Pappa på sykehjem
Hva er det du har funnet på nå? Sykehjem, sier du? Nei! Jeg skal i hvert fall ikke flytte fra mitt eget hjem! Far til Elise Gabrielsen kastet et krus etter meg, målrettet mot hodet mitt. Jeg bøyde meg unna, altfor vant til slike utfall.
Dette kunne ikke fortsette. Før eller siden ville han finne på noe verre, og jeg ville aldri se det komme. Da jeg ordnet papirene for å plassere pappa på sykehjem, følte jeg ikke annet enn dårlig samvittighet selv om alt jeg gjorde for han nå, egentlig var langt mer enn det han noen gang hadde gjort for meg.
Pappa ropte, sparket bakut og svingte med stygge ord mot alle involverte da han til sist ble satt inn i bilen.
Jeg ble stående i stuevinduet og så etter bilen helt til den var ute av syne. En lignende scene hadde utspilt seg før i mitt liv den gangen var jeg bare en lita jente, og ante ikke hva fremtiden ville bringe.
Jeg var enebarn. Mamma turte aldri å få flere med en mann som gjorde alt for å plage oss.
Pappa Olav Gabrielsen var godt opp i førtiårene da jeg ble født. Han giftet seg aldri av kjærlighet, men fordi det passet inn i karriereplanen hans. Han brydde seg aldri dypt om noen selv familien var til pynt for omverdenen. Da han lette etter kone, falt valget raskt på unge, tause Ruth fra en arbeiderfamilie. For min mors slekt var det stas å få gifte lillejenta inn i noe finere. Hennes mening var det aldri noen som spurte om. Det ble en stor og flott bryllupsfest, men ingen fra mammas side fikk komme de var for vanlige, mente han.
Rett etter bryllupet flyttet mamma inn i pappas hus.
Pappa hadde også en eldre venninne, Astrid, som skulle innføre mamma i riktige vaner hvordan hun skulle oppføre seg, ikke snakke i utide og aller helst aldri måtte si sin egen mening uten lov.
Hvordan har dagen din vært? spurte pappa, hver gang han dumpet ned i godstolen etter jobb.
Alt bra. Jeg har lært middagsbordsskikk og begynt med engelsk, svarte mamma. Første reglen var: Aldri gi ham grunn til misnøye.
Og ellers? Hvem har tatt seg av husholdningen?
Det har jeg. Sammen med hushjelpen har jeg laget ukemeny, handlet inn selv og ryddet i huset.
Ok, men sørg for at hendene dine alltid er rene og ikke se så ut som ei budeie. Er du flink jente, får du kanskje sjåfør og hushjelp etterhvert. Men ikke nå, du har ikke fortjent det.
Men uansett hva mamma gjorde, var det få gode dager. Oftest kom pappa hjem sent, sur og sliten. Kona var det eneste trygge punktet han våget å ta ut sinnet på. Tjenestefolket kunne alltid gå, men mamma hadde ingen å klage til og ingen steder å flykte.
Første gang pappa slo henne var en måned etter bryllupet ikke for noen spesiell grunn, bare for å vise hvem som var sjefen.
Snart ble det rutine. Han slo akkurat hardt nok til at folk ikke skulle legge merke til noe aldri blåmerker som vistes. Mamma skjulte merkene bak klær og smilte alltid oppmuntrende til pappas venner, som jevnlig ble invitert.
Da året var gått, begynte venner å spørre hvorfor det ikke kom noen baby.
Olav, du er jo frisk og sprek! Hvorfor er ikke den unge kona di gravid ennå? Er det noe galt, kanskje? Ta henne med til legen, du kan ikke sløse tiden på udugelige koner.
Vi har ikke planlagt det ennå. Hun går fortsatt på skole, svarte pappa.
Skole? Kvinner har ikke bruk for slikt! Hun skal ha barn og passe hus. Få henne til legen, kona mi kjenner noen gode. Barn må alle familier ha ellers hvorfor gifter man seg i det hele tatt?
Så begynte ekteskapet for virkelig mamma ble drasset fra den ene legen til den andre. Nå måtte pappa til og med la være å slå, så ingen merker skulle vekke oppsikt.
Etter mange undersøkelser fikk mamma beskjed: Hun var frisk og kunne bli gravid når som helst. Problemet lå hos pappa. En lege antydet dette forsiktig, men det nektet pappa å høre. Etter noen uker var den ubehagelige sannheten umulig å bortforklare hans muligheter for farskap var svært små.
