Feen
Og når jeg blir stor, skal jeg bli en fe!
Ingrid, hvorfor en fe da?
Fordi jeg vil det!
Ingrid gled ned fra morens fang, der hun nettopp hadde tatt imot gratulasjoner på femårsdagen sin, og rettet forsiktig på det store tyllskjørtet.
Mamma, feer er alltid vakre og kloke! Og de kan alt! Det kan jeg også!
Selvsagt kan du det! Kristin strakte seg etter datteren for å gi henne en klem, men Ingrid trakk seg unna og tok et lite hopp til siden.
Men hva med kaken?
Den kommer snart! Lek med de andre barna så lenge, så roper jeg deg når det er klart, greit?
Greit!
Kristin smilte, mens hun betraktet de myke, krøllete lokkene til datteren som hoppet rundt. Det hadde tatt både tid og krefter å gjøre dem klare tidligere på dagen.
Så målbevisst hun er! Og så fornuftig! Hvilket annet barn uttrykker seg så tydelig i den alderen? «Jeg kan alt!»
Det viktigste er å ikke knekke troen hennes, nikket Maria, Kristins beste venninne. Noen foreldre klarer ikke å la være å si «du må se realistisk på ting» og slikt. Det aller beste man kan gjøre, er å ha tro på barnet. Da klarer de alt, det er jeg sikker på. Da Karoline begynte i modellbyrået for første gang…
Ja, Karoline din er virkelig fantastisk! Kan dere hjelpe meg litt? Nå er det snart tid for kake, sa Kristin, snudde seg lett på hælen og gikk mot kjøkkenet.
Det store, åpne huset var fylt av barns latter og stemmer. Fargerikt konfetti og små ballongbiter lå spredt over gulvet. Et tulipanbukett, slitt og hulter til bulter, lå slengt i et hjørne Kristins mor, Ragnhild, hadde bestilt de til barnebarnet sitt. Ragnhild bodde nå like i nærheten, men tidligere hadde hun heller hatt barnebarnet hos seg selv når hun kunne besøke.
Jeg føler meg aldri helt hjemme her hos dere, datteren min. Jeg er redd for å ødelegge noe. Alt er så fint og dyrt for meg.
Slutt, mamma! Hva er det for noe snobberi? protesterte Kristin. Fint! Akkurat passe fint for oss! Ola jobber dag og natt, og jeg også. Da har vi faktisk lov til å unne oss litt.
Jeg har det likevel roligere hjemme hos meg.
Vel, det får så være. Det viktigste er at Ingrid har det bra.
Ragnhild hadde passet Ingrid siden hun var helt liten.
Jeg har ikke tid, mamma, sa Kristin, mens hun la på litt mascara på vei til jobb. Stopper jeg nå, kan jeg glemme alt jeg har bygget opp de siste fem årene. Tiden er sånn alt går fort. Og det handler ikke bare om penger, men også om menneskene som jobber for meg. Men jeg må først og fremst tenke på Ingrids fremtid.
Men tror du ikke Ingrid synes det er viktigere at du er til stede mens hun er så liten?
Ikke start igjen, mamma! Jeg vet hva jeg gjør! Hvem ellers enn meg skal ta vare på barnet mitt? Hvem skal forsørge henne?
Men Ola da?
Å, mamma, ikke tøyse. Selvfølgelig stiller han opp, men han er mann. Hva om han en dag vil noe annet? Hva da?
Hvorfor slike tanker, jenta mi? utbrøt Ragnhild.
Hvordan skal jeg vite det? Har ikke tid til slikt drama! Kanskje har han noen, kanskje ikke, men jeg fikk så vidt med meg min egen graviditet. Jeg må komme meg videre, og der hjelper du meg, ikke sant?
Selvfølgelig. Ragnhild bøyde seg over sprinkelsengen og betraktet barnebarnet. Så liten… Du var mer robust.
Og? Liten vokser seg større, hun også.
Ingrid vokste opp svak og syk. Den ene forkjølelsen avløste den neste, og etter hvert tok Ragnhild det med ro og ringte direkte til «sin» barnelege. Kristin hadde aldri tid til slikt.
Mamma, hun har jo ikke over førti i feber! Dere klarer dere. Jeg har møte nå, må legge på.
Ingrid la de varme, små armene rundt bestemorens hals, snufset og presset nesa inn i Ragnhilds skulder.
Det går over, lille venn. Nå lager jeg saft til deg, så sover du, og så blir alt bra igjen. Vil du høre et eventyr?
Om feen?
Ja, gjerne det.
Ingrid hadde fått en vakker bildebok fra London av pappa.
Ola, men denne er jo på engelsk! Ragnhild bladde i boka.
Det klarer du! Hun kan godt venne seg til et nytt språk. Du har jo selv undervist på Universitetet i mange år! Du tar dette.
