilbake, krysset beina.
Ja. Er det noe galt?
Solveig, avbrøt Lars,vi trodde du du skulle bruke penger fritt. Du har råd.
Jeg gir dere det dere gir meg, svarte hun rolig.omtrent samme pris. Det er rettferdig.
Urettferdig! utbrøt Marit.du tjener hundre ganger mer enn oss!
Fire ganger, korrigerte hun.men det betyr ikke at jeg må bruke mer på dere enn dere bruker på meg.
Du må! ropte Marit.venner skal dele!
Solveig så henne fra toppen av ansiktet, de rosende glitterene i håret, de dirrende leppene.
Del? spurte hun.jeg har betalt alt i et halvt år. Hver sammenkomst er på min regning. Gjelden er aldri betalt tilbake. Dere kommer med tomme hender og spiser opp maten min. Og nå sier dere at jeg må?
Du er gjerrig, kastet Knut.bare gjerrig. Du har penger, men oppfører deg som en fattig.
Jeg oppfører meg som en som er lei av å bli brukt, svarte Solveig og reiste seg.i år skylder dere meg mye. Ikke en eneste krone er tilbake. I dag kostet bordet femten tusen. Har dere bidratt? Nei. Har dere i det hele tatt tilbudt? Nei. Dere kom, satte dere og spiste.
Fordi du er rik! ropte Marit.for deg er det småpenger!
Det spiller ingen rolle om det er småpenger eller millioner. Det er mine penger. Mine. Jeg har tjent dem. Jeg er ikke forpliktet til å bruke dem på folk som ser på meg som en lommebok med ben, svarte hun.
Stillheten senket seg. Knut pustet tungt. Lars vendte blikket mot vinduet. Marit stod med røde flekker på kinnene, dagboken fortsatt i hånden.
Du har forandret deg, sa hun lavt.tidligere var du helt normal.
Marit kastet dagboken på sofaen.
La oss gå, folkens. Vi har ingenting å gjøre her.
De samlet seg i stillhet, tok på jakker og sko uten å se på henne. Lars snudde seg ved døren.
Det var dumt å gjøre det sånn, Solveig. Vi har vært venner i mange år.
Vi har vært det, nikket hun.men så bestemte dere at jeg skulle forsørge dere.
Døren smalt. Trinnene forsvant i trappen. Solveig ble alene i leiligheten, med duften av ribbe og brente fyrverkeri.
Hun gikk tilbake til bordet, fylte et glass, tok en skje med salat den var deilig med hjemmelaget majones. Tok en mandarin, så en til. TVen viste «Ironiens skjebne». Hun lo stille, tok fram telefonen.
Først blokkerte hun Marit, deretter Lars, så Knut. Hun fjernet dem fra vennelisten på alle sosiale medier, slettet samtalene.
Dette vennskapet hadde ikke bestått testene med penger. Hun hadde trodd at venner ville forbli venner uansett hvor mange nuller lønnen hadde. Men så viste det seg at penger fungerer som lakmuspapir: de avslører hvem som er der for deg, og hvem som er der for lommeboka.
Hun spiste resten av ribben, krøp inn i teppet, skiftet kanal.
Utenfor skjøt noen fyrverkeri. Fargesprettene lyste opp himmelen over hustakene. Hun så på dem og smilte en ekte, umiddelbar smil.
Dette er ikke slutten. Hun vil finne andre mennesker. De som verdsetter henne for den hun er med eller uten penger. De som ikke vil regne på lønnen hennes.
Mandarinen duftet av fest og barndom. Solveig skrelte en til, delte den i båter, puttet den i munnen. Søt, saftig, perfekt.
Godt nytt år, Solveig. Godt nytt liv, hvisket hun til seg selv. Det er i de små, ærlige øyeblikkene vi finner ekte rikdom.
