Du, jeg må bare fortelle deg om Erik og han sitt merkelige samliv du vet, han som var gift med Marit? Kona hans var noe helt for seg selv. Veldig pen, altså, ekte lys blondine med kullsvarte øyne, former på de rette stedene, lange bein. Og i senga, det skal jeg bare si deg det var fyrverkeri. Først var det jo bare heftig lidenskap, knapt tid til å tenke, og så graviditet. Så giftet de seg, slike man gjør.
Så kom sønnen, Sondre like lys og svartøyd som mora. Alt som vanlig, egentlig. Bleier, babygulp, de første skrittene og de første ordene. Og Marit var en helt normal mamma, dullet rundt med Sondre, vernet om han.
Men da Sondre ble tenåring, begynte det å skje noe. Plutselig ble Marit helt oppslukt av fotografering. Hun tok bilder hele tida, meldte seg på kurs, dro aldri av gårde uten kameraet hengende på skulderen.
Hva er det du mangler egentlig? spurte Erik. Du har jo den advokatjobben din, bare jobb du.
Advokat, rettet Marit på ham.
Ja ja, advokat. Men bruk mer tid på familien, ikke fly rundt overalt.
Han skjønte egentlig ikke hvorfor det irriterte ham. Hun tok jo vare på huset og han fikk alltid middag på bordet, det var ryddig, hun hjalp Sondre med skolegreiene. Han glidde inn på sofaen foran TVn hver ettermiddag, akkurat som faren hadde gjort. Og likevel det gnagde i han. Det var som om hun forsvant inn i en annen verden, en han ikke fikk adgang til. Hun var der, men egentlig ikke. Aldri så hun på TV sammen med ham, aldri diskuterte de spennende ting. Hun serverte og stakk så til arbeidsrommet sitt.
Er du virkelig kona mi? surmulte han en kveld da han fant henne foran PCen igjen.
Marit svarte bare ikke. Trakk seg unna, ble stille.
Hun likte å reise også, helst til fremmede steder hun fant på selv. Hver gang hun kunne, tok hun sekken og kameraet og bare dro. Erik forsto det virkelig ikke.
Vi kan jo heller dra til Lars og Kari på hytta, de har fått seg ny badstue og hjemmebrygg. Det er på tide vi får oss ei lita hytte, vi og!
Marit ristet på hodet, men spurte alltid om han ville bli med på turene sine. Han prøvde én gang. Herregud, så fælt. Alt var fremmed, ingen skjønte norsk, maten var altfor sterk, og naturen ja, natur har aldri interessert ham.
Så begynte Marit å reise uten han. Og sluttet jammen på jobben også.
Men pensjonen da? protesterte han. Tror du at du er en stor fotograf, kanskje? Du vet vel hvor mye penger som må til for å slå gjennom?
Marit svarte ikke. Bare én gang slapp hun ut:
Jeg skal ha min aller første utstilling. Helt min egen.
Alle har da utstillinger, snøftet Erik. Det er jo ikke akkurat en bragd.
Likevel ble han med på åpningen. Skjønte ikke bæret. Bare rare ansikter, rynkete hender, måker over fjorden. Alt var like rart som Marit sjøl.
Han lo litt av henne den kvelden. Men så kjøpte hun bil til ham! Vær så god, vi er en familie, din bil. Hun hadde tjent det inn på fotojobber bestillinger og greier.
Da ble Erik faktisk litt redd. Utrygg. Hva slags skapning var det egentlig han hadde i huset? Hvor kom disse pengene fra? Var det menn som ga henne? Man kan jo ikke tjene inn til bil på noe sånt tøys?
Han forsøkte til og med å sette henne på plass ga henne en dult, bare en lett ørefik, liksom. Marit tok tak i en kjøkkenkniv, skar til på skrå traff litt tilfeldig, og han satt med to sting i magen etterpå. Heldigvis gikk det bra, hun traff ikke skikkelig. Senere ba hun om unnskyldning. Etter det lot han som han aldri mer skulle bruke hendene på den måten.
Marit elsket katter, det var alltid to-tre stykker i huset som hun hjalp og reddet og pleide. Hun hjalp til med hjemløse katter, dro på dyreklinikken og ordnet nytt hjem til dem. Erik syntes det var greit, det var da dyr men ikke folk! Hvordan kunne hun elske dem mer, føltes det som, enn ham?
En gang døde den ene katten hennes hun prøvde alt, men på klinikken døde den rett i armene hennes. Da var Marit utrøstelig: gråt, drakk konjakk, klandret seg selv hele kvelden. Det holdt på i flere dager. Erik ble så sliten av det at han til slutt bare sneik: Ja, skal du sørge over edderkoppene også, da?
Da ga hun ham det blikket og han gadd ikke si mer.
Venner syntes synd på ham, og Marits egne venninner tok Eriks parti. Alle sa hun var blitt snobbete og helt ute på viddene. Da fant Erik trøst hos naboen, Lene tilfeldigvis Marits barndomsvenninne. Lene var mye enklere jobbet på Meny, ville hverken høre eller snakke om kunst, alltid klar for både sex og prat. Hun drakk en del, men pytt, han skulle jo ikke gifte seg med henne akkurat.
Han ventet på at Marit skulle merke noe, bli sjalu, lage en scene og knuse noen glass. Da kunne han slå i bordet: «Og du da? Hvor har du vært?» Og så kunne de tilgi hverandre, og så ble alt bra igjen. Lene ville han bare droppe siden.