Jada, jeg klarer det. Det blir nok tidligere språkundervisning enn jeg hadde tenkt.
Dagene med Ingrid, hennes små gleder og sorger, fylte nå Ragnhilds tilværelse og hun var bare glad for det. Hun hadde et nytt formål igjen.
De siste ti årene, siden Kristin avsluttet studiene og giftet seg, hadde Ragnhild levd litt i tåke. Kontakt med datteren ble sjeldnere; Kristin hadde aldri tid. Ragnhild savnet de dagene da Kristin satt på kjøkkenbenken, fortalte, drakk te med mynte og delte dagen sin. Hele meningen med livet for Ragnhild var samlet i datteren.
Hun fikk Kristin tidlig, bare nitten år gammel. Ekteskapet med studiekjæresten brast etter ett år, men lille Kristin forble et levende minne om en storm av følelser som aldri kom tilbake. Da Kristin var to år, ble Ragnhilds mor sengeliggende, og de neste tolv årene var en kamp med å ta vare på både mor og barn.
Ragnhild hadde aldri vært vakker, syntes hun selv. Men i Kristins ansikt så hun alt hun selv hadde ønsket seg skjønnheten hun bare kunne drømme om. Derfor kunne hun bare tenke på hvordan hun best kunne hjelpe datteren til å lykkes. Kristin fikk gå på dans, musikkskole og få språkundervisning hjemme. Da Kristin var ferdig på videregående, kunne Ragnhild si at hun hadde gjort det hun kunne for å gi barnet sitt den oppveksten hun selv ønsket.
Det som uroet henne, var at Kristin var hard, og alltid satte sine egne behov øverst. Hun ga aldri etter for andres tøffe ord, og hun hadde vilje som få.
Mamma, jeg trenger de skoene. Jeg kan ikke møte til intervju slik jeg ser ut nå. Det er viktig.
Ragnhild ga Kristin feriepengene sine. Sommerferie fikk være sommerferie hovedsaken var at Kristin lyktes.
Bryllupet med Ola ble kulminasjonen. Tårene føltes søte på kinnet hennes mens hun så datteren arm i arm med brudgommen i byens dyreste restaurant. Men hun måtte innrømme at noe ved Ola uroet henne, men tenkte at det var fordi hun ikke var vant til folk fra næringslivet.
Mamma, dette er ikke bare et kjærlighetsekteskap. Det er også en avtale. Sånt holder lengre.
Mener du virkelig det?
Ja, vi er likestilte partnere fra bryllupsdagen. Jeg skal ikke ta av det han hadde fra før. Fra meg kreves egentlig bare én ting.
Hva da?
Få en sønn med ham. Da endres avtalen til min fordel.
Dette høres rart ut…
Det er moderne, mamma. Slik er det nå til dags.
Jeg håper du blir lykkelig.
Det blir jeg!
Livet gikk videre, og Kristin fordypet seg i firmaet sitt, selv om helsa satte hindringer for målet.
At Ingrid ble født, overrasket Kristin.
Hvordan skal man stole på ultralyd? De sa tre ganger det ble gutt! Hvor er han? Ligner dette en gutt? spurte hun, mens hun brettet sammen det lyseblå teppet hun hadde kjøpt.
Men jenta, er ikke det også fint?
Jo, det er det jo! Men jeg forventet noe annet. Og så alt dette stresset …
En dag får du kanskje en sønn også. Det er tid nok.
Men noe skar seg. Kristin løp fra den ene klinikken til den andre uten resultater.
Jeg har prøvd alt, mamma.
Kanskje du skal gi datteren din mer oppmerksomhet?
Ikke igjen, mamma!
Men hun ble likevel tankefull. Kanskje det var noe i det moren sa.
Ingrid skal hjem.
Kristin…
Ikke diskuter. Hun har vært for mye hos deg.
Hun er jo så glad i meg!
Hun slipper ikke deg. Du fortsetter å passe henne. Ikke noen fremmede barnepiker. Dere får alt dere trenger.
Nei! Ragnhild ristet på hodet. Det viktigste er like mye tid sammen som før.
Og slik gikk det. Første sykdomsdag sendt Ingrid og Ragnhild sammen rett tilbake til Kristins hus.
Her har du alt du trenger, og Ingrid er nær deg, sa Kristin.
Ragnhild så seg rundt. Ja, Ingrid er nær …
Hun konsentrerte seg om Ingrid, forsøkte å overse at forholdet mellom Kristin og Ola ble dårligere. Hun blandet seg ikke inn, men så at de voksne knapt la merke til den lille, sjarmerende jenta i de store rommene.
Mormor, her er det mye mer plass enn hos deg! Nå kan vi få hund?
