EN FØLELSE AV ULYKKE
Ingvild våknet midt på natta og fikk ikke sove igjen. Om det var et mareritt eller bare generelle bekymringer, var ikke godt å si, men hjertet føltes plutselig så tungt at tårene begynte å renne helt av seg selv. Hvorfor det forsto hun ikke, hun prøvde å skjønne, men det var umulig. Pusten gikk tungt, og en uhyggelig forutanelse slo innover henne med brask og bram.
Hun listet seg bort til sprinkelsenga hvor hennes lille sønn, Even, sov. Han smilte i søvne og laget morsomme smattelyder. Ingvild rettet litt på dyna til gutten og gikk så ut på kjøkkenet. Utenfor vinduene var det bekmørkt.
Ingvild, får du ikke sove igjen? lød det bak henne Eirik, mannen hennes, sto der og gnidde seg i øynene.
Ja, det har skjedd igjen. Jeg skjønner ikke hva som foregår, Eirik, mumlet hun lavt.
Det er nok denne berømte barseldepresjonen alle snakker om! forsøkte Eirik å fleipe.
Barseldepresjon? Nei, Even er snart seks måneder, og jeg har ikke vært deprimert én dag før nå!
Det er sikkert bare hormonene eller nervene. Ikke bry deg, det går seg til!
Jeg er bare så redd, Eirik, hvisket Ingvild og la hodet mot skulderen hans.
Alt blir bra! svarte han og holdt rundt henne.
Tre uker etter fikk Ingvild beskjed om å komme til helsestasjonen. Even skulle på seksmånederskontroll, og de hadde nettopp vært igjennom undersøkelser og levert prøver. Da helsesykepleieren ringte, ble Ingvild overrasket.
Har det skjedd noe? spurte hun.
Ikke vær redd, Ingvild, legen forklarer alt! svarte sykepleieren.
På venterommet vred hun seg av uro, og da det endelig var hennes tur, var nervene tynnslitte.
Sett deg, sa legen lavmælt. Ingvild Aasheim, du må ikke bli redd, men vi trenger noen flere prøver.
Hva har skjedd?! utbrøt hun. Nå skjønte hun plutselig at de vonde følelsene kanskje ikke var helt uten grunn.
Even har urovekkende blodprøver. Hvite blodceller langt over det normale, og flere bekymringsverdige tall. Vi må ta en ny prøve helst på sykehuset.
Hva slags sykehus? spurte Ingvild forsiktig.
Rikshospitalet, svarte legen.
Hvordan hun kom seg hjem, husket hun ikke. Eirik ventet allerede der, han hadde fått meldingen og tatt fri fra jobben.
Hva har skjedd, Ingvild?
Tårene rant, men hun brydde seg ikke: Vi skal til undersøkelser på Rikshospitalet, hvisket hun håpløst.
Men, det kan hende det ordner seg! Det er sikkert bare rutine! trøstet han.
Det er ikke bare rutine, sukket hun, jeg har følt det på meg. Hele tiden, men jeg skjønte ikke hva.
Ingvild klemte Even til seg og gråt i armene hans. Gutten sov fortsatt, lykkelig uvitende.
Akutt leukemi, sa den gamle legen mens han så på prøvene. Vi må starte behandling med én gang.
Ingvild gråt ustanselig. Hun klarte ikke akseptere hva som skjedde. Da Even måtte ha cellegift, fikk hun ikke bli med inn. Han lå på intensiven, og Ingvild satt på gangen og tygde negler.
Gå hjem og sov! forsøkte nattsykepleieren å overtale henne. Du får ikke møte sønnen din i natt uansett!
Jeg kan ikke! Hva skulle jeg gjort hjemme uten Even?
Ingvild og Eirik hadde vært gift i åtte år, men Ingvild hadde slitt med å bli gravid. De tok prøver, undersøkte seg, alt så normalt ut. Men først etter åtte års venting var hun plutselig gravid, og da ble hun surret inn i puter, pledd og pleie, med Eirik som ikke lot henne løfte noe tyngre enn melkekartongen. Siste måneden lå hun på sykehuset, fordi legen var redd for tidlig fødsel. Men så, for et halvt år siden, fikk hun endelig sin etterlengtede sønn. Gutten ble kalt opp etter Eiriks far, som for noen år siden hadde omkommet i en bilulykke.
