Jeg hadde kjørt i tre timer, og veien lå tom og gjørmete. I november blir det tidlig mørkt i våre dype daler, så jeg hastet for å nå frem før natten sank. I bilen spilte radioen en lav melodi, varmeren ga kun knapt nok varme, og i tankene var jeg allerede hjemme, hvor ektemannen, datteren og, selvfølgelig, svigermoren ventet med sitt evige misnøye. Jeg var så fordypet i drømmene mine at jeg ikke merket at noen plutselig dukket opp på baksetet.
Så, bestemor, har du fått meg dit?
Jeg skrek så høyt at rattet nesten fløy ut av hendene mine og landte i grøfta. Hjertet mitt sank som en tung stein, og jeg trykket på bremsen mens jeg kikket i bakspeilet. Der, lent bakover i setet, satt en gammel kvinne. Ansiktet hennes var dekket av dype rynker, hodet var innhyllet i en mørk skjerf, og øynene uvirkelig lyse, nesten svarte så på meg rolig og med en slags gjennomtrengende forståelse.
Hvor kom du fra? stemmen min falt sammen av frykt. Jeg husket tydelig at jeg hadde gått inn i bilen alene. Nøkklene til leiligheten lå på forsetet ved siden av vesken, og jeg hadde ikke hentet noen andre.
Fra veien, svarte den gamle kvinnen og justerte skjerfen. Jeg fryser i hjel der ute. Skal du ta meg med eller hva?
Jeg ville si at jeg ikke tok med passasjerer, at det var farlig, at jeg hadde ventet på hjemmet, men ordene satt seg fast i halsen. Hun så på meg som om hun visste alt om meg, som om hun leste meg som en åpen bok.
Jeg skal til Nikolstad, mumlet jeg, i håp om at hun ville gå av.
Jeg også til Nikolstad, lo hun. Ikke vær redd, Synnøve. Jeg skal ikke drepe deg. Jeg er for gammel til sånt. Men kanskje jeg kan hjelpe. Jeg ser at du bærer en mørk sky i sjelen. Er mannen din ute og går? Er svigermoren din i kryss?
Jeg holdt kjeft. Vi hadde bodd med svigermoren i seks år, og de siste to årene hadde livet mitt blitt en kontinuerlig plage. Men å snakke om det med en tilfeldig fremmed? Den gamle kvinnen hadde som om lest tankene mine.
Hold kjeft, sa hun og rakte en knoklete finger mot meg. Jeg ser det allerede. Du er snill. For snill. I denne verden spiser de gode først. Vi må fortsette, før det blir helt mørkt.
Jeg startet motoren og kjørte ut på E6. I hodet mitt svirret bare ett spørsmål: hvorfor gjorde jeg dette? Men foten trykket tålmodig på gassen. Vi kjørte i stillhet i omtrent en halvtime. Den gamle kvinnen så ut av vinduet, mumlet til seg selv av og til. Da de fjerne lysene fra Nikolstad dukket opp i horisonten, gav hun plutselig en skarp kommando:
Stopp her.
Jeg stoppet ved en halvdødt trehytte som lå i ruinene. Den gamle åpnet døren, snudde seg før hun steg ut og sa:
Takk, sel. Hør her: Om en måned banker jeg på døra di. Ikke vær redd. Bare vit: når alt blir til støv, kommer jeg.
Hva? jeg klarte ikke å finne ord.
Sånn er det, sa hun, og med stokk i hånd gikk hun mot hytta uten å snu seg tilbake. Husk: én måned. Nøyaktig.
Jeg kjørte videre, med skjelvende hender som knyttet rattet. Hele veien hjem overbeviste jeg meg selv om at det bare var en drøm, en hallucinasjon fra tretthet. Jeg prøvde å kaste historien fra hodet, men måneden var nøyaktig som en klokke.
En måned senere forberedte vi oss på et familiefest tiårsjubileet for vårt ekteskap. Eller, som svigermoren, Liv Pedersen, sa: «Ti år med lidelse for min sønn». Hun satt på kjøkkenet og sorterte mel, og som vanlig klaget hun:
Synnøve, du er som et skjelett, du kan ikke mate deg selv. Kjøttet er brent igjen. Og hvem lager så mye mat? Vi får gjester, ikke tiggermenn.
