Det finnes fem leiligheter i familien min, men vi må likevel leie.
Jeg har blitt så vant til denne situasjonen at ingenting lenger overrasker meg. Jeg skal forklare hvordan det har seg at familien vår har fem leiligheter, mens vi selv må leie.
Svigerforeldrene mine har sin egen bolig, pluss to leiligheter i ulike deler av byen som de leier ut. Hver gang vi spør, smiler de og sier at de har arbeidet hardt for alt de eier, og forventer at vi skal gjøre det samme. Det virker ikke som de forstår at det var enklere før, med bolig fra kommunen eller via jobben, for eksempel på en fabrikk. I dag er det svært vanskelig å spare nok til egen bolig samtidig som man betaler leie.
Mine egne foreldre er egentlig ikke så forskjellige fra svigerforeldrene mine. Da mormor døde, arvet jeg hennes leilighet, men den gang var jeg bare et barn. Foreldrene mine bestemte seg for å leie ut leiligheten fram til jeg ble 18. Nå er jeg voksen, men de har blitt så glad i å få penger hver måned at de ikke lar meg bo der.
I flere år har mannen min og jeg leid en liten ettromsleilighet, og nesten alle pengene våre går til husleie. Vi har hatt perioder hvor det knapt har vært nok igjen til mat. Nå er jeg i fødselspermisjon. Min lønn har aldri vært særlig høy, men uten barn gikk det akkurat rundt. Mannen min jobber så mye han kan, ofte to jobber samtidig. Likevel er det vanskelig i dag å tjene nok dersom man ikke har god utdanning, og han rakk aldri studere videre. Rett etter videregående dro han i militæret, og deretter møtte vi hverandre, så det ble aldri tid til utdanning.
Det er frustrerende at mamma nesten hver uke ber meg hjelpe henne med å velge nye kjoler eller bluser, mens jeg sliter med å ha råd til vitaminer og frukt. Hun snakker ofte om hvor viktig det er at vi er økonomisk selvstendige. Hun mener vi bør hjelpe henne og pappa, fordi de vil dra ut og reise i verden.
Jeg er veldig misfornøyd med denne holdningen til både mine og mannens foreldre. De har alt, og mer til, men vil likevel ikke hjelpe sine egne barn. Jeg mener ikke at de skal ofre alt for oss, men hvis de har mulighet til å hjelpe, hvorfor lar de være? Jeg klarer ikke forstå en sånn holdning overfor egne barn, og jeg vet at når jeg får barn, skal de få alt jeg kan gi, og litt til.
Venner og familie prøver trøste oss med at vi en dag vil arve en stor formue. Men helt ærlig, jeg er så skuffet at jeg ikke lenger ønsker noe fra dem. De kan ta leilighetene med seg til evigheten, for alt jeg bryr meg om.
Så lærer jeg at lykken ikke handler om hvor mye man eier, men om evnen til å vise omsorg og støtte. Det er viktigere å bygge relasjoner enn å telle kroner og kvadratmeter og det skal jeg aldri glemme.