Men Marit sa ikke en lyd. Bare det blikket, som gjorde ham enda mer ukomfortabel. Til og med i senga ble det anstrengt, hun stivnet hver gang han prøvde å nærme seg. Til slutt flyttet hun til eget rom.
Sondre ble voksen, ble uteksaminert fra universitetet samme mørke øyne som mødrene, underlig type.
Når skal jeg få barnebarn? spurte Erik.
Sondre bare lo. «Har lyst å gjøre noe med livet mitt først, finne den ekte kjærligheten da kan du vente deg barnebarn, pappa!» Aldri føltes han mer fremmed. Marits blod, alt det der De to, mor og sønn, var fullstendig på bølgelengde, trengte nesten ikke å snakke sammen. Erik følte seg utenfor, det ble vanskelig å møte de øynene deres, det føltes som de så tvers igjennom ham. Igjen søkte han trøst hos Lene.
En dag fikk Marit høre om det. Noen naboer hadde vel sladret, og Erik hadde jo ikke akkurat vært diskret. Han kom hjem, og Marit satt ved kjøkkenbordet og røykte og så sa hun bare lavt:
Gå din vei. Ut av huset!
Øynene hennes var beksvarte, omkranset av mørke ringer.
Han gikk til Lene da. Ventet på at Marit skulle be ham komme hjem igjen. En uke senere sendte hun melding på WhatsApp: «Vi må prate.»
Han ble glad, dusjet og sprutet på med dyr parfyme. Men Marit, rett fra dørstokken, sa bare:
I morgen går vi og leverer inn skilsmissepapirene.
Alt gikk som i en tåke etter det. Skilsmisse, signering, han ga fra seg sin del av leiligheten det var jo arven hennes fra foreldrene.
Hva skal du gjøre nå, leve alene hele livet? spurte han surt etter å ha gått ut fra tinghuset. Han var nær ved å si “Hvem vil ha deg?” men holdt seg.
Marit smilte. For første gang på mange år smilte hun til ham, ekte, åpent:
Jeg flytter til Oslo, de har tilbudt meg et stort prosjekt der.
Ikke selg leiligheten, ba han så rart. Hvor skal du dra om du vil hjem igjen?
Jeg kommer ikke tilbake, svarte Marit rolig. Forstår du jeg har egentlig vært glad i en annen lenge. Han er også fotograf, fra Oslo. Kjempegøy å være sammen med ham. Men jeg ville jo ikke gå fra deg uten grunn det var aldri utroskap, bare at vi alltid har vært helt forskjellige. Er ikke det grunn nok for folk å gå fra hverandre?
Folk gjør ikke det, svarte Erik.
Men vi har gjort det, lo Marit. Jeg ble sint når jeg fikk høre om Lene, men etterpå tenkte jeg at dette er det beste. Jeg blir lykkelig, og du også. Du kan gifte deg med henne, og håper det går bra for dere.
Og så gikk hun.
Jeg gifter meg ikke! ropte Erik etter henne.
Men Marit hørte det ikke lenger.
Etter det har det vært helt stille. Bare en gang i året får han en kort melding på WhatsApp: «Gratulerer med dagen! Håper du har det bra. Takk for sønnen vår.»Eriks første år alene føltes som å befinne seg under vann. Han glemte å trekke for gardinene, kaffegrut grodde fast i koppene, og Lene mistet litt og litt interessen en mann i oppløsning er ikke så sexy som hun hadde trodd. Sondre ringte innimellom, stort sett når det hastet med noe praktisk. Kveldene bredte seg som mørk mose, og han skjønte plutselig hvor mye Marit hadde fylt rommene, selv om hun aldri satt på sofaen sammen med ham.
En dag, etter å ha sittet og sett på gammelt skrot og forlatte tomflasker, gikk han inn i soverommet deres for å finne noe å kaste. I bakre hjørne av klesskapet fant han en eske. Inni lå noen gamle fotoalbum, bilder fra da Sondre var liten, bilder av Marit på fjelltopper, med håret under en sixpence og katter i fanget. Men blant dem dukket det opp et bilde han aldri hadde sett før: Marit, bak kamera, blikket hennes fanget i speilglassene til en fremmed fotograf. Hun smilte det åpne smilet sånn hun hadde smilt til ham den siste dagen.
Plutselig var det som om han forsto litt av gåten. Hun hadde funnet noe å elske som var hennes. Ikke ham, ikke nødvendigvis denne andre fotografen, men livet bak kameralinsen blikket hun lette etter i folk, i dyr, i lyset som falt. Han hadde sittet fast foran TV-en og trodd det var nok å bare eksistere sammen, at kjærlighet var et stillbilde.
Han la bildet tilbake, lukket esken. Satte seg på senga og pustet ut, for første gang på lenge uten bitterhet. Visste at natten ville komme, men også at han, på en eller annen måte, skulle klare å fylle dagene. Kanskje gjøre noe annet. Kanskje han en dag til og med kunne smile, slik Marit hadde lært seg å gjøre uten ham.
Neste morgen gikk han ut av huset og merket hvordan lyset falt på hagegjerdet. Han åpnet WhatsApp, fant meldingen hennes, og svarte, kort og enkelt:
«Takk for livet, Marit. Jeg har det bra.»
Så la han telefonen i lommen, og for første gang på mange år akkurat idet sola brøt gjennom skyene og en katt strøk seg mot leggen hans kjente han hvordan det var å gå videre, og kanskje, uten å vite det, være fri.
