Kjære dagbok,
Jeg sitter her i leiligheten i Oslo og kjenner på en merkelig blanding av skyld og frustrasjon. Alle vennene mine har mødre som lett kan steppe inn og passe barna når det trengs. For min mor, Marte, er det å ta seg av barnebarnet mitt, Synnøve, nesten umulig. Hun gjentar stadig: «Det er ditt barn, jeg har oppdratt mitt eget». Jeg er fem år gammel, går i barnehage, og for to år siden måtte jeg etter fødselspermisjonen tilbake til jobb som lærer i de lavere klassene. Jeg har dessverre lite fri, så når jeg virkelig trenger støtte, er jeg takknemlig for at mamma kan være der.
Vinteren gir meg mest tid, fordi jeg ikke har noen hytte ved sjøen. Marte tilbringer dagen hjemme, kun foran TVen eller i telefon med vennene sine. Jeg har fått vite fra øyelegen at Synnøve har synsproblemer, så i går ringte jeg til Marte og fortalte at hun må inn på klinikken i ti dager. Vi henter Synnøve fra barnehagen klokken ett, og må kjøre henne til sykehuset om morgenen. Alt ligger i nærheten barnehage, klinikk og Martes hus.
Synnøve er veloppdragen, og Marte vet det. Hun er ikke gnedig, lager ikke bråk, gjør som hun blir fortalt og spiser det som blir servert. Likevel bærer hun på en dyp motvilje mot å ta seg av henne. En dag trengte jeg virkelig Martes hjelp fordi både Anders og jeg måtte på jobb.
Det hadde vært en drøm om Marte kunne komme og hjelpe i noen dager, men hun klarer det ikke. Heldigvis har vi familie i nærheten som kan steppe inn. Min bestemor, Ingeborg, bor rett ved siden av og ser ut til å ha lite å holde på med for tiden, så det ville vært logisk at hun passer på Synnøve mens vi jobber. Det ville ikke koste oss noe ekstra, siden hun bor like i nærheten, og det ville virkelig lette stresset for både meg og Anders.
Siden Marte gikk av med pensjon, har jeg tatt på meg ansvaret for å støtte henne økonomisk. Jeg betaler leien hennes fullstendig to ganger i måneden, og når vi handler sammen, lar hun meg betale alt. På alle høytider gir jeg henne dyre og pene gaver. Marte tar all dette for gitt og antar at det er min plikt som datter å bringe mat og betale husleie for henne. Jeg forstår det ikke; min egen lille jente er mitt ansvar, ikke en byrde jeg skal bære for andres skyld.
Det virker som om besteforeldre ofte føler seg forpliktet til å hjelpe sine egne barn, selv om de egentlig ikke er bundet til det. Er dette riktig? Det svir meg sånn at jeg gjør så mye for Marte, men hun ser ikke verdien i det. Jeg prøver så hardt, men føler meg ofte oversett.
Jeg håper morgendagen bringer klarhet og kanskje en løsning som gjør livet litt lettere for både meg, Synnøve og Marte.
En sliten, men håpefull mor.
