Kjære dagbok,
Jeg husker hvordan livet mitt sammen med Eivind, mannen min, alltid var harmonisk helt til jeg fikk vite at jeg var gravid. At jeg ventet tvillinger, overrasket meg ikke, for det ligger i slekta. Men for Eivind kom det som et sjokk, og han ble tydeligvis knust over nyheten. Den trygge familien vår begynte langsomt å rakne. Eivind ble fjern og kald, og til slutt sluttet han å skjule forholdet sitt til en annen som tilfeldigvis var min nærmeste venninne, Ragnhild.
Mot slutten av svangerskapet ble det smertefullt tydelig at Eivind virkelig var borte. Han verken besøkte meg på sykehuset eller tok kontakt mens jeg lå der, og jeg følte meg sviktet og redd for fremtiden både min egen og tvillingenes. Jeg husker hvor sårt det var å ligge på operasjonsbordet og vite at mannen min koste seg hjemme med en annen kvinne i hjemmet vårt.
Da jeg ble skrevet ut fra Ullevål sykehus, sto jeg plutselig på bar bakke. Ragnhild hadde alt flyttet inn i leiligheten min på Grünerløkka. Jeg hadde rett og slett ikke lenger noe sted å bo, så jeg ringte moren min og ba om hjelp. Istedenfor støtte fikk jeg harde ord og beskjed om at jeg måtte klare barna selv.
Det var da naboen min, Marit, åpnet døra og hjertet sitt. Hun ga både meg og guttene et rom hos seg der på Frogner et trygt og godt sted å lande. Jeg jobbet nesten hele døgnet for å forsørge oss tre, tok flere deltidsjobber, gikk av gårde tidlig om morgenen, besøkte barna i pauser, og vendte hjem sent på kveldene. Dette rutinemønsteret fortsatte lenge.
Etter hvert klarte jeg, gjennom hardt arbeid og stahet, å gi oss litt økonomisk stabilitet. En ny styrke vokste fram, og vennskapet med Marit ble viktigere enn noen gang hun var støtte og familie på en måte moren min aldri var. Jeg valgte til slutt å kutte kontakten med mamma, for hun hadde aldri følt noe anger over sin avvisning.
Da tvillingguttene ble større, ville de ikke lenger ha kontakt med faren, og det var jeg egentlig bare glad for. De slapp å bli utsatt for sviket hans. Jeg tok på meg ansvaret for å gi dem trygghet, lære dem å bli gode og sterke menn.
Jeg har kjent på tap og svik men styrken min har aldri sviktet. I dag har vi skapt et varmt, kjærlig hjem. Uten hjelp fra verken ektemann eller mor, har jeg klart å gi barna mine både omsorg og trygghet. Jeg ser meg tilbake og forstår at jeg duger og at familien vår er mer enn nok.