Kollegene ga seg ikke alle så mammas glød, og pappa ble bare sintere. Til slutt gikk han lei av å plage henne; hun reagerte ikke lenger på slag eller skjellsord. Etterhvert fikk han seg en elskerinne, det hjalp en stund å slippe unna problemene hjemme.
Over to år senere ble det endelig bekreftet at mamma var gravid. Da jeg ble født, var jeg prikk lik pappa, men han følte aldri noen varme for meg. Barneoppdragelsen overlot han til mamma og barnepike; ukene kunne gå uten at han hilste på sin egen datter.
Jo eldre jeg ble, jo mer irritert ble pappa av å se meg og vanskeligere var det å la være å slå. Første gang han slo meg var jeg fem. Jeg ba om noe, maste og gråt. Han kom hjem etter en dårlig dag, helt oppbrukt. Han kastet meg tvers over stua så jeg traff veggen. Jeg var så redd at jeg ikke klarte å gråte, mens han la seg på sofaen og satte på TV.
Leksjonen var tydelig hold deg usynlig. Men etter den dagen var det ikke engang nødvendig at jeg gjorde opprør. Bare ett slag, så trengte han aldri bremse seg igjen. Han kunne si stygge ting, ydmyke, til og med foran gjester. Som barn av en maktperson hadde han ikke lenger behov for å late som noe.
Olav Gabrielsen, jeg har hørt at din Elise spiller fiolin fantastisk! Kan hun spille litt for oss?
Fiolin? Den tøyta kan jo ikke finne ut hvilke vei buen skal være! Men vær så god, be henne jeg hadde styrt unna hvis jeg var deg! Elise! Hørte du? Hent fela og spill for gjestene!
Jeg ble knallrød, men gikk alltid lydig og hentet instrumentet. Å spille for folk tok fra meg pusten, men å gjøre pappa sint var tusen ganger verre.
Sceneskrekken satt i hele livet. Karriere som fiolinist forble en drøm. Ikke en eneste gang etter musikkskolen tok jeg frem instrumentet.
Den gangen trodde jeg kanskje det var normalt å ha det sånn. Jeg så bilder av lykkelige familier i bøkene og lurte bare på hvorfor akkurat jeg måtte vokse opp hos en som hatet alt og alle.
Mamma ble heller aldri et forbilde. Hun greide aldri å elske meg jeg var bare barnet til en mann hun fryktet. Da jeg var tretten døde hun. Bilulykke, sa de offisielt. Hva som egentlig skjedde, fikk jeg aldri vite. Da trakk jeg meg enda lenger tilbake.
Etter videregående begynte jeg på universitetet pappas valg, selvsagt. Det var noe av det siste han bestemte for meg. Hans egen karriere var da på hell, og snart tapte han både makt og penger. Det aller meste gikk med til å rydde opp etter ham, så han unngikk fengsel. Helt stille forsvant han til pensjonisttilværelsen på hytta.
Jeg besøkte ham aldri. Det var ikke noe å snakke om, og jeg orket ikke nedlatenheten.
Alene tapte pappa sakte men sikkert grepet på virkeligheten. Naboene begynte å ringe meg atferden ble mer og mer ustabil. Til slutt måtte jeg hente ham hjem til meg.
Da han fikk muligheten til å plage meg, kviknet han til. Hver dag var det bråk, kjeft, ødelagte ting og vaser. Jeg isolerte ham i et rom med lås, men selv det hjalp ikke. Da demensen ble tydelig, måtte jeg ta det enda vanskeligere valget: sykehjem.
Jeg har aldri fått min egen familie. Er såret, usikker, og holder folk unna på jobben. Men da pappa måtte plasseres på institusjon, led jeg av skyldfølelse og skam.
Å la ham bli boende var fare for livet mitt. Utredningene viste tidlig demens. Han forsto ikke lenger sine egne handlinger. Men det gamle raseriet og hatet mot meg slapp aldri ikke en gang da han ikke kjente meg igjen.
Jeg brukte flere uker på å besøke alle sykehjemmene i byen. Det jeg likte best krevde så høy egenandel at jeg måtte gi bort mesteparten av lønna for å få det til å gå rundt. Jeg tok ekstra vakter for å klare samtidig å betale regninger og få penger til mat.
De første dagene etter han flyttet, føltes det som å gå i tåke. Bildene fra da vi en gang flyktet sammen med mamma hjemsøkte meg. Hun prøvde bare en gang å dra; pappa fant oss og tvang oss tilbake. Kort tid etter døde hun.
Jeg gråt alltid av skyld og medlidenhet når jeg besøkte ham. Det var det eneste jeg følte at foreldrene mine hadde lært meg.
Etter hvert begynte også helsa å skranne.
