Kjære dagbok,
I går kveld kom jeg til å tenke på noe som har skjedd mange foreldre her i Oslo. Tenk deg, sønnen eller datteren din ungdom, full av liv skal ut på byen med venner. Som alltid, ringer man kanskje bare for å sjekke om alt går bra. Litt nervøse, selvfølgelig, men som oftest sier de at jo, det går fint. Likevel hjelper det ikke mot den klumpen i magen, for senere får du kanskje høre at de for første gang smakte på øl eller prøvde noe langt verre.
En prest jeg kjenner, som heter Jørgen Dahl, har alltid vært klar over hvor utfordrende ungdomstiden kan være, og han ville hjelpe sønnen sin, Tobias, å unngå slike situasjoner. Jørgen vokste selv opp i et kristent hjem, og husker presset fra ungdomstiden. Han stolte mye på Tobias, men ville at sønnen også skulle vite at han alltid kunne be om hjelp når som helst uten å være redd for å bli latterliggjort foran vennene.
Jørgen tenkte ut et lite, hemmelig kodesystem. Han ville at Tobias skulle kunne sende et nødsignal uten å tape ansikt. Ideen fikk han etter mange samtaler med ungdom som hadde vært innlagt på behandlingsklinikker her i Norge. Der brukte han å spørre: «Hvor mange av dere har vært i situasjoner hvor dere gjorde noe dere egentlig ikke ville, bare for å følge flokken, selv om dere følte dere ukomfortable og likevel ikke fant noen vei ut?» Nesten alle rakk opp hånden.
Jørgen beskrev en episode slik i dagboken sin: En kveld skulle Tobias på fest. Han ga beskjed: Om noe kjennes feil, eller om du ikke har det bra send bare en X til hvem som helst av oss i familien. Det kan være meg, mamma, søsteren eller storebroren din. Den som først ser meldingen, ringer Tobias i løpet av noen minutter og sier:
Hei, Tobias! Du, det har skjedd noe hjemme, jeg må hente deg nå med en gang.
Hæ, hvorfor det?
Jeg forklarer deg straks. Vær klar ute om fem minutter.
Da legger Tobias på og sier til vennene at han må dra hjem, fordi det har skjedd noe viktig. Der og da kan ingen le av ham, for han har viktige ting å ordne hjemme.
Slik kan sønnen hans dra hjem uten å tape ansikt, og Jørgen vet at han har gitt Tobias et valg og ikke latt ham stå alene. Det viktigste, tenker jeg, er å aldri svikte ungdommen når de først ber om hjelp. Tilliten man bygger da, betyr mer enn alt annet både for dem og oss. Jeg håper jeg kan gjøre noe lignende for mine egne barn, og at de lærer å velge riktig fordi de vil, ikke fordi de må.
Nå skal jeg lage middag. Vi sees i morgen, dagbok.
