For å unngå skam, sa hun ja til å bo hos en pukkelrygget mann Men da han hvisket ønsket sitt til henne, satte hun seg ned
Er det deg, Kjell?
Ja, mamma, det er meg! Unnskyld at jeg er så sen
Mors stemme skalv av uro og trøtthet, og kom mot meg fra den mørklagte gangen. Hun sto der i den slitte morgenkåpen, med en liten lommelykt i hånda som om hun hadde ventet på meg hele livet.
Kjell, gutten min, hvor har du gått rundt på denne tiden av døgnet? Natta har senket seg, stjernene lyser som ulveøyne i skogen
Mamma, jeg var hos Marius. Vi leste, øvde litt til prøver Jeg mistet bare helt tid og sted. Unnskyld at jeg ikke sa ifra jeg vet du sover dårlig
Du har vel ikke vært hos ei jente? spurte hun plutselig mistenksomt og myste. Ikke blitt forelsket, eller?
Mamma da! For et tull! lo jeg og tok av meg skoene. Jentene står ikke i kø etter en som meg. Og hvem vil vel ha en som er pukkelrygget, med armer som apen, og med et hode som en løvetann?
Men jeg så sorgen som fløy over øynene hennes. Hun sa aldri at hun så meg som sin egen, oppdratt i fattigdom og kulde, alene, men aldri som en byrde.
Jeg har aldri vært noen kjekkas. Høyden min snek seg så vidt over 1,60, ryggen var krokete, og armene hang nesten helt ned til knærne. Hodet mitt var stort, og håret stod til alle kanter som løvetannfrø. Som liten kalte de meg «apen», «skogsånd», «naturens undring». Men jeg vokste, og ble mer enn bare et menneske.
Mamma, Ingrid Alnes, og jeg kom til denne bygda da jeg var ti. Vi rømte fra byen fra skam, fattigdom og vanskjebne. Far havnet i fengsel, mor ble forlatt. Vi var bare oss to.
Den Kjell, han lever ikke lenge, mumlet gamle Astrid utenfor. Han vil forsvinne som dugg for sola, uten spor.
Men jeg forsvant ikke. Jeg klamret meg til livet, som en rot mellom steinene. Jeg vokste, pustet, jobbet. Ingrid, som hadde hjerte av stål og hender forvridde av bakerarbeid, bakte brød til hele bygda. Ti timer hver dag, år etter år, helt til hun selv ikke orket mer.
Da hun ble liggende, overtok jeg alt sønn, datter, sykepleier, kokk. Jeg vasket gulv, lagde grøt, leste gamle ukeblader høyt for henne. Da hun døde, stille som en bris på jordet, sto jeg ved kista med knyttede never gråten var tørr for lenge siden.
Men folk glemte ikke. Naboene kom med mat, ga varme klær. Siden, overraskende nok, begynte de unge å komme på besøk. Først gutter, nysgjerrige på radio og teknikk. Jeg jobbet på bygdas kringkastingsstasjon reparerte radioer, monterte antenner, loddet ledninger. Jeg hadde gull i fingrene, selv om de var klossete.
Og etter hvert begynte jentene å komme. Først bare for å sitte, drikke te med syltetøy, prate litt. Men så, de ble lenger. De lo. De åpnet seg.
En kveld la jeg merke til én som alltid var den siste igjen Sigrid.
Har du ikke hastverk? spurte jeg, etter at alle hadde gått.
Jeg har ingen steder å gå, svarte hun stille. Stemormor hater meg hjemme. Tre brødre harde og sinte. Far drikker, og for dem er jeg ingenting. Bor hos en venninne, men vet ikke hvor lenge Hos deg er det rolig. Jeg føler meg aldri ensom her.
Jeg så på henne og for første gang i mitt liv kjente jeg meg til nytte.
Du kan bo her, sa jeg kort. Mammas rom står tomt. Du kan ta vare på huset. Jeg skal ikke kreve noe. Bare vær her.
Folk begynte å snakke. Hvisket bak ryggen min:
Han pukkelryggen og skjønnheten? Er det mulig?
Men tiden gikk. Sigrid vasket, kokte supper, smilte sammen med meg. Og jeg arbeidet, var stille, passet på.
Da hun fikk en sønn, ble hele verden snudd på hodet.
Hvem ligner han på? spurde de i bygda. Hvem sitt barn er det?
Men gutten, Simen, så på meg og sa: «Pappa!»
Og jeg, som aldri hadde trodd jeg kunne bli far, kjente en varme i brystet, som en sol.
Jeg lærte Simen å lodde ledninger, fiske abbor i elva, lese bokstaver. Sigrid så på oss og sa:
Du burde finne deg en kone, Kjell. Du er ikke alene.
