Fiffer
Du store, sånn som hun har staset seg opp, da! Folk flest rusler pent og rolig på jobb om morgenen, men hun der?! Skal hun virkelig traske rundt i hvite bukser når det er slafs og sølevann ute?
Men du, hun går jo aldri! Alltid ut med bilen sin, du vet, den der bussen!
Burde være glad hun har klær på, spør du meg! Så du hva hun har på halsen sin?
Nei, hva da?
Tatovering! Ikke bare en heller! Hvem gjør sånt altså virkelig, det er jo som å be om bråk! Ung ennå, og allerede så «merket». Om mora hennes hadde sett det hun hadde jo snudd seg i graven! Men det er sånn det går når ingen følger med stakkars jente, helt på villspor
Det småklukket og surrer fornøyd i benken ved inngangspartiet, mens de glodde etter Julie.
Det skal ikke mye til før praten går, vet du særlig når bæreposene hoper seg opp rundt føttene og det er mye koseligere å bli sittende, for hjemme er det bare det samme gamle: store og små barn, middag, klesvask, støvsuging Gleden? Den er det langt mellom, så man må trekke pusten og bite tennene sammen. For den slags kos er det ikke mye av i vanlige folks liv. Det handler mest om å holde hodet over vann, sørge for at barn og barnebarn har det greit, og kjenne litt lykke hvis man kan gi bort et kakestykke eller en nystrikket lue. Og ikke alle har den gleden heller. Ta Gunvor, for eksempel barna har sagt rett ut at barnebarn, det blir det ikke, for nå er det visst viktigere å fyke jorda rundt på ferie enn å stifte familie. Hvordan får de det egentlig til? Hun ligner jo forresten litt på Julie, dattera til oldemor, hun også.
Og hun var jo helt vanlig, den jenta! Snill, flink på skolen, alltid høflig og blid. Men etter at mora døde ja, da raknet alt. Henger rundt hvor som helst, jobber ikke nei, leser ikke heller, visstnok. Driver visst og tatoverer folk og har åpnet sitt eget studio! Det er da ikke til å tro?
Da faren hennes plutselig dukket opp for et par år siden, trodde vi jo alt skulle bli bedre. At han skulle ta ansvar. Hva skjedde? Jo, han kjøpte henne den digre bilen, som dekker halve gårdsplassen, og stakk av igjen. Hun er jo bare tjue! Hvordan går det an å sette ei ung jente igjen slik? Hva om det plutselig skjer noe mister leiligheten, bilen, hvem vet! Og hvor drar hun nå uten å snu seg engang! Fiffer, rett og slett. I hvite bukser og det hele
Men Julie hadde ikke tid til å bry seg om sladder eller hva naboene fant på. Hun hadde mer enn nok med sitt. Dagen hennes var oppstykket på minuttet hun kunne godt hatt flere timer i døgnet! Mamma sa alltid at Julie aldri lærte seg å bruke tiden riktig, men at det kunne hun alltids klare.
Julie, dette betyr så mye. Noen løper rundt og får aldri ting unna, bare klager og sutrer og misunner dem som har det så greit. Men hemmeligheten er enkel: Vær venn med tida di, så rekker du mer kanskje alt.
Hvordan blir jeg venn med tida, mamma?
Ikke bruk for mye på tull. Bestem hva som er viktig, bruk tid på det. Og husk å sette av litt tid til deg selv også ellers går du på veggen. Ikke la livet bare være forpliktelser. Ta deg fri av og til, tøys litt det trenger man.
Julie husket de rådene, men å etterleve dem ja, det var ikke alltid lett. Hun hadde skaffet seg kalender, men den fylte seg fort med avtaler, og alt var liksom alltid viktig. Som i dag: Tre forelesninger hun rakk bare én, for kundene hadde meldt seg og hun måtte innom Kaja, og hvor Kaja var, der var Sindre også. Det var aldri bare fem minutter. Hun måtte også innom Arne for å hjelpe til med flyttelasset og hilse på noen nye, for allerede neste uke skulle de ut på tur og hun hadde ikke husket navnene engang!
Biltrafikken hun var fanget i, lettet endelig litt, og Julie trykket forsiktig på gassen. Bilen svarte mykt, som for å trøste henne: «Slapp av, vi rekker det! Det var jo derfor faren din ga deg bilen.»
Julie strøk rattet lett.
Takk, pappa.
Hadde noen sagt til henne for noen år siden at hun skulle takke faren sin, ville hun ledd høyt i ansiktet deres. Hun hadde jo hatet ham nesten hele livet sitt.
Nei, mamma hadde aldri sagt et vondt ord om ham. Tvert imot, hun snakket om hvor klok han var, at Julie lignet på ham. Men Julie kunne aldri forstå hvordan en så klok mann kunne forlate et spedbarn og aldri se seg tilbake.
Den sinte følelsen hadde bygget seg opp i årevis, og det stakk som et sår.