Jeg fordelte salaten i tallerkener i stillhet. Ektemannen, Einar, satt i stuen, drakk øl og så på TV. Jeg fikk ikke hjelp fra ham. Jeg jobbet på halvtid, betalte boliglånet leiligheten vi hadde kjøpt sammen med Livs andel og tok meg av huset og vår ti år gamle datter, Solveig, som nettopp hadde fylt ti og ofte så på meg med øyne som følte min utmattelse.
Det ringte på døren. Jeg gikk for å åpne, tørket hendene på forklæret. På dørstokken sto søsterinnen min, Kjersti, med ektemannen sin og to teenagegutter. De stormet inn uten å ta av seg skoene.
Åh, hva er ikke dekket? spurte Kjersti, og kastet de skitne støvlene rett i gangen. Einar! Velkommen, slekt!
Kom inn, svarte jeg lavt, selv om alt inni meg kokte.
Flere og flere familiemedlemmer strømmet inn: fetere onkler, «familievenner» jeg aldri hadde sett før. Liv følte seg som dronning, og kommanderte:
Åse, ta dette. Åse, gi det der. Rydd opp her. Einar, sett deg, du er sliten.
Antallet gjester overgikk all forstand. Jeg hastet rundt med tallerkener som en servitør, mens Kjersti ropte:
Åh, mamma, hva har du laget? Olivieh med kylling? Skulle ha brukt riktig pølse. Og sild under kålrabien er for salt.
Kanskje du skulle lage den selv, siden du er gjest? klarte jeg ikke å holde igjen. Jeg?
Jeg? Kjersti åpnet øynene. Jeg er gjest, men gjestene skal serveres. Du jobber jo ikke ordentlig her, så gjør du ditt beste.
Jeg jobber, mumlet jeg mellom tenner.
Ja, du jobber, vinket Liv. Lønnen din er muses tårer. Hvis ikke min Einar, hadde du og Solveig bodd under en bro. Forresten, sett Solveig på rommet, hun forstyrrer.
Jeg så på datteren vår. Hun satt i et hjørne, knyttet knærne med armene, og så på meg med frykt i blikket. Ingen hadde invitert henne til bordet. Ingen la merke til henne, unntatt meg.
Solveig, gå på rommet, sa jeg, mens tennene ble knyttet sammen.
I det øyeblikket ringte telefonen igjen. Jeg gikk for å åpne, forventet en sen ankommer. På dørstokken sto den samme gamle kvinnen, med samme skjerf og stokk, men øynene glødet sterkere enn sist.
Hei, sel. Jeg sa en måned. Jeg er her.
Hvem er du? ropte Liv, som et skudd.
Den gamle kvinnen, uten å bry seg om Liv, gikk inn, tok av seg de gamle, med teip festede gummistøvlene og steg inn i stuen hvor gjestene frøs opp.
God dag, gode folk, nikket hun. Jeg er Evdokia. Kallenavnet mitt er Duña. Jeg har kommet til Åse. Jeg vil bare være en kort gjest.
Hva?! Einar hoppet opp fra sofaen, rød i ansiktet av ølen. Åse, har du mistet forstanden? Hvem er dette?
Jeg jeg stod målløs og så på den gamle kvinnen, overrasket.
Er du i orden, Åse? spurte Kjersti, med en avsky for den nye gjesten. Hvem har du tatt med deg? Vi har en kulturprogram, og du har brakt inn en tigger!
Hvordan våger du? jeg følte raseri og ydmykelse blande seg. Dette er min leilighet også!
Vår leilighet! brøt svigermoren ut. Jeg lar ikke noen slikt bo her!
Duña satte seg på den eneste ledige stolen, den jeg hadde holdt for meg selv. Hun så på bordet, de skitne tallerkenene, de misfornøyde ansiktene og sukket høyt.
Snerp, sier du? spurte hun rolig. Er jeg snerp? Hvem er dere da? Kommer dere for å spise en andres hjem, behandle eieren som en tjenestepike, og mishandle den egen datteren Snerp?
Åse! Få dette marerittet bort! ropte Liv.
Hun blir værende, hørte jeg min egen stemme. Jeg sa det så tydelig at jeg selv ble overrasket.
Hva?! ropte Kjersti og Einar i kor.