Ingvild, man skal ikke kalle opp barn etter folk som har dødd en sånn død! sa bestemora da hun fikk høre det.
Bestemor, ikke vær overtroisk! svarte Ingvild bare. Hun var så lykkelig at hun ikke lot noen ting ødelegge det.
Ingvild satt ved senga til Even. Han hadde blitt tynnere denne måneden. De runde kinnene var blitt skremmende bleke og mørke ringer hadde satt seg under øynene. Tårene sildret nedover kinnene hennes hun brydde seg ikke lenger om å tørke dem. Den sterile sykehussalen fikk hun bare tilgang til etter å ha hisset seg opp på avdelingslederen. Han mente det var livsfarlig å slippe henne inn Even hadde jo nå et immunforsvar på bunn-nivå. Men hun kunne ikke leve uten å være sammen med gutten sin hun sto og gråt utenfor intensiven til de til slutt lot henne inn.
Sånne operasjoner gjør vi ikke her i Norge, sa overlegen, Oddvar Løkås.
Hvor, da? spurte Ingvild bestemt.
I Israel. Kun der har de utstyret og kompetansen til å redde Even. Men det er fryktelig dyrt.
Vi skal finne pengene. Kan du være så snill å sende papirer og alt nødvendig?
Papirer ble sendt til et sykehus i Tel Aviv, og ganske snart kom det positivt svar: de ville gjerne ta operasjonen, men prislappen var over 2,5 millioner kroner.
Ingvild, selv om jeg selger både leiligheten og bilen vår, mangler vi fortsatt tre fjerdedeler! sa Eirik fortvilet. Jeg har satt inn annonse, men det tar tid.
Vi har ikke to måneder engang! gråt hun. Vi må finne på noe!
Alle bidro: jobben til Ingvild og Eirik, den lokale Røde Kors-foreningen, nærbutikken, venner og bekjente. Kommunen kastet seg på, og noen frivillige arrangerte innsamlingsaksjon. De fikk inn litt over halvparten. Men det begynte å haste alvorlig.
Ingvild, dere får bare reise først, så skal jeg overføre alt jeg klarer å skrape sammen etterhvert! Kanskje jeg får solgt leiligheten!
Det var ingen i hele Sogn som trodde det gikk an å samle inn så mye penger.
Så fort papirene var i boks, satte Ingvild seg på et fly til Israel med Even. Pengene holdt ikke helt. Behandling og undersøkelser gikk i gang, og hun prøvde å ikke tenke på resten av beløpet. Hun håpet bare på et mirakel. Om bare en måned skulle Even fylle ett år.
I naborommet bodde også en norsk mamma, Maren, med sønnen Espen på tre. De bodde vanligvis i Drammen. De hadde klart å samle penger, men Espen var blitt diagnostisert for sent leukemien hadde kommet helt til tredje stadium, og legene fikk det ikke helt til å snu. Derfor ble operasjonen stadig utsatt.
Ikke gråt, trøstet Maren, dette ordner seg! Du får ta Even både på sirkus og i Dyreparken etterpå! Espen ble helt fascinert av bjørnene da vi var der – sto i en halvtime og så på dem. Jeg visste jo ikke han var syk da. Det var der han begynte å blø neseblod, og jeg fikk det ikke til å stoppe. Ble så skremt Og så flere ganger til slutt havnet vi på sykehus. Allerede tredje stadium. Hvorfor merket jeg ingenting før?
Maren, det er ikke så lett å forstå slike ting. Men vi skal alle på zoo sammen når de blir friske!
Men jeg så jo at noe var galt! Espen ble tynn, slapp, spiste dårlig! Moren min sa også at noe var galt, men jeg ville ikke tro det! Jeg er så skyldig, jeg må bære det, hulket Maren. Ingvild skjønte ikke hvordan hun skulle trøste venninna noen ganger hjelper ikke ord.
Noen dager senere ble Espen dårligere. Han ble hentet til intensiven, og Maren fikk ikke følge. Hun satt utenfor døren og gråt.
Maren, bli med inn og legg deg litt, prøvde Ingvild å overtale.
Nei, jeg må være her. Espen vet at jeg er bak døra, det hjelper ham, svarte Maren.
Hun nektet å gå. Sykepleieren ga til slutt Maren en beroligende sprøyte, og tårer ble til et tomt blikk. Hun bare ventet håpet på et under.
