Folk så en utmattet hest det var ikke krefter igjen til å reise seg
Et forelsket par beveget seg sakte gjennom det tette, høye gresset en tidlig sommermorgen. De gikk uforstyrret, hånd i hånd, og kastet av og til varme, drømmende blikk på hverandre slik bare mennesker kan når de er helt oppslukt av kjærligheten sin. Det var akkurat denne bekymringsløsheten som gjorde at de ikke la merke til det rare som plutselig lå foran dem.
Jenta, som het Ingrid, gispet plutselig forskrekket og hoppet bakover. Espen, kjæresten, trådte raskt fram, som for å skjerme henne mot en trussel som egentlig ikke fantes.
I gresset like ved lå en hest.
Eller, det som engang hadde vært en hest. Nå minnet dyret mest om et skjelett dekket av snerpet hud, ikke en levende skapning.
Den tynne, nesten pergamentaktige huden var trukket stramt over de utstående ribbeina. Med litt fantasi kunne det virke som bena var på vei ut gjennom huden, klar til å slippe seg ut i den underlige drømmen de var fanget i. Over hele kroppen fantes tørre, sprukne skorper rundt dem summet fluer ustanselig som små, sorte tanker på en søvnløs natt.
Synet var så grotesk at det fikk magens porter til å vrenge seg.
Stakkars dyr! ropte Ingrid med en fortvilet stemme, så frostrøyk steg fra munnen selv om det var ingen kulde i juni.
Det så ut som verden holdt pusten et øyeblikk etter utropet hennes. Stillheten la seg tungt over det drømmeaktige landskapet elva like ved gikk i ring som en slange som ikke ville sove.
Da løftet den tynne kroppen til hesten seg svakt. Så svakt at de kanskje hadde drømt det om og om igjen.
Det fikk hårene på armene til å reise seg hos dem begge, som om de plutselig var barn midt i et mareritt.
Et sekund senere sprakk den skjøre stillheten i et felles hyl, og de løp. Benene bar dem så fort de kunne over gresset og ut mot grusveien. Der stanset de, hjerter hamrende i brystet, som om de ble jaget av selve fjellene.
Ingen fulgte etter dem.
Panikken ebbet sakte ut og tankene fant etter hvert veien tilbake.
Den lever hvisket Ingrid uten å vite hvem hun snakket til.
Ja, men den ser død ut, svarte Espen dystert.
Men, den rørte på seg. Kanskje må vi sjekke en gang til… Hva om noe inni den spiser på den? Ingrid rynket seg ved tanken. Hun sendte Espen tilbake for å undersøke, mens hun selv ventet, ikke en gang sikker på at hun fantes der på den drømmeveien.
Espen listet seg frem mellom gresstustene. Uten å vekke flere drømmer, nærmet han seg. Ingen andre vesener i nærheten. Og hesten pustet virkelig fortsatt.
Da han bøyde seg ned, vred hesten hodet svakt. Den fuktige pusten lød som kinning fra en annen verden.
Det virket tungt for dyret å bevege seg, men brystkassen hevet og senket seg sakte: livstegn. Øynene åpnet seg så vidt, håpløse bak et slør av rødlig hinne, som om det regnet blod innvendig. Underleppen hang slapt ned, uten styrke til å skjule tennene i den underlige natten.
Beina og halen var urørlige, men av og til skalv ørene, skjønt det kunne ha vært vinden som rusket i drømmespillet.
Hesten så utmagret ut. Den holdt fast ved livet med siste rest av vilje men ga likevel inntrykk av at kampen var nesten tapt.
Espen så seg rundt i den uvirkelige stillheten. Tassen var ikke trykt nedi gresset rundt, som om hesten hadde ligget der siden den første drøm.
Han vendte tilbake og fortalte Ingrid i langsomme bilder hva han hadde sett.
Hva gjør vi nå? spurte hun, litt fortvilet. Den ser grusom ut… Den kan dø hvert øyeblikk. Jeg vet ikke om noen i bygda kan sånt med hest i det hele tatt.
Espen mintes plutselig at de på nabogården hadde flere hester. Folk fra bygda brukte å ri der av og til for moro skyld.
Kjapt fikk de kontakt med bøndene. Det var vanskelig for de på andre enden å forstå hva han mente, men til slutt sa de at de skulle komme så fort de kunne.
Snart steg en støvsky opp fra kjerreveien langs elva en bil nærmet seg.
Ingrid og Espen viftet med armene. En bil med hestehenger stanser ved siden av dem.
Bonden og kona så først forvirret ut i det de nærmet seg, men da de kom nær nok, ble de stilnet av synet. Ingen tenkte på å forsøke å få hesten til å reise seg og gå selv det eneste håpet var å få den til veterinæren i tide.
Fire personer klarte likevel ikke å løfte et så stort dyr, selv om det var redusert til knappest mulig vekt.
Espen sprang som i en drøm hjemover for å hente naboer og venner.
Snart samlet det seg en gjeng menn, som med varsomme, tunge løft fikk dyret onto et teppe, og med felles styrke løftet de den inn i hengeren under hulkende blikk.
Hesten slo ut med øynene i panikk, men var for svak til noe mer.
De lukket baklemmen og støvet la seg igjen da bilen trillet mot det ukjente og mot livet videre.
På stallen ventet allerede veterinær og hjelpsomme sjeler.