Hørte dere? jeg stod mellom den gamle kvinnen og slektningene. Evdokia er min gjest. Hvis dere ikke liker henne, er døren der borte. Jeg er heller ikke en tjener her.
Stillheten brøt med en klingende klang. Kjersti grep Einar i hånden.
Så bli med din oldemor! Vi drar! Jeg vil ikke være i dette sirkuset!
Gjestene begynte å forlate rommet, ropte og kastet sinte blikk mot meg. Liv ble igjen på kjøkkenet, stirret på meg, mens Einar trykket på TV-en så høyt at den dundret. Når den siste gjesten hadde lukket døren, kom Duña bort til meg.
Bra gjort, sa hun lavt. Første steg er tatt. Det blir verre, men du må holde fast. Nå, vis meg hvor jeg skal sove.
Jeg førte henne til et lite rom vi kalte hjørnet. Der stod en gammel sofa. Duña la seg, knirket, lukket øynene og mumlet:
Sånn, Åse. Det begynner å bli interessant. I morgen vil dine «familietroll» vise seg i sin fulle glans.
Morgenen etter våknet jeg av skrik. Jeg løp inn på kjøkkenet og så Einar og Liv stå over Duña, som rolig drakk te fra min favorittkopp.
Hun har stjålet mine øreringer! ropte Liv, svett av raseri. Gylne! Einar, ring politiet!
Hvilke øreringer? jeg så fra Einar til den gamle kvinnen.
Du vet ikke! brølte Einar. Du har planlagt alt for å overleve! Du har brakt inn en tigger, og nå stjeler hun!
Jeg har ikke tatt dine øreringer, svarte Duña rolig, mens hun sippet te. Jeg har nok av min egen godhet, selv om jeg er fattig kledd. Ikke penger gjør deg lykkelig, Åse.
Ut herfra! skrek Liv. Gå bort med en gang!
Jeg så inn i Livs øyne. Hun så ikke trist ut, men triumferende. En tanke slo meg: dette er en felle.
Hvor lette dere etter dem? spurte jeg.
I rommet ved henne, svarte Kjersti, som kom fra bakgrunnen. Jeg hadde tydeligvis sett henne gjemme øreringene i frakken sin.
Du lyver, sa jeg rolig.
Hvem tror du du lyver til? Kjersti gikk mot meg. Jeg
Legg fra dere hendene! sto Duña plutselig opp, stemmen hennes ble hard som stål. Tror dere at jeg er dum? Tror dere at jeg ikke hørte at dere la øreringene i frakken min mens jeg sov? Jeg har hørt alt.
Liv ble blek som et blekt skyggelignende lerret.
Hva hørte du, gamle kjerring? spurte hun.
At du hvisket med din egen datter. «Einar vil tro deg, vi jager henne bort, og Åse vil løpe til sin oldemor». Det går ikke.
Einar! skrek svigermoren. Skal du høre på dette?!
Einar stod rød, knyttneveene hans var knyttet.
Åse, han mumlet, enten denne gamle damen drar, eller så drar jeg. Velg.
Jeg så på mannen min. Ti år med ekteskap. Ti år med ydmykelse, hans stille aksept, hans evige «mor sa». Jeg så på datteren min, som sto i døråpningen med skrekk i blikket.
Velg, gjentok han.
Gå, sa jeg.
Hva?
Jeg sa: gå. Til mor, til Kjersti, hvor du vil. Men fra denne leiligheten, som, for øvrig, står på mitt og Solveigs navn, drar du.
Den juridiske trusselen fikk Einar til å stivne. Han var vant til at jeg holdt meg stille, men nå brøt noe i meg. Eller kanskje det hele falt på plass.
Du vil angre, knurret svigermoren, mens hun grep sønnen i armen. La oss gå, Einar. La oss se hvordan du klarer deg uten din gamle dame og uten meg.
De forlot rommet med en dørslag som brøt stillheten. Jeg sank ned i en stol, knærne dirret.
Sånn er det, pustet jeg ut.
Nei, sel, Duña kom bort og strøk meg på hodet. Dette er bare begynnelsen. De gir seg ikke så lett. Leiligheten er din, ja. Men også deres. De vil gå til sak. De vil kreveDe vil kreve sin del av arven, men jeg har endelig funnet min egen frihet.