Utpå kvelden ringte Eirik. Ingvild vugget Even i armene.
Ingvild, jeg har sendt 100 000 nå, men mer har jeg ikke. En ung familie har vært og sett på leiligheten, jeg satte ned prisen de skal tenke seg om noen dager.
Greit, svarte hun stille, og du
En fortvilet skrik trengte plutselig gjennom fra gangen. Mobilen glapp ut av hendene. Even våknet og begynte å gråte. Hun la ham i senga igjen og løp ut i gangen. Hun visste det var skjedd, men ville ikke tro det. Der, på kne foran intensivdøra, satt Maren og ropte. Sykepleierne fløy rundt for å roe henne, de prøvde å få henne til å ta imot mer beroligende. Maren bare skrek. Aldri før hadde Ingvild sett så mye sorg i et menneskes blikk.
Hold ut, Maren! gråt Ingvild og holdt venninna, du må leve for Espen!
Hva skal jeg leve for nå?! Gutten min er borte! Det er min skyld! Hvordan skal jeg holde ut? jamret Maren.
Ingvild holdt henne til hun ble roet ned. Hun hjalp Maren til rommet hennes.
La henne hvile, sa vakthavende lege slitne. Hun får mange anledninger til å sørge senere.
Den natta fikk ikke Ingvild sove. Hun satt ved Even hele natta og bare så på ham, ville lagre minnet for alltid.
Neste dag kom Maren inn til henne. Hun hadde sluttet å gråte. Det så ut som hun hadde blitt ti år eldre over natta. Blikket var helt tomt. De sto tause lenge og holdt rundt hverandre.
Lykke til, Ingvild, hvisket hun, dere har en sjanse, bruk den! Jeg må nå ta meg av Espen begravelse, ni dager, førti Jeg skal få reist et gravminne, og så… hun tørket tårer. Les dette når jeg har dratt, jeg orker ikke si det selv. Hun ga henne en forseilet konvolutt.
Takk, svarte Ingvild lavt.
Etter at Maren dro, følte Ingvild seg tom. Even ble hentet til behandling. Hun åpnet brevet:
«Kjære Ingvild! Jeg håper av hele mitt hjerte at Even får leve. La han leve for Espen også bli stor, oppleve verden, spille fotball og gå på ski. Dra til Dyreparken og hils den store, svarte bjørnen fra oss! Det er penger i konvolutten. Espen trenger dem ikke mer. La dem redde Even!»
Ingvild gråt av glede fordi inngrepet nå var mulig, men gråt like mye av sorg de pengene hadde kostet altfor mye.
Eirik, ikke selg leiligheten! sa hun til mannen på telefonen. Even og jeg trenger et sted å komme hjem til!
Hvordan da? spurte Eirik overrasket.
Vi har penger. Alt ordner seg!
Eirik la på og lo for første gang på lenge. Han hørte noe i stemmen hennes en visshet om at nå skulle det gå bra.
Operasjonen ble gjennomført dagen etter at Even fylte ett år. Ingvild satt utenfor intensiven i timevis, akkurat som Maren hadde gjort. Men denne gang var prognosene gode. Etter hvert fikk hun besøke Even, senere ble de flyttet på samme rom. Det ventet en måned i karantene og noen ekstra måneder med opptrening og rehabilitering, men det føltes som ingenting så lenge operasjonen var vellykket. Det gikk riktignok fremover med Even.
Sakte, men sikkert kviknet gutten til: Han begynte å leke, spise litt, og plutselig så smilte han! Da han første gang sa «mamma», begynte Ingvild å gråte. Miraklet hadde skjedd.
Bjørn! pekte Even på en diger svart bamse der inne i innhegningen.
Ikke «bjørn», men bjørn! lo Ingvild og rettet på ham.
De var i Dyreparken, den samme hvor Espen hadde sett på bjørnene.
Hils fra Espen, lille venn, hvisket Ingvild til kosedyret.
Even løp rundt full av energi, spise is og satt på skuldrene til Eirik, glanende på alle de rare dyrene. Nå var livet hans fullt av barnegleder og nye opplevelser. Sykehuset var langt bak dem, og bare innimellom, om natten, kjente Ingvild et stikk av uro. Men angsten slapp taket, hun lyttet til sønnens rolige pust og smilte. Nå hadde de livet foran seg for seg og for gutten som ga Even en ny sjanse.