Du er som en søster for meg, svarte jeg. Først skal jeg finne en mann til deg. En bra, snill mann. Så får vi se.
Og han kom etter hvert. En ung mann fra nabobygda. Ærlig. Arbeidsom.
Det ble bryllup. Sigrid dro.
En dag møtte jeg henne på veien og sa:
Jeg har et ønske La Simen bli boende hos meg.
Hva sier du? spurte hun, overrasket. Hvorfor det?
Jeg vet, Sigrid. Når man får barn, forandrer alt seg innvendig. Men Simen Han er ikke ditt eget barn. Du glemmer ham. Jeg kan aldri.
Jeg gir ham ikke fra meg!
Jeg ber deg ikke gi ham bort, sa jeg stille. Kom og besøk ham når du vil. Bare la ham bo her.
Sigrid tenkte litt, kalte på gutten:
Simen! Kom! Si, vil du bo hos mor eller hos pappa?
Guttungen løp til meg, øynene tindret:
Kan det ikke være som før? At både mamma og pappa er sammen?
Nei, sa Sigrid stille.
Da blir jeg hos pappa! ropte Simen. Du kan komme på besøk, mamma!
Slik ble det.
Simen ble hos meg. Jeg var for første gang virkelig far.
Men en dag kom Sigrid igjen:
Vi må flytte til byen. Jeg tar Simen med.
Guttungen skrek, klamret seg til meg:
Jeg vil ikke reise! Jeg vil være med pappa! Hos pappa blir jeg!
Kjell hvisket Sigrid, med blikket mot gulvet. Han er jo ikke din, egentlig.
Jeg vet, svarte jeg. Jeg har alltid visst.
Jeg løper alltid tilbake til pappa! skrek Simen, hikstende.
Og det gjorde han. Om og om igjen.
Hun hentet ham han kom tilbake.
Til slutt gav Sigrid seg.
La gå, sa hun. Han har gjort sitt valg.
Slik begynte en ny historie.
Naboen Kristin mistet mannen sin dranker, tyrann, fryktelig menneske. De fikk aldri barn kanskje fordi kjærligheten aldri bodde i det huset.
Jeg kom for å kjøpe melk hos henne. Så for å reparere gjerdet, tekket taket. Så bare for å drikke te. Prate.
Vi nærmet oss. Sakte. Forsiktig. Voksent.
Sigrid skrev brev. Hun skrev at Simen hadde fått en lillesøster Diana.
Ta henne med hit, svarte jeg. Familie skal være sammen.
Året etter kom de.
Simen gikk ikke fra Diana et øyeblikk. Holdt henne, sang voggesanger, lærte henne å gå.
Kom og bo med oss i byen, ba Sigrid. Her er teater, skole, muligheter
Nei, ristet Simen på hodet. Jeg forlater ikke pappa. Og Kristin er som en mamma for meg.
Så begynte skolen.
Når guttene skrøt av fedre som var sjåfører, soldater eller ingeniører, lot ikke Simen seg affisere.
Min pappa? svarte han stolt. Han kan fikse alt. Han forstår hvordan verden henger sammen. Han reddet meg. Han er helten min.
Årene gikk.
Kristin og jeg satt foran ovnen sammen med Simen.
Vi venter en liten en, sa Kristin. En baby.
Dere kaster meg vel ikke ut? hvisket Simen.
Hvorfor sier du sånn? utbrøt Kristin, klemte ham. Du er som min egen sønn. Jeg har drømt om en som deg.
Sønn, sa jeg, så på flammene. Hvordan kan du tro det? Du er alt for meg.
Noen måneder senere ble Erik født.
Simen bar lillebroren sin med en forsiktighet som om det var en skatt.
Nå har jeg en søster, hvisket han. En bror. En pappa. Og Kristin.
Sigrid fortsatte å kalle på ham.
Men Simen svarte alltid:
Jeg er kommet hjem. Jeg er hjemme.
Årene gikk. Folk glemte at Simen ikke var min biologisk. Det sluttet å gå hvisking.
Og da Simen selv ble far, fortalte han historien om verdens beste pappa til sine barn og barnebarn.
Han var ikke noen skjønnhet, sa Simen. Men han hadde mer kjærlighet i seg enn noen jeg har kjent.
Hvert år, på minnedagen, samlet alle barna til Kristin, til Sigrid, barnebarna, oldebarna seg i huset.
De drakk kaffe, lo, fortalte gamle historier.
Verdens beste pappa hadde vi! sa de voksne høyt ved bordet. La verden få flere fedre som ham!
Og hver gang rakte noen fingeren mot himmelen opp til stjernene, til minnene til en mann som, uansett alt, ble en ekte far.
Den eneste.
I dag forstår jeg at blod ikke avgjør hvem du er for noen. Kjærlighet gjør.