I barnehagen satt hun uten partner i hjørnet når det var farsdag, så de andre danset med fedrene sine. På skolen var hun knallhard og sto støtt, misunte de jentene som kunne true med: «Jeg sier det til pappa!»
Før videregående, da hun og venninna Silje kranglet, var det også på grunn av far. Silje sa sånn tilfeldig: «Pappa sier jeg kan velge hvilken skole jeg vil han betaler alt for meg, og om jeg klarer det selv, får jeg sikkert en bil for pengene som er spart.»
De hadde kjent hverandre helt fra de var små, men da kjente Julie at nok var nok. Det var ikke misunnelse, men dyp, sviende sorg den venninnen som visste alt, visste jo også hvor mye Julie savnet den faren hun aldri hadde hatt Men hver gang hun kunne, stakk hun borti det.
Men egentlig hadde Julie aldri misunt noen. Hun og mamma hadde det bra til og med vært en uke i Spania, og på sekstenårsdagen hennes fikk hun ny mobil.
Men den dagen mamma kom inn med den mest uventede gaven faren sto plutselig i døråpningen ble alt snudd på hodet. Julie klikket, skrek, gråt Mamma prøvde trøste henne, men Julie bare dyttet henne unna:
Du forrådte meg! Hvorfor er han her?! Jeg vil ikke se ham!
Da visste ikke Julie at mamma allerede hadde fått terminal diagnosene, og snart skulle livet rakne fullstendig.
En kveld fortalte mamma hele historien. Om hvordan de giftet seg unge og ikke var særlig modne. Hvordan begge ble presset av to familier, og hvordan Julie egentlig var uønsket. Karrieren til faren forsvant, mamma fikk aldri fullføre studiene alt sammen endte med at hun flyttet til ei tante med den vesle babyen, og ba faren aldri kontakte dem igjen. Og da han prøvde skrev og ringte løy mamma og sa Julie ikke var hans.
Julie sto i vinduet etterpå og knyttet nevene. Gammelkaktusen hun hadde fått av Silje, mistet halvparten av jorda i vinduskarmen da hun slo til. Sånn er det med gamle sår de griser til alt, og er vanskelig å vaske bort.
Hun og mamma snakket hele natta. Julie ba om én ting: Alt måtte være sant, ikke flere løgner.
Om hun noen gang egentlig tilga? Tja kanskje. Julie var i alle fall takknemlig for å ha fått vite sannheten, hvor vond den enn var.
Og faren? Han fortalte aldri mer enn han måtte. Men etter mamma døde, ville han ikke reise fra henne.
Jeg drar bare om du sier det, Julie. Men før du fyller atten, blir jeg her. Og jeg skal prøve å ikke ta plassen din, men du sier ifra.
Nei! Nå skal du endelig få «ta plassen min». Vær her, vær synlig! Pappa
De fikk nesten to år sammen med mamma før hun døde. Det var det hardeste og fineste tiden hun hadde hatt. Tiden var brutal men Julie var takknemlig.
Det var også da hun begynte å tegne ikke på notatbøker eller i gamle album, men virkelig. Faren så på tegningene hennes en dag, tok av seg t-skjorten og viste frem en stor, fargerik tatovering på ryggen.
En venn gjorde denne. Skal jeg høre om han vil ta en titt på det du gjør? Kanskje han lærer deg opp?
Ja, pappa! Klart jeg vil!
Så la hun fra seg alt og dro til Oslo med faren nesten et år. Der lærte hun faget, fikk venner, og sakte fant hun tilbake til seg selv. Men til slutt ville hun hjem.
Jeg vil hjem til Bergen, pappa
Han skjønte det. Ba henne bare vente noen uker, og da hun kom tilbake, hjalp han henne finne lokalene og la nøkler og papirer foran henne.
Her: bilen er din, og dette ja, dette er navnet på ditt eget studio. Jeg solgte leiligheten min i Oslo og ordnet det her for deg. Du har utdanningen, ja men bare videregående. Gå på kurs, lær deg det du trenger. Jeg heier på deg.
Julie trodde nesten ikke sine egne ører og ikke før hun sto der, på nyåpnet studio, kom det sakte til henne at kanskje kunne livet faktisk gå bra.
Faren hjalp til med alt hun trengte, og så dro han.
Jeg må til foreldrene mine. Ting er vanskelig, og de trenger meg.
Jeg skulle så gjerne ha hatt deg her
Det vet jeg, Julie. Men vi har hverandre.
Julie gravde seg ned i jobb og studier. Etter hvert ansatte hun to hjelpere og det var i all denne hverdagskaosen hun møtte Kaja.
En kveld kom det inn en kvinne, blek og sliten, nesten på gråten:
Unnskyld, men jeg vil gjerne snakke med tatovøren?
Julie la vekk bøkene og svarte:
Det er meg.
Å, vær så snill Kan du hente den voksne?