Det må du nesten spørre foreldrene dine om.
Hvorfor? Er det ikke ditt hjem også?
Nei, dette er mamma og pappa sitt hjem. Jeg har mitt eget. Der kan jeg bestemme.
Men ikke engang nekte?
Om du søler melk på bordet, kan jeg si nei. Men hund, det bestemmer ikke jeg.
Ingrid funderte, satte seg på gulvet det samme uttrykket hun hadde sett hos Kristin før.
Da snakker jeg med pappa!
Hun gikk straks til Ola.
Pappa, er du glad i meg?
Ola ble litt forvirret. Han så knapt datteren sin et «Hei, lille venn» var som regel alt. Ragnhild spurte ham ofte om ikke han kunne ta litt mer ansvar for datteren. Nå stod Ingrid rett opp og ned i kontoret hans og spurte.
Selvsagt er jeg glad i deg. Foreldre elsker barna sine.
Ikke foreldrene, bare du, pappa. Kan vi få hund?
Robot?
Hun hevet brynene. Hvorfor robot? Jeg vil ha en ekte hund!
Ola gned seg i panna. Stor, eller?
Den kan gjerne være liten, bare den er snill.
Du får si fra hvilket dyr du vil ha. Du får hund.
Kristin var ikke like begeistret. Hun og Ola diskuterte bak lukkede dører. Utenfor lyttet Ingrid.
Hund er ikke leketøy! Hvem tar ansvaret?
Kan betale hushjelpen eller be moren din. Barn og hund har det godt sammen!
Hva med veterinær? Alt det andre?
Finnes nok dyreklinikker. Eller så tar dere en blandingsrase. Hva vil du egentlig jeg skal si? Jeg ser nesten aldri datteren min. Men dette skal jeg ordne.
Men det er ansvar! Å få alt man vil ha …
Er det så farlig? Hun kan få det hun vil.
Det endte med at Ingrid fikk en klein liten pomeranian, levert to dager senere. Og to måneder etter bursdagen hennes, flyttet hun og mormoren tilbake til leiligheten hennes.
Kristin var stille, drakk sin morgenkaffe og forsvant ut hele dagen.
Hva skjer, mormor?
Jeg sier det senere, vennen. Mamma forklarer det nok selv. Ragnhild strøk både Ingrid og valpen over hodet.
Hvorfor flytter vi tilbake til deg? Bare for to dager?
Nei, Ingrid, jeg tror det blir lenge nå
Kristin kom plutselig inn og sa: Pakk, mamma. Vi drar. Ta også med Ingrids ting. Jeg har ikke tid.
Ragnhild kikket spørrende på henne. Men det var bare å adlyde.
Senere på kvelden forsøkte hun tilby Kristin en kopp te, som i gamle dager.
Ikke spør, mamma. Vi skal skilles.
Han har en annen. Og sønn
Ragnhild ville trøste, men stoppet da hun så datteren le.
Jeg trodde du gråt.
Han skal ikke få det slik. Men jeg mislyktes
Hvordan Ola kunne velge et annet liv, forsto Ragnhild aldri. Skilsmissen gikk fort og greit, og etter et halvt år flyttet Kristin og Ingrid til en stor leilighet i nabohuset til Ragnhild.
Ingrid vokste. Hun var sta, arbeidssom foreldrenes behov kom raskest i bakgrunnen. Kristin oppfylte stort sett alle Ingrids ønsker.
Kristin, slik kan man ikke holde på.
Hva vil du? Hun er smart, sterk, tar for seg av livet. Man må tenke på seg selv i dag.
Jeg er ikke enig. Jeg bekymrer meg.
Du vil hun skal bli svak? Jeg fulgte andres ønsker, og se hvor det endte…
Det farligste er å overse sitt eget barn!
Hun har deg, og takk for det.
Det beste hadde vært om hun hadde deg, også.
Hvorfor det? Hun hører uansett bare på deg.
Fordi jeg tør si «nei». Det burde du også gjøre.
Jeg vil hun skal vite at hun kan få det hun vil.
Men hva hvis hun ikke klarer det?
Om hun vil, klarer hun alt. Hun er ikke dum.
Men Ragnhild visste hvor sårbart livet var alt avhenger ikke kun av vilje.
Kristin var sjelden hjemme, jobbet døgnet rundt. Av og til ble det shopping med Ingrid.
Du skal ikke stå tilbake for noen. Du må ha stil, Ingrid.
Der lyttet Ingrid. Hun lette stadig oftere blant morens klær.
Dette, og dette, kanskje denne. Ikke rør resten, sa Kristin.
Jentene på skolen misunte Ingrids store sminkeveske.
Huden din og alt annet er viktig. Ta vare på deg selv, sa Kristin, og kastet billig mascara rett i søpla.