Hesten ble varsomt slept ut. Veterinæren satte i gang med prøver og undersøkelser, mens politiet ankom og noterte vitneforklaringer om grovt dyrehold i drømmen fortalte en stemme gjennom radioen at ansvarlig trolig aldri ville bli funnet.
Veterinæren satte sprøyter og renset sårene under de rare skorpene, koblet opp drypp og førte hesten til en lun stallboks.
Diagnosen var dyster: hesten var så svak at det var usikkert om den kunne reddes. Men forsøket var verdt det, for i denne drømmen skulle ingen dø alene.
Den ville knapt spise, og drakk nesten ikke vann.
En bitteliten midd hadde satt seg fast i huden og skapt infeksjon og utslett over hele den skjøre kroppen. Det klødde så voldsomt at hesten rev seg selv, dannet sår og flere skorper, og mistet all lyst til å være hest eller noe annet vesen.
I tillegg var det tredje øyelokk så rødt og hovent at veterinæren fryktet kreft. Kun operasjon kunne hjelpe, og først dersom dyret ble sterkt nok til å stå på drømmebeina igjen.
Tennene var også i forfall, og krevde øyeblikkelig behandling.
Stallen var ikke lenger en stall, men et feltlasarett i et uvirkelig hjørne av bygda. Veterinæren besøkte Ingrids og Espens nye venn hver dag, behandlet, fjernet parasitten, renset sår og fikk fikset tennene. Matlysten kom gradvis tilbake.
De første dagene måtte hesten mates med flaske, og drypp holdt henne i live. Hver munnfull var som en bønn om å vende hjem til bevisstheten. Etter hvert fikk hesten litt mer styrke og kunne spise selv, om hun måtte ha hodet støttet.
Hun forstod ikke hva som skjedde rundt seg for alt var som i en lang, vaklende drøm. Den første tiden ville hun ikke leve. Hun lå urørlig, ventende på mørkets ende. Men menneskene våket, og lot henne ikke gli vekk.
De kom inn om natten, sjekket pusten, flyttet slangene, snakket med ro og tålmodighet. Hesten begynte å kjenne igjen stemmer, strakte mulen mot hender med omsorg, rykket til når veterinæren brummet over sprøytene sine. Hun kunne ikke lenger se, men lydene og berøringene holdt henne fast i virkeligheten, inne i drømmen.
Med tiden klarte hun å rulle forsiktig rundt, og noen ganger holde hodet løftet i noen timer. Men beina hennes var lammet: å stå virket umulig, beina var ikke lenger hennes egne.
Veterinæren sukket på skuldrene, forklarte: hun hadde ligget urørlig for lenge, musklene sovnet i dvale. Bare systematisk trening kunne vekke dem.
Det krevde nærmere åtte mennesker for å reise henne. Med tepper og belter lagde de en spesialsele som et møbel i en drøm for å støtte henne opp til stående inne på stallen. Ute kunne hun ikke gå uten sterke, omsorgsfulle hender.
Naboer og venner stilte opp kveld etter kveld som en folketropp av varme drømmeskygger. Først måtte folk flytte beina for henne, så klarte hun å dra dem selv, stivt og nølende, men allikevel det var et mirakel i slow motion.
Hun ble fort sliten, og det gjorde de rundt henne også. Men ingenting stoppet dem.
Uker og måneder gikk. Først klarte hun å stå selv. Så bevege seg noen meter. Ingen maste, ingen presset henne.
Eieren tok henne ut for korte lufteturer. Selv ville hun helst løpe ut i marerittengen med frihet under seg, nesen full av vårfrisk nordisk luft.
Da veterinæren sa at det var på tide med operasjon, ville hun verken protestere eller juble den vonde svulsten på øyet hadde uansett forvandlet hele synet til tåke.
Hun ble kjørt i henger til klinikken et sted mellom virkelighet og drøm, la seg på operasjonsbordet. Kirurgen fjernet alt det røde. Øyet sved lenge etterpå, men hun åpnet det og så for første gang på flere sommernetter verden klart. Menneskene, stallen, de andre hestene alt hadde plutselig farger og konturer.
Hun fikk øyedråper. Lar dem dryppe inn tålmodig, som om hun hørte og forsto hvert ord eieren og veterinæren sa.
Med tiden ble hun mer livlig og trygg, og fikk gå sammen med to andre hester i utegården. Hun ble venn med dem, gustet unghingsten med mildhet og delte ferskgresset med hans mor.
Et halvt år hadde gått. Nå var hun ikke lik det beinmagre skapningen de fant i gresset; den drømmende, døende kroppen. Pelsen var blitt blank og siden var runde. Bare et par små arr og den drømmeaktige langsomheten røpet fortiden.
Eieren hadde det ikke travelt med å legge sal på ryggen hennes igjen. Men en dag sparket hun og fnyste mot salhengeret som for å si hun var klar.
Hun fulgte nysgjerrig med når andre hester ble ridd og kikket etter barna og de voksne med sulten lengsel.
Så en solfylt ettermiddag tok eieren henne ut, spente på selen. Hun vrinsket lavt av lykke.
Han steg opp. Tyngden var fortsatt uvirkelig, men hun bar ham uten å mukke.
De tok en drømmende, sakte runde over enga, gjennom solflekker, mellom tider og minner.
Nå følte hun seg som verdens lykkeligste hest.
Tross all smerte, redsel og fortvilelse, hadde hun folk omkring seg som virkelig brydde seg om henne. Nå visste hun: Nå kom hun aldri til å bli forlatt igjen, samme hva slags drøm livet ville finne på neste gang.