Julie så nærmere; kvinnen var ikke bare velkledd men også trist, uten sminke og med korte negler. Hun trengte hjelp. Julie hentet albumet med arbeidene sine, spurte hva hun tenkte.
Et navn her, på håndleddet så jeg alltid kan se det.
Hun gråt ikke, men Julie skjønte at hun svelget tårene. Hun stengte salongen og lot kunden sette seg.
Gjør det vondt? Spørsmålet kom lavmælt.
Jeg vet det blir vondt. Men jeg vil ha det likevel. S… Sander
Det var det eneste kvinnen fikk sagt den kvelden. Julie spurte ikke. Først da de tilfeldigvis møttes igjen utenfor Akershus Universitetssykehus noen dager etter, fikk hun høre historien.
Du? Hvordan går det med deg? Ble du fornøyd?
Ja, det ble vakkert. Sander likte det også.
Han?
Hun, datteren min.
Vil du hilse på henne?
Gjerne!
Snart var Julie fullstendig fortapt for lille Sander. En artig unge på seks, med briller og plasterlapp over det ene glasset. Hun flokket seg til Julie, maste med store blå øyne:
Har du nøtter? Eller solsikkefrø? Nei? Hva gir du ekornene, da? Vet du hvor mange ekorn det er i parken her? Jeg og mamma gir dem mat hver dag, så til slutt kollapser de snart!
Nei, det gjør de ikke. De hopper hele tiden, vet du. Blir aldri feite.
Sier du det? Du er morsom!
Ikke særlig smart, kanskje. For jeg går på kurs ennå.
Hun presenterte seg så høytidelig: «Sander Kaja Nilsen.» Julie tok barnets hånd mykt, passet på ikke å skade plasteret.
De ble fort nære. Neste gang Julie kom, hadde hun lommene fulle av nøtter.
Kaja fortalte omsider hvordan det gikk med behandlingen til Sander. Det var alvorlig, men et håp kom da en ny kirurg begynte Arne, en venn av Julie. Han så muligheter, opererte og Julie og Kaja holdt sammen den natten, drakk te i salongen, snakket og lo og gråt.
Og det gikk bra. Sander kom seg gjennom, og neste steg var å dra til Oslo til rehabilitering. Arne har avtalt alt, fortalte Julie. Sander skjønte ikke mye av det rare ordet, men forsto i hvert fall at det skulle bli en tur med Julie og det var nok.
Skal Arne bli med, mamma?
Nei, han har så mye å gjøre.
Men jeg kan vel kalle ham Arne? Han elsker jo Julie!
Kaja bare måpte. Små barn får alltid med seg det voksne overser. Det tok ikke lang tid før både Kaja og Arne og Julie skjønte det alle andre hadde sett de to ventet så lenge med å innrømme følelsene at til og med barna ristet på hodet.
Når Sander var ferdig i Oslo og vendte hjem, tok hun selvfølgelig også ansvar:
Jeg vil si noe til Arne!
Hva da?
At han må si til Julie at han liker henne.
Det er litt vanskelig
Hvorfor det? Dere voksne altså. Er det ikke nok å være glad i noen?
Noen ganger er det faktisk ikke nok
Jaja, du får forklare det til Julie sjøl, da!
Sander og Julie hadde en lang prat og så skjedde alt. Julie bestemte seg endelig, og da hun stengte salongen den kvelden, gikk hun ut for å finne Arne. Han sto der, lenet seg mot bilen.
Hei.
Noen måneder senere kokte benken i borettslaget igjen.
Hun har fått seg type! Hvem er han? Han kom med masse greier, men vi vet da ikke hvor han kommer fra. Bare håpe jenta ikke blir lurt.
Nei, han er sikkert grei.
Det sier du, ja Hvem vet? Kanskje Gunvor ringer faren hennes
Du, han er faktisk her!
Åh? Når kom han?
Jeg så ham i går. Noe skjer det føler jeg på meg!
Og det gjorde det. Snart sto hele blokka i vinduet da Julie, i verdens fineste brudekjole, gikk mot bilen og alle fikk se tatoveringen på ryggen. Selv Gunvor måtte innrømme at det var stilig.
Arne geleidet bruden sin, lo av Sander som gliste fornøyd, for hun hadde «solgt» Julie til ham. Kaja hulket og fiklet med sløret, men slo alle unna med et: «La meg gråte av lykke, da!»
Så var det alle de rare folkene som kom med blomster, klemte Julie som om hun var deres egen, og ingen forsto hvem de var.
Og før Julie satte seg i bilen, løftet hun opp kjolen, kastet av seg de høye skoene og ba om sneakers fordi ingen nevø er tjent med høye heler bak rattet.
Arne løftet henne inn, knyttet skolisser hun fikk av vakt-Kaja (hun glemmer aldri noe).
Ingenting er som hos folk flest! lo benken etter bilene.
Ja, du, hun er jammen en ekte fiffer!