Ragnhild så at hun måtte akseptere hvordan ting ble, selv om hun forsøkte å mildne Ingrids vesen. Ingrid begynte på universitet, samme som moren og mormoren. Hun engasjerte seg i studentlivet, og hjemme var hun knapt å se. Ragnhild var altså sist ute til å høre at Ingrid hadde giftet seg.
Med hvem? hun mistet koppen, som knuste mot gulvet.
Henrik Jørgensen … eller bare Henrik!
Hvem er han, Ingrid?
Lærer Men ikke min! Han jobber der bare.
Han…
Han er ikke gammel, mormor.
At Henrik hadde kone og barn, fikk Ragnhild høre av Kristin.
Og du bare godtar det?
Jeg bekymrer meg kun for Ingrid. Hun vil dette.
Ragnhild ble satt ut. Slik kan man da ikke gjøre…
Bryllupet ble ikke lystig. Henriks foreldre nektet å delta, og Olas gave var kun en ny leilighet til datteren. Kristin møblerte den før Ingrid spurte. Men Ingrid brydde seg ikke.
Mamma, se på denne kjolen! Jeg vil ha den!
Den heter «Feen».
Et tegn, Ingrid! Du ville jo bli fe som liten!
Ja! Og nå skal livet bli et eventyr! Jeg får alt jeg vil!
Alt du vil… ekkoet Kristin lavt, mens fingrene krøllet seg rundt blondestoffet.
Ragnhild unnskyldte seg på vielsen, dro hjem med en gang.
Jeg føler meg ikke bra. Vil ikke ødelegge festen.
Ferden i drosje føltes tung. Ingrid spratt rundt ektemannen med en hvit due i hendene, klar til å slippe den fri på fotografens signal. Ragnhild syntes plutselig barnebarnet var lik den lille vettskremte fuglen, som bare ønsket å slippe unna.
Hva kan jeg gjøre nå, kjære Gud… Ragnhild tørket hastig bort en tåre. Gi meg styrke. Jeg trenger det…
Ekteskapet holdt ikke et år. Ingrid gikk, nybakt mor, etter at Henrik ble sett på universitetet i armene på en studiekamerat av Ingrid selv.
Hva nå, løper du hjem? Kristin spurte kjølig.
Hvorfor prøve å ha kontroll, mamma? Kanskje det er best slik. Jeg har alltid bare tenkt på hva jeg ville ha. Har aldri tenkt på hva andre føler, Ingrid svarte.
Du er ikke barn mer, sa Kristin forvirret.
Det er nettopp det. Feen har vokst opp. Vingene bærer ikke lenger. Jeg er voksen nå…
Ragnhild pakket småting, passet oldebarnet, tørret en tåre.
Det går bra, vennen min. Mammaen din er sterk. Vi klarer dette.
Kristin dro ikke med dem. Ragnhild overlot henne nøklene og sa:
Pass på deg selv. Blomstene klarer seg.
Noen år senere gikk en ung kvinne gjennom parken. Jenta hennes løp foran, tok morens hånd og fant frem en stav med en stjerne laget av krøllete folie.
Se, mamma! En tryllestav, som en fe, men den er skjev…
Bare litt brettet, sa Ingrid og rettet stjerna. Se, den virker!
Hvordan vet du det? Hva ønsket du deg?
At alt skal gå bra. At alle skal være friske!
Men det virker jo ikke … Bestemor er på sykehuset.
Nå er hun hjemme.
Virkelig? Jenta hoppet.
Ja. Når vi kommer hjem, venter hun.
Kan jeg få staven? Jeg vil ønske! Hun viftet noen ganger, mumlet noe.
Hva ønsket du?
Det sier jeg ikke!
Urettferdig! Jeg sa mitt.
Jeg ønsket at vi alltid skulle være sammen… hvisket jenta.
Tenker du på mormor?
Jenta nikket.
Jeg kan ikke love deg evig tid sammen. Jeg er bare litt fe ikke alt kan vi styre. Men vi kan være sammen så mye vi kan, og elske hverandre selv når vi er fra hverandre. Når du er i barnehagen og jeg på jobb, så er vi glade i hverandre sant?
Hun nikket, løftet staven.
Da bytter jeg ønske! Kan jeg det?
Selvfølgelig!
At mormor blir helt frisk, og at vi kan være sammen lenge, lenge.
Ingrid reiste seg smilende, børstet av skjørtet og nikket.
Det er det aller beste ønsket! Nå går vi og viser tryllestaven til mormor. Kanskje hun har et ønske å komme med også for hun er tross alt en ekte fe!
Er hun det?
Ja, verdens beste!
Noen ganger leter vi etter den store magien, men glemmer at den sanne magien ligger i hverandre og i kjærligheten vi gir og får.
